Et hundeliv

Så, vi er fremdeles forkjølet. Med vi mener jeg Emina. Jeg vil nødig være utleverende med henne, men jeg våger likevel å si at hun ikke er den av den typen som lider i stillhet. Dag og natt glir litt i hverandre, og jeg vil tror at det for tiden renner en 50-50 blanding av blod og kaffe i årene mine. Det er i tillegg den tiden av året hvor eksamen henger over meg hva jeg enn gjør og siden Kyrre for sikkerhetsskyld har blitt forkjølet han også, tar jeg den verste støyten med Emina.

Uansett, det var ikke meg, Kyrre eller Emina dette skulle handle om, men vår gode venn Mister. Han synes nok i starten at det var fint at Emina hadde blitt forkjølet, for da er vi alle hjemme hele tiden. Men etter sånn cirka fem minutter tror jeg han hadde fått nok. Emina vil nemlig ha min fulle oppmerksomhet hele tiden nå, og det får hun jo selvfølgelig, og da går det på bekostning av -nettopp, Mister. Vi på vår side prøver å inkludere han i leken, som for eksempel et kappløp:

hundeliv4hundeliv2

men enda vi ga han forsprang ville han ikke være med.

Etter noen dager med enda mer gråt/piping/sutring enn normalt (jeg trodde strengt tatt ikke at det gikk an engang), endret han drastisk taktikk i går. For etter 9 år uten så mye som et boff, bare piping, uling og gråt, gikk han i går kveld ut på terrassen -og bjeffet. Vi har helt seriøst trodd at hunden hadde en eller annen produksjonsfeil som gjorde at han ikke kunne bjeffe, og ble mildt sagt overrasket. Han hørtes til og med ut som en vanlig hund!  Han bjeffet høyt, og lavt, og høyt igjen, i sikkert fem minutter øvde han seg på sin nye tillærte egenskap. Først var det morsomt, men så ble vi bare bekymret. Jeg kan ikke fordra bjeffing, og han som er så verbal ellers (gråte-verbal mener jeg), bør ikke kunne bjeffe heller. Han vil bare misbruke det.

I morges var han seg selv igjen, med pip og gråt, men da han utover ettermiddagen ble veldig pågående og viste tydelig at han ville ha all oppmerksomhet ble jeg, naturlig nok, bekymret for at han skulle huske hva han hadde gjort kvelden i forveien, og påkalle oppmerksomhet på den måten. -Okei, tenkte jeg, vi får finne en måte hvor Mister får all oppmerksomheten, men som kan være underholdende for stakkars Emina også:

Vaske vesle brumlemann, med klut og kost og såpevann

Vaske vesle brumlemann, med klut og kost og såpevann

 Jeg tror ikke det var helt det han hadde i tankene.

PS: Jeg har to ganger blitt spurt om det er greit for meg at noen deler innlegg videre på Facebook. Det er det selvfølgelig!

Reklamer

Det blir ikke bedre enn dette

Da Emina ble født, sa alle med barn fra før av at jeg «måtte nyte tiden, for det går så fort». Og det gjør jo det. Men noen ganger er det lett å glemme, når man går med søvnunderskudd og konstant lavt blodsukker fordi man ikke får tid til å spise skikkelig. Jeg har i tillegg valgt å utsette barnehage et år og heller studere hjemmefra, og det kan tidvis være veldig tøft. Når klokken er 19 og hun er i seng begynner studiedagen. Det går jo på bekostning av noe, og jeg har kronisk dårlig samvittighet for noe, enten alltid husarbeid, trening, tid med venner, lange turer med Mister osv. Hvor jeg enn snur meg, ser jeg noe som jeg burde ha gjort. Men jeg ville uansett ikke gjort noe annerledes, og jeg føler meg veldig privilegert som har denne muligheten.

