Om hus og minner

Jeg har to hus som har betydd mye for meg. Det ene er det huset som vi bor i nå, mitt barndomshjem. Huset som pappa bygget sammen med venner på dugnad, planke for planke, rom for rom. I min barndom kjente jeg ingen andre hjem enn dette, og det føltes veldig fint å kunne pakke med meg livet mitt og vende tilbake hit, nå som jeg selv har fått barn. Mitt barndomshjem er nå hennes barndomshjem. Men det var ikke det huset jeg egentlig ville snakke om.

Vi har et sommerhus, eller, en fritidsbolig som det vel er kategorisert som. For meg er sommerhus det eneste riktige å kalle det for, fordi jeg mer eller mindre hver eneste sommer har feriert der. Vår og høst også, men når jeg tenker tilbake dit er det alltid sommer likevel. Minnene er varme og lyse. Huset har vært i familien på farssiden i generasjoner, og overalt finnes det gamle bøker, bilder, postkort og brev, som alle forteller meg litt om alle de som var før meg, de som jeg aldri fikk møte, men som likevel er en del av meg. Da jeg var yngre forstod jeg ikke hvor viktig sånne ting er, jeg himlet med øynene da pappa viste meg eldgamle sort-hvitt fotografier av gamle mennesker som satt på trappen utenfor huset og stirret høytidelig mot kamera. Men jo eldre man blir (nå er jeg ikke urgammel altså) jo mer opptatt blir man vel ofte av sånne ting. Det er fint, og rart, å finne en vegetarisk kokebok fra 1910, og tenke på at en annen i familien også var opptatt av vegetarmat, en som jeg kanskje hadde masse annet tilfelles med, og som jeg tenker på nå, selv om personen er borte for lengst.

Så har vi kombinert dette, huset med historie og andres levde liv i veggene, mens vi har skapt våre egne minner. Fine minner. Så døde pappa. Brått og uventet ble han bare borte. Ene øyeblikket hadde vi planer sammen, en fremtid. Jeg kunne sette meg i bilen, kjøre 10 minutter for så å være i samme hus som han. Jeg kunne ringe han når jeg ville. Plutselig var han bare vekk. Borte. Jeg kunne ikke lengre snakke med han, besøke han. Det som er vanskeligst med døden er jo nettopp dette. Man har en person man er glad i, en fortid og en fremtid med denne personen, og plutselig er det bare fortid igjen. På et sekund.

Jeg har vært i sommerhuset etter dette. Alt ser ut som før, men likevel er det helt annerledes. Plutselig er pappa, min pappa, en av disse som bare lever i minnene, som henger på veggene og har satt sine spor, men som ikke vil sette nye. Det er vanskelig å akseptere. Samtidig finnes alt etter pappa så tydelig, han døde i desember da huset var stengt av for vinteren, og da vi dro ut igjen på våren fant vi halvløste kryssord på stuebordet, skisse over badet han skulle pusse opp, handleliste på kjøkkenbenken. Mange små ting, som viste hvor brått og tidlig han døde. Han var jo ikke ferdig levd.

Mitt barndoms epletre

Mitt barndoms epletre

I dag dro vi til huset igjen, og for første gang etter pappa døde kjente jeg at jeg virkelig gledet meg til fremtiden i sommerhuset. Skape nye minner. Det var veldig fint. Så trøster jeg meg med at det finnes ingen steder pappa var mer glad i enn huset på landet. Om han noensinne er innom denne jorden, uten at vi ser han, er det nok nettopp der han er. Jeg avslutter dette altfor personlige innlegget med et altfor personlig brev som jeg skrev til pappa i sommer, en dag jeg satt og lengtet etter han og huset og alt som hadde vært. Kanskje jeg anger og sletter hele greien i morgen, men jeg synes at brevet beskriver så godt hvordan det engang var. De aller fineste minnene er nemlig ofte ikke det som man kanskje på forhånd hadde trodd det ville bli.

Jeg savner deg pappa, og jeg lurer på om rododendronen blomstrer, eller om det er for sent for det. Skulle ønske du satt på trappen på landet og drakk kaffe og du hadde på deg slitt arbeidstøy, buksen med tau til belte. Du var svett og solbrent i nakken og luktet sagmugg og husholdningssaft som mamma serverte deg i halvliterglass fordi det var så varmt og hun var redd du ble dehydrert. Senere skulle vi grille, og i morgen kanskje ta en tur med båten om værmeldingen ble som lovet. Det skulle være sol hele uken, og vi var rik på tid for sommeren var så vidt begynt. Du var litt bustete på håret, og jeg lo av deg, men du bare svarte at du synes du var stilig før du reiste deg og gikk tilbake til snekringen din mens jeg la meg ned i fluktstolen med boken min og tenkte at vi hadde det fint.

Reklamer

3 kommentarer om “Om hus og minner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s