Kjære Emina, snart 15 måneder

Vi er i byen og handler julegaver, slik vi har vært hver dag den siste uken. Du er sliten og lei, mettet på inntrykk og julestressede mennesker som haster forbi deg. Jeg har ikke med vogn til deg, fordi du aldri vil sitte i den uansett, og den er bare i veien når vi går i butikker. Du vil gjerne gå selv, vertfall et par minutter, før du stiller deg foran meg, sutrer og drar meg i buksen. Jeg bøyer meg ned og løfter deg opp, men mister posene jeg bærer på, og vesken sklir av skulderen min. Når vi endelig har kommet oss videre må jeg hele tiden veksle mellom å bære deg på høyre og venstre arm, jeg er så sliten i skuldrene etter all bæringen den siste uken, det brenner i nakken min. Jeg mumler til deg at du er nesten 10 kg nå, ikke 6 kg som du var i fjor på denne tiden, og at du sammen med posene og vesken sikkert utgjør 14 kg minst. Plutselig strekker du deg mot meg, kysser meg med åpen munn på haken, før du klemmer deg inntil meg så inderlig at du rister og lager en lys, kjærlig lyd.

Litt senere haster vi over Torgalmenningen, det vil si, jeg prøver å haste oss, men du vil gå selv og har så god tid. Vi har nettopp gått ut av en butikk uten å handle det vi egentlig skulle ha, fordi du slo deg helt vrang etter at jeg stoppet deg i å dra ned alle klærne som lå fint brettet på et bord, du bare skrek og skrek, og alle kundene stirret på oss, de ansatte i butikken også, og jeg kjente pulsen dunket og jeg fikk ikke nok luft, og måtte bare ut med det samme. -Kom, sa jeg, vi finner på en annen gave til han i stedet. Du skrek fortsatt, men litt lavere, og utenfor var du helt blid igjen. Vi er på Torgalmenningen, og du vil bare gå etter duene, du peker på de og smiler, og hviner av glede når de plutselig flyr. Jeg forsøker å lokke deg videre, men du har oppdaget gatemusikanten som har kledd seg ut som nisse nå, han spiller falske julesanger på trekkspill og du løper mot han, stopper rett foran han og begynner å danse til trekkspillet. Helt ute av synk er dere begge, men du svikter i knærne dine, opp og ned, opp og ned, før du ser deg fornøyd, klapper litt for egen innsats og følger med meg videre.

Tilslutt skal vi rett innom Sundt, vi er på jakt etter den siste gaven, og jeg har deg på armen og føler jeg har kontroll igjen. Plutselig vil du ned, og selv om jeg forsøker å danse litt og tøyse for å få deg til å bli sittende på armen min et par minutter til, skyver du deg bort fra meg og sutrer høyt. Jeg slipper deg ned på føttene dine, men du kaster deg helt ned på gulvet, og blir liggende flat ut, mens folk går rett forbi oss. Dette er noe nytt du har begynt med, små hvilepauser på eget initiativ. Hjemme varer de maks 5 sekunder av gangen, men nå har du lagt i sikkert 2 minutter, og du vil ikke reise deg igjen. Jeg lokker og lurer, -kom da, vi er snart ferdig, du er kjempeflink sier jeg, men du blir liggende og kikke på meg. Ikke sint eller trist eller syk, du er bare lei. Vanligvis løfter jeg deg bare opp når du ikke vil reise deg igjen, men nå ser jeg på deg, og teller eeeeeeen, tooooooooo, tre! og jeg kiler deg under armene dine. Du ligger strak ut på gulvet på Sundt og skrattler, du ler og ler, mens verden fortsetter som før rundt deg har du tatt en pause, og du er lykkelig for at mamma også stoppet opp litt. Sånn holder vi på i noen minutter, før du reiser deg opp og går videre med meg.