Da Emina var helt ny, og bare ville ligge oppå meg og sove hele dagen, tenkte jeg at det ikke kunne bli bedre. Den myke huden, de nye øynene, den lille varme kroppen, de rullende bevegelsene – jeg ville hun skulle være slik for alltid. Så, etter tre uker, kom det første smilet. Jeg var helt fortapt! Nå kunne hun kommunisere på en annen måte enn gråten, vi hadde plutselig en helt ny og enda bedre kontakt, og jeg tenkte nå, nå kan det ikke bli bedre! Så, noen uker etter begynte hun å rulle fra rygg til mage. For en fantastisk utvikling, det lille mennesket var plutselig ørlite mobil, og tydelig veldig stolt over egne prestasjoner.- Nå kan det ikke bli bedre. Så kom den første latteren. For en vakker lyd tenkte jeg, mens varmen spredde seg inni meg, nå kan det virkelig ikke bli bedre, jeg vil at hun skal være bitteliten og le hjertelig resten av livet. En dag, noen uker senere, krabbet hun over stuegulvet. Med skrekkblandet fryd, forstod jeg at vi nå gikk inn i en helt ny æra. -Hun kan komme seg rundt på egen hånd, tenkte jeg, nå kan det jo ikke bli bedre! Så, i forrige måned, stagget hun sine første, vinglete steg, med et smil som gikk helt til ørene. Nå, nå kan det jo ikke bli bedre, nå er det jo helt perfekt! I mellom alt dette har hun jo også lært så uendelig mye mer; peke, klappe, si mamma og pappa, mate hunden, mate seg selv, mate meg, rynke på nesen når hun smiler for å sjarmere ++++. Listen er lang, det skjer noe nytt nesten hver eneste dag.

I morges, da vi våknet etter en natt med forkjølelse og dermed uro, byssing og gråt, så jeg på klokken, og konstaterte at den bare var halv seks, og ikke halv syv som er den tiden hun egentlig våkner. Så kom jeg på at vi hadde skiftet til vintertid, men det bryr jo ikke hun seg om. For det slitsomme med babyer, er også det som er så fantastisk; de bryr seg ikke om annet enn det som skjer her og nå. En baby lever i nuet, og av alle ting jeg har lært om meg selv etter jeg ble mor, må dette definitivt være det største. Tidligere har jeg alltid sett frem til ting; fester, ferier, helger, alltid noe som skjer foran meg. Nå ser jeg glede i hver eneste dag, og i frykt for å gå glipp av noe ser jeg også det som skjer rundt meg. I Emina sine øyne er alt nytt og spennende, og jeg er uendelig takknemlig for å kunne følge henne gjennom små og store dager, gjennom milepæler og forkjølelser, en takknemlighet som noen ganger nesten tynger meg, fordi jeg så gjerne skulle hatt noen å rette den mot men jeg vet ikke riktig hvem. Tenk å kunne ha det sånn resten av livet, å ha det så bra at man alltid bare vil stoppe opp og bli værende der man er for alltid.

På sett og vis går derfor tiden saktere enn den gjorde før, fordi jeg får så mye mer ut av dagene. Jeg er mye mer strukturert, tilstede og lykkelig i meg selv. Tusen takk!

akvariet

5 ting jeg ikke visste før jeg fikk barn

Jeg hadde knapt nok tatt i en baby før jeg fikk Emina. Jeg vet at det høres ut som en klisje, men det er helt sant. I ettertid har jeg tenkt og telt, og kommet frem til at jeg i løpet av mitt (da) 28årige liv hadde holdt fire babyer, og det bare en gang hver. Dvs, teoretisk sett holdt jeg vel bare tre av de, den fjerde (eller første) fikk jeg plassert i fanget mens jeg satt helt frosset og turte ikke å bevege meg, før moren i grevens tid tok babyen tilbake da hun så at jeg var blå i ansiktet av oksygenmangel. Etter at Emina kom, viste det seg imidlertid at jeg var et naturtalent innen babyer og alt de fører med seg. Jeg tenkte likevel jeg kunne lage en liste over det som (for meg) var de største overraskelsene.

bilde (20)

1) Søvn. Jeg har alltid vært ganske standhaftig når det kommer til mine søvnrutiner; «Jeg må ha 7,5 timers søvn hver natt, ellers fungerer jeg ikke» pleide jeg å si i tiden før Emina. Vel… Jo, du gjør nok det Åse Marie. Du bare trenger helt sinnsykt mye kaffe, og en veldig god concealer. Jeg kan plutselig (takket være min gode venn Google) veldig mye om øyekremer og øyesminke. «Hvordan fjerne poser under øynene» var et flittig brukt googlesøk høsten 2012, og den kunnskapen brukes enda. Nå som jeg har begynt å studere igjen ligger jeg vel på rundt 5 timer pr natt, så nå Googles det i tillegg «Hvordan reversere rynker rundt øynene». Blant annet.

