JentePappa

Vi var på tidlig ultralyd i uke 12. Vi skulle reise til New York uken etter, og ville bare sjekke at alt var som det skulle være før vi dro. Vi valgte en kjent klinikk, og jeg hadde (selvfølgelig) googlet legen vi skulle til på forhånd, og funnet ut at han var en av byens beste i sitt fag. Så da denne legen, med stor overbevisning, på eget initiativ fortalte at det var sjelden han kunne se hvilket kjønn det var så tidlig i svangerskapet, men at det i vårt tilfelle var nesten 100% sikkert at vi ventet en liten gutt, og han ville bli veldig overrasket om det skulle vise seg å være noe annet, ja, da begynte vi jo naturligvis å tenke på guttenavn og gutterom og sånn. Jeg hadde hele tiden hatt følelsen av en jente, og det tok noen dager før jeg klarte å omstille meg. Kyrre derimot, han gliste fornøyd. Jenter er nemlig så kompliserte, synes han. Gutter var han jo vant til siden han tross alt hadde en fra før av, og han hadde jo til og med vært en selv en gang. Dessuten, siden dette var en gutt, slapp han å bekymre seg for at han en gang i fremtiden skulle ha en tenåringsdatter som var på fest. Gutt passet bra, konkluderte Kyrre.

Etter ultralyden hadde jeg jo naturligvis googlet enda mer, og lært at leger slett ikke kunne se kjønn i uke 12. Ingen kunne det. Så jeg antydet til Kyrre at han kanskje burde tenke litt rosa innimellom også. Det avfeide han, dessuten kunne han bare få gutter fortalte han. 7 uker senere satt vi på undersøkelsesrommet på KK, og jordmor spurte om vi ville vite hvilket kjønn det var. -Det vet vi allerede, svarte Kyrre, men vi kan godt få vite det en gang til. -Dette er en liten jente, svarte damen. Kyrre ble stum. Jeg begynte å gråte.

Hun kom tilslutt ut, og hun var en jente. Vi snakker jente-jente. Hun trekkes mot det som er rosa, elsker å ta og plukke på klær og tøy, snakker med pusestemme når jeg gjør det, liker allerede å pynte seg, synes noe av det kjekkeste som finnes er å få rote i mormors smykkeskrin, tre gamle smykker over hodet og altfor store ringer på korte, lubne fingre, og hun elsker drama, og lager det selv, flere ganger for dagen. Og Kyrre er selvfølgelig sjeleglad for at det nettopp ble som det ble.

K og E

Jeg ser likevel konturen av en fremtidig krise. Min pappa var en fantastisk mann. Han kunne bygge hus, støpe mur,  reparere maskiner, fikse biler, lage en trehest (i størrelse mellomstor ponny) , bygge radioer, dere tar sikkert tegningen – pappa var en veldig selvhjulpen handyman. Men pappa kunne ikke pynte Åse Marie, 6 år, som skulle i bursdagsbesøk. Mamma satte opp håret mitt etter alle kunstens regler, og pyntet med blonder og sløyfebånd og glitter og det som måtte passe. Men når ikke mamma var hjemme var jeg ikke fullt så pyntet til besøkene. Pappa, han syntes for eksempel at det var en god ide da min eldre bror støvsuget håret mitt for å samle det, og når alt var inni røret knøt de et sløyebånd på. Vi snakker enkel halvstikk, ikke sløyfe.

Kyrre synes også at dette var kreativt da jeg fortalte han om det. Så da Kyrre en morgen skulle stå opp med Emina og jeg mumlet at han måtte ta på henne strømpebukse ble jeg ikke så overrasket da jeg oppdaget at han hadde tatt av henne pysjen, tatt på strømpebuksen, og tatt på henne pysjen igjen. Klær på vrangen og klær bak frem er dagligkost, gjerne  samtidig. I forrige uke hadde han stappet henne inn i en body i størrelse 62 (det tilsvarer 2 måneder, Emina er 13). Jeg forstår enda ikke hvordan det, rent fysisk, var mulig. Så, jeg er redd jeg må være hjemme før hvert eneste bursdagsbesøk de neste 12 årene, minst. Kyrre på sin side, han sier det går greit uansett hva han tar på henne, for hun er verdens søteste uansett. Jeg er selvfølgelig helt enig! Det spørs likevel om Emina sier det samme om fem år, med støvsugerfrisyre og kjolen opp ned.

Reklamer

3 kommentarer om “JentePappa

  1. Haha! Sånn er det her i huset og. Jeg finner frem klær hver morgen hun er her. Og skal hun i besøk må jeg være hjemme så jeg kan flette og finne fine/kule klær. Visste du forresten at det er forskjell på fine og kule klær for en snart fireåring? Kler pappaen på henne snakker vi fleecebukse utenpå skjørtet (slik at man får en diger klumpete rompe), fargekombinasjoner som hun Thomassen med øyet ikke kan forestille seg en gang.
    Men det er en viss sjarm i en pappabekledning og.

  2. Sitter her med en komplisert intervjuguide, og ser ikke noe lys i tunnellen da tanken på Nils P som støvsuger håret ditt får meg til å le. HØYT! Jeg er så glad i kjernefamilien din ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s