Vel ute igjen bærer jeg deg videre, jeg har endelig truffet Kyrre og bærer bare deg nå, ingen poser, ingen veske, bare deg, og jeg holder armen min under jakken din, stryker deg over ryggen, kjenner det lille hjertet ditt slå mens du hviler hodet ditt på brystet mitt. Det slår meg igjen, slik det så ofte gjør, at du vil ikke for alltid danse etter falske trekkspill, legge deg ned i butikker, protestere på at du ikke får ødelegge klesutstillinger, klemme meg så hardt at du nesten mister pusten selv, leve i nuet slik bare små barn kan, og det gjør hjertet mitt så tungt og stort og sårt. Min fine, fine, lille jente.

bilde (26)

bilde (25)

 

Reklamer

Juletrær til besvær

Da jeg flyttet inn til Kyrre i 2008 bodde han i en ganske liten leilighet. Vi hadde åpen kjøkkenløsning og stuen var ikke særlig stor, så da vi bodde to voksne, en 7-åring og en ekstremt skrullete hund der hadde vi naturlig nok ikke mye plass til ting. Helt greit for meg, jeg er ikke fan av å ha nips overalt. Men julepynt, det liker jeg. Første gang jeg skulle pynte leiligheten til jul gikk Kyrre ut i boden og kom tilbake med et 140 cm høyt, ferdig pyntet plastjuletre. Jeg var målløs, og ikke på den gode måten. – Er det ikke fint, spurte Kyrre, jeg har hatt det i flere år! Jeg nikket anerkjennende og presset frem et smil. Inni meg hylte jeg. Juletreet fikk bli, og Kyrre ante intet om at jeg hver eneste dag fantaserte om å smelte det om, resirkulere det, makulere det, -kort sagt, gi det en vond plastjuletredød.

Så flyttet vi i større leilighet på Nordnes, og plastjuletreet flyttet med. Julen 2009 og 2010 stod det og glitret hånlig mot meg hver morgen da jeg stod opp. -Se, jeg er her enda. Jeg er et plastjuletre, og det er meg du pynter stuen din med. Jeg vant, sa treet. Hatet og rivaliseringen mellom meg og treet vokste, Kyrre hadde fortsatt stjerner i øynene da han så på treet. – Når vi flytter i hus skal vi ikke ha plastjuletre lengre, sa jeg til Kyrre. Et hus fortjener ekte tre. -Jeg er allergisk mot juletrær, svarte Kyrre. Så beleilig, tenkte jeg, da jeg sa jeg ville ha katt var han allergisk mot det også. Jeg hadde aldri hørt om juletreallergi før, og synes det var et tåpelig og dårlig argument.

Julen 2011 er en eneste tåke når jeg tenker tilbake på den. Pappa var borte og alt var kaos, og jeg brydde meg ikke om pynt og trær, jeg ville bare få julen overstått. Noen måneder senere ryddet vi boden på Nordnes, og plutselig var plastjuletreet forsvunnet. – Mine bønner er hørt, tenkte jeg, endelig slipper jeg å se min julefiende igjen. Kyrre var litt lei seg, og mumlet noe innimellom om at han lurte på hvor det hadde tatt veien. -Man kan jo ikke bare miste et juletre, spurte Kyrre? Jeg svarte ikke, for jeg var opptatt med å smile skadefro.

Julen 2012 ble feiret hos mamma. Vi kjøpte juletre og pyntet hos henne, et høyt og seriøst juletre som luktet gran og barndomsminner. Vi skulle snart flytte fra Nordnes og det meste var derfor pakket ned, så vi hadde ingen julepynt der. Jeg var lykkelig likevel, for jeg hadde vunnet over plastjuletreet. Det var enda sporløst forsvunnet, og jeg var sikker på at det hadde blitt kastet eller kanskje noen hadde stjålet det fra tilhengeren da vi tømte boden og flyttet innholdet videre til en ny bod.

For 3 uker siden skulle Kyrre sjekke en eiendom han har på Bjorøy, en gammel hytte som står på en tomt han skal selge. Hvem/hva tror du stod og glitret skamløst i den råtne hyttestuen? Drittplastjuletreet. Kyrre ringte meg, og fortalte lykkelig om gjenforeningen. Jeg brøt sammen. -Det treet skal ikke inn i dette huset. Da flytter jeg. Vi bor i hus, vi skal ha et skikkelig tre. Det lovde du! (Han gjorde aldri det, han har bare dårlig hukommelse så jeg kan slenge ut sånne påstander innimellom, helt uten rot i virkeligheten) Min 140 cm høye plastfiende kom aldri inn i huset, bare til garasjen, hvor det forleden dag ble hentet og adoptert bort til en av Kyrres aleneboende kamerater. Kyrre holdt det løftet han aldri ga, og i dag kom han hjem med et svært ( over 2 meter høyt) juletre. Edelgran. Sjukt fint! Jeg var midt i leggingen av Emina, og gledet meg til å pynte det etter hun hadde sovnet. Kyrre skulle gjøre det klart for meg i mellomtiden. Da jeg kom ut av soverommet var han rød på øynene – skikkelig rød, og de rant. -Hva er det med deg, spurte jeg? -Jeg er allergisk mot juletrær, svarte Kyrre. Ops.