2) Punkt nummer to henger veldig sammen med punkt nummer 1. Jeg leste mye om nyfødte og deres søvnrutiner da jeg var gravid, og fant på den måten ut at babyer er veldig forskjellige, type «noen sover mye og andre sover lite». Okay, tenkte jeg, da får vi få oss en sånn som sover mye». Jeg hadde nemlig lest at de som trener under graviditeten får barn som lettere tilpasser seg livet på utsiden av magen, og tenkte ok, da får jeg trene nå, babyer blir jo sånn som vi former de. Feil. Babyer former oss, og de gjør det på en ganske brutal måte. Emina sov ikke, vi sov ikke. Punktum

3) Dette var helt seriøst et sjokk for meg, så mye at jeg nå tar på Caps Lock for å demonstrere akkurat hvor sjokkert jeg ble; IKKE ALLE BABYER LIKER Å BLI KJØRT RUNDT I VOGN». En ukes tid etter vi kom hjem fra KK skulle jeg endelig ut og vise frem babyen og vognen min. Lang historie kort; jeg trillet, Emina gråt. Jeg tok henne opp, Emina sluttet. Jeg la henne ned igjen, hun gråt videre. Redningen for meg ble bæresjal. Jeg er så glad i bæresjal at jeg klarer ikke å tulle med det en gang. Jeg bar Emina både ute og hjemme, noen dager hang hun på magen min i 12 timer, kun avbrutt av mating. Bæresjal gjorde oss lykkelige, begge to.

Det henger altså en bitteliten baby i isbjørnkostyme på magen min her

Det henger altså en bitteliten baby i isbjørnkostyme på magen min her

Her også!

Her også!

4) Jeg trodde ikke jeg skulle bli særlig sentimental, fordi at etter hvert som Emina vokste, ville jeg også få bedre kontakt med henne. Sånn, «det blir jo bare gøyere og gøyere dette her». Og det gjør jo for så vidt det, men jeg var helt håpløs. Jeg tok på henne klær i størrelse 50 (det tilsvarer størrelse helt ny, for de av dere som ikke har barn), lenge etter at de var blitt for kort i armer og bein, også fornektet jeg at de ikke passet. -Nei, hun har ikke vokst så mye, sa jeg da venner og familie påpekte at hun var blitt større, hun bruker fortsatt de samme klærne som for to måneder siden. Bruker og passer er ikke det samme, det ser jeg nå i ettertid. Jeg kan i tillegg avsløre at jeg gråt, ganske mye også, da hun gikk fra størrelse 1 i bleier, til størrelse 2. Det var denne berg og dalbanen, da.

5) Dette gjelder sikkert ikke alle altså, men jeg ble så utrolig mye kjipere etter at jeg fikk barn. Jeg hadde sykt mange planer da jeg var gravid, som alle omhandlet barnevakt, vin, festing, ferier og reising. Da hun kom oppdaget jeg til min store overraskelse at jeg hadde lyst å henge ut med henne hele tiden. Det har sikkert litt med de øvrige punktene å gjøre, som søvnmangel og hyper-sentimentalitet («tenk om jeg overlater henne til noen andre, og akkurat den dagen lærer hun seg å sitte, stå, krabbe, gå, løpe, snakke og kjøre bil, da»), men i bunn og grunn tror jeg bare at det er det som kalles kjærlighet.

«Bare vent, det blir verre!»

Jeg hadde det som både leger, jordmødre, sykepleiere og annet helsepersonell kalte for en ukomplisert graviditet. Jeg var ikke spesielt kvalm, jeg fikk ikke bekkenløsning,jeg ble ikke spesielt stor, med andre ord; jeg fungerte fysisk relativt bra. Jeg var vel kanskje en av de som jeg selv ville irritert meg mye over, om jeg hadde hatt noen av de nevnte plagene. Jeg løp min siste mil da jeg var 21 uker på vei, og jeg gikk Stoltzen på 22 minutter da jeg var 7 måneder på vei.

Bolle på joggetur

Bolle på joggetur

Jeg likte imidlertid overhodet ikke å være gravid, og kunne nesten ikke vente til det hele skulle være over, og jeg skulle få ha kroppen min for meg selv igjen. Mentalt var jeg på en 9 måneder lang emosjonell berg og dalbanetur, hvor jeg svingte fra panikk til glede til frustrasjon til sult (bunnløs sult) til hysteri til kjedsomhet, osv. I denne perioden hadde jeg også altfor mye tid. Jeg hadde sommerferie fra juni måned, og termin i slutten av september. Nesten fire måneder til å gjøre det som jeg kan aller best i verden; Google. Jeg googlet, og googlet og googlet. Jeg leste debattinnlegg, mammablogger, diskusjonsforum, temasider – alt jeg kom over av info som jeg som redd/glad/frustrert/lykkelig/ulykkelig/sulten førstegangsgravid overhodet ikke hadde godt av. Mine da 4 år på universitetet har imidlertid heldigvis gjort meg kildekritisk, og jeg tok  mye litt med en klype salt.Jeg merket likevel en tendens som gikk igjen i de fleste tekstene jeg leste, enten det var lommelegen eller tenåringsmødre sine mammablogger; -man får mange plager på slutten av graviditeten, og nyfødttiden er tøff. Jeg ventet og ventet på alle plagene, og da de ikke kom, tenkte jeg at jeg ville få alt på en gang etter hun var født. Jeg begynte å forberede meg på hvordan jeg skulle takle det å være ufør samtidig som jeg var i en mørk, dyp fødselsdepresjon. Jeg googlet meg gjennom side på side med råd og tips, jeg forberedte Kyrre på hva som ville komme (gjerne midt på natten kunne jeg vekke han og spørre om ikke han gruet seg til jeg skulle bli fødselsdeprimert), og når noen spurte om jeg gledet meg til babyen skulle komme svarte jeg alltid at jeg gledet meg mest til jeg var ferdig med nyfødttiden.

Veldig høygravid

Veldig høygravid

 

Så kom hun. Over en uke på overtid, etter mye kjefting, trusler og gråt til magen hadde jeg tilslutt innfunnet meg med at jeg kom til å være gravid resten av livet. Magen var ikke lengre en midlertidig tilstand, men det som skulle definere meg;  hun evig-gravide jenten med de store humørsvingningene. I all min naivitet, umodenhet, og uopplysthet gikk det ikke opp for meg før jeg så det bittelitte, rosa, varme myke mennesket for første gang – men hun lever jo! Jeg fikk henne opp på magen, kjente på varmen, telte små fingre og tær, stirret inn i helt nye øyne som ikke hadde sett noe annet av verden enn den lille, store virkeligheten som fantes i rommet. Hun lå på magen min, så lett og likevel så tung.

Jeg fikk aldri noen fødselsdepresjon. Jeg gråt de første dagene over dårlig samvittighet for at jeg hadde vært sint på magen, uten å forstå hva som befant seg inni den, men tilslutt slakket berg og dalbanen farten, og nå er den akkurat så stor og rask som den bør være. Ikke er jeg ufør heller. (Jeg har imidlertid ikke gått Stoltzen siden jeg var 7 måneder på vei, jogging har jeg endelig forstått at jeg hater og dermed sluttet med, det også.). Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje en livredd førstegangsgravid en dag leser det, og tenker at det kanskje ikke går så galt, likevel. For det må ikke nødvendigvis det.

Jeg beklager, Mister

Aller først vil jeg takke for de fine tilbakemeldingene, både her og på facebook, jeg blir oppriktig glad for hver eneste en! Jeg har lest gjennom innlegget om Mister og Emina, og jeg ser at jeg (om mulig) fremstiller Mister som enda mer tåpelig og dum følsom enn det han egentlig er. Hunden er jo i klasse med Lassie, Laika og Båtsman:

BustedDog1643cardinalmister

(Alle disse bildene er riktignok tatt før vi fikk en baby i hus, så dette er før han ble Mister-Gråt)

Uansett, for å gjøre urett rett, og la Mister atter skinne som den stjernen han er, tenkte jeg å vise dere noen bilder jeg tok i morges da jeg lagde frokost. Her viser Mister både dømmekraft og impulskontroll, når han etter lang litt betenkningstid takker nei til både et plastlokk og (klok av skade) en tepose:

"Kan det smake med et lokk, kanskje?"

«Kan det smake med et lokk, kanskje?»

"Neeei? Eller jo? Nei?"