Min dårlige samvittighet varte i fem minutter minst. Helt til jeg innså at juletreet nå er et slags våpen. -Du er redd for juletreet du, sa jeg til Kyrre etter jeg hadde pyntet det. -Ikke redd, svarte Kyrre, bare allergisk. -Det er det samme det vel, sa jeg. Pass deg ellers legger jeg litt tre på puten din etter at du har sovnet. Kyrre ristet på hodet og gikk bort. -Jeg vil varme de kalde hendene  mine på magen din, sa jeg fem minutter senere. -Det kan du glemme, sa Kyrre og holdt meg igjen. -Du må ikke tro du er uovervinnelig, svarte jeg. Kall deg gjerne supermann, men jeg har funnet din kryptonitt! La meg varme hendene mine, ellers henter jeg edelgranen!

Unnskyld Kyrre, jeg blir stormannsgal.

Vi kan dessverre ikke ha pynt i høyde ettåring

Vi kan dessverre ikke ha pynt i høyde ettåring

Logiske brister i og med barneTV

«Emina skal vertfall ikke se på tv når hun er bitteliten, for det er det ingen vits i» – Sitat Åse Marie, august 2012.

Snakk om å møte seg selv i døren, svelge kameler eller bare bomme kraftig, om du vil. For hun var ikke mange månedene før jeg innså at der jeg tidligere hadde omtalt tv som et passiviserende medium med en negativ undertone, var den passiviserende delen det jeg nå skulle omfavne, elske og tidvis være avhengig av. Jeg har nemlig aldri vært særlig begeistret for tv selv. Så klart, jeg har mine serier som jeg følger med på, alt fra guilty pleasures som Svenske Hollywoodfruer og Charterfeber, til serier jeg blir skikkelig avhengig av, som Mad Men og Boardwalk Empire. Men jeg har aldri likt å «ha tv på i bakgrunnen», eller se på tv i halvsøvne om det er serier som ikke gir meg noe – som nettopp er det jeg kaller passiviserende. Da leser jeg heller en bok, hører på musikk eller surfer på nettet for å koble av. Emina kan også lese bok eller høre på musikk, men sann mine ord – hun kobler ikke ut av den grunn, vertfall ikke om hun ikke er fastholdt på et fang. Jo mer mobil hun har blitt, jo travlere har hun det. «Sånn Emina, kan du sitte her og bla litt i denne boken mens mamma lager frokost?» Haha, nei, jeg skal løpe rundt i huset mens jeg kaster rundt på det jeg måtte finne på min vei, enten det er hunden eller klementinskall eller alle klærne du den siste timen har brettet så fint i skapet ditt». Omtrent noe sånn innbiller jeg meg at hun svarer, uten ord.

Det hender imidlertid altså at hun kan sitte helt stille, helst i en armkrok, men noen ganger i lekegrinden, helt uten protester. Som regel er det da takket være vår perverst store (55 tommer for å være nøyaktig, kjøpt av Kyrre, jeg hadde ingen stemmerett) Samsung tv. Da hun var mye mindre, kunne vi sette på nesten hva som helst til henne, og selv om jeg fortrakk baby TV, med myke bilder, klare farger og snille lyder, hendte det at jenten så på tv shop eller dr. Phil på formiddagene mens jeg lagde mat. Nå som hun er større og forstår mer, stiller både hun og vi enda strengere krav til det hun får se. Og for noen krav hun har! Jeg kan huske at jeg selv, i min barndom, hadde oppheng i enkelte bøker og filmer. I flere år ville jeg kun lese «den nye jakka», som jeg enda husker de første setningene av, og på videokiosken hadde de Annie klar hver gang familien Bernes hadde funnet ut at vi ville leie film. Jeg var likevel mer enn ett år da disse kravene/ønskene/ opphengene stod på. Emina, hun har de allerede.

Vi har allerede hatt en Mikkes Klubbhusperiode (vi danser muskedansen med stor innlevelse) , Drømmehagen ( og dit orker jeg ikke gå i dag, i det psykedeliske, mørke, marerittet av meningsløse rim og lyder som gjør at jeg kniper meg hardt i armen for å kjenne at jeg fortsatt lever hver gang det står på), Fantorangen (som minner meg om min egen barndomstv, veldig pedagogisk, med nynorsk og tema som tannpuss og vennskap) og, det som nå for tiden er det feteste som finnes; Vennebyen.