«Neeei? Eller jo? Nei?»

"Hva med en tepose, som i forrige uke?"

«Hva med en tepose, som i forrige uke?»

"Senere vil jeg kanskje angre på dette"

«Senere vil jeg kanskje angre på dette?»

Og sånn går dagene!

Om hunder og sjalusi

Dette er Mister:

Mister

Han var opprinnelig Kyrre sin hund, og alle som kjenner meg vet at jeg forgudet han fra første stund. Hunden var et spetakkel, med poter og bein og ører og tunge og hale og mage-overalt. Han kunne gå rett i lyktestolper, og falle ned trapper bare fordi han var så dum glad. Han var et altså et spetakkel, men det snilleste spetakkelet du kan tenke deg. I tillegg kunne han ikke bjeffe. Perfekt hund, med andre ord.

Mister og jeg hang ut hele tiden. Vi gikk på lange fjellturer, han var med i stallen hver dag, vi øvde på at han skulle balansere ting på hodet (han fikk til og med sin egen blogg) og  levde livets glade dager sammen. Da jeg mistet hesten min stod han ved min side, og da jeg brått mistet pappa noen måneder senere kunne jeg se at Mister oppriktig var bekymret for meg. For første (og hittil eneste) gang i historien prioriterte han å sitte med meg i stedet for å tigge selv om det ble laget middag i rommet ved siden av. Ingen i hele verden er så sulten som det Mister er, så det var en enorm kjærlighetserklæring!

Da jeg var gravid hadde jeg mye ekstra tid til Mister. Jeg gikk ofte på fjellet, og det var trygt og godt å ha han med seg. I tillegg opplevde jeg på slutten av graviditeten en enorm sult, og spiste stort sett hele tiden. Hormonell og emosjonell som jeg var, kunne jeg for første gang relatere meg til Misters sult, og han fikk kanskje mer mat enn han strengt tatt trengte. «Kom Mister, nå skal vi kose oss». Jeg tenkte med lykke på hvordan Mister ville forgude babyen som snart skulle komme, som i en Disneyfilm skulle vi danse oss igjennom babytiden sammen.

Her feirer vi 17.mai i 2011

Her feirer vi 17.mai i 2011

Så ble Emina født. Mister var med i bilen da Kyrre hentet oss på KK, og jeg var spent på å introdusere de. Han viste ingen interesse. Første natten hjemme var ganske intens, babyen gråt og jeg gråt og Mister?-han gråt han også. Jeg så det i blikket hans «Joda, hun er søt hun, men når skal vi levere henne tilbake?»

Lang historie kort: Emina gråter sjeldent lengre, og jeg gråter stort sett bare av glede. Mister? Han gråter når han er sulten, gråter når han vil på tur, gråter når han går på tur, gråter når han kommer hjem fra tur, gråter når vi får besøk, gråter når besøket går, gråter når vi legger oss, gråter når vi står opp – dere tar poenget? Hunden gråter hele tiden! Han er til en hver tid i kontakt med sine følelser, og tidvis er han -helt sant- mer krevende enn hun på 1 år. Den 9 år gamle hannhunden er så sjalu at han vet rett og slett ikke hvordan han skal håndtere den nye familiesituasjonen.

Løsninger er likevel nær. Mister har nemlig gått rett i den klassiske tykkasfellen, hvor han forveksler mat med kjærlighet. Han spiser alt han kommer over. Både mat og ikke-mat. Tørre skalker, alle slags grønnsaker, pinner, Post-it lapper, babykjeks og en tepose er noe av det jeg har sett forsvinne inn i munnen hans de siste ukene. For plutselig ser Mister en nytteverdi i denne lille, rosakledde skapningen. Hun elsker å mate han. Alt hun får av meg gir hun videre til Mister. I tillegg gir hun han det som hun finner på egenhånd, og han tror tydeligvis at alt hun har er alt han vil ha. Som for eksempel en serviett.

Sakte, men sikkert går den intense sjalusien over i et rart, egoistisk vennskap, hvor Mister gråter og Emina mater. Det ordner seg. Men gråten har nok kommet for å bli. Og at jeg har mindre tid til han nå enn før? Det må han nesten bare deale med. Jeg har nemlig ikke tid til meg selv lengre heller. Det ordner seg.

Hva ser vi på?

Hva ser vi på?