Om mammapolitiet ser dette; hun pleier ikke sitte så nært tv altså.

Om mammapolitiet ser dette; hun pleier ikke sitte så nært tv altså.

Jeg hører sjelden noe vondt om Vennebyen. Det er sosialt akseptert, sosialt forventet vil jeg kanskje si, at man skal snakke stygt om Drømmehagen, Teletubbies og Pokemon. Vennebyen, derimot, de slipper billig unna. Hvorfor? Etter å ha sett flere program for dagen de siste ukene, har jeg bare en ting å si; HYL! Vennebyen er skikkelig utmattende! Introen varer i en eeeeevighet! Og har dere hørt måten de legger vekt på klem når de synger «De vil gi deg en liten klem, og vips, før du vet det har du fått en ny venn?» Grøss. Jeg har lyst å holde henne for ørene akkurat der, hver eneste gang. Kaninen Jumpi er åpenbart en fare for seg selv og de andre innbyggerne, og burde så absolutt ikke fått gå løs på egenhånd. Jeg vil nødig virke fordømmende, men man kan jo spørre seg hvorfor ikke den kaninen er medisinert for lengst – han hadde definitivt trengt det. Ellers forstår jeg ikke hvordan Vennebyen er bygget opp, er det demokrati? Diktatur? Trass at byen har et rådhus, jeg har aldri sett noen lederskikkelser? Jeg tror de er ganske sårbar for eventuelle angrep, eller, som Kyrre sa det; «Gi meg 12 timer der, og jeg rønner (styrer) hele byen».

Forleden så jeg redningsbåten deres i aksjon, og det var et trist syn. Hvem har ansvar for ansettelsene i den byen? Tror det er på tide å gå gjennom rutinene, en gang for alle. Men alt dette er likevel småtterier, sammenliknet med politiaspiranten Apa. Han er ikke kompetent til å kjøre bil, så han rykker ut på sparkesykkelen, som visstnok er utstyrt med sirener, noe vi aldri ser noe til, fordi Apa ikke klarer å skru de på. Likevel har de bestemt at Apa er ansvarlig for – hold dere fast – byens uttrykningshelikopter. Han finner heldigvis ofte ikke nøklene til dette, og det er like greit, jeg er redd de er faretruende nært en stygg helikopterulykke uansett.

Når det er sagt, vil jeg likevel rette en stor takk til Vennebyens far. Takket være deg har vi de siste ukene hatt et noenlunde rent hus, spist faste måltider og ellers (sett bort i fra åpningslåten) hatt litt mer husfred enn det som er normalt. Det er jo godt for noe.

Gammel mann

Jeg har alltid vært håpløst svak for eldre mennesker. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er sånn, men jeg antar at det kanskje er litt medfødt, og litt som et resultat av at mine besteforeldre dessverre gikk bort altfor tidlig. Et av mine tidligste minner er at jeg som 2-3 åring gikk fra fang til fang på pleiehjemmet min oldemor bodde på, og skrukkete, slitte hender mot nye, myke kinn. Glitrende øyne som lot seg underholde, samme hva enn jeg gjorde. Skjelvende stemmer «Åååå, så fin du er!» – Jeg var smigret og solgt.

Da jeg var yngre trodde jeg at alle over 70 år automatisk var kloke. Dette har vi jo imidlertid nå fått avkreftet med Charterfeber, om noen fulgte med på den siste sesongen så må dere være enig med meg når jeg sier at de fire pensjonistene til sammen var omtrent like smart som Mister ikke var heldig i måten de ble fremstilt på. Men trass i at Charterfeber altså har ødelagt den illusjonen, er det likevel ikke til å stikke under en stol at mange av de mest interessante samtalene jeg har hatt har vært med eldre mennesker. En ting er at de har erfaringer som vi kanskje forhåpentligvis aldri vil få, som for eksempel å oppleve okkupasjon og krig i sitt hjemland, men jeg liker best å høre på deres betraktninger om den tiden vi lever i nå. Etter vi fikk Emina snakker jeg mer med de eldre også, fordi der er så mye lettere å komme i kontakt med dem. Særlig nå som hun har lært seg å gå får hun veldig mye oppmerksomhet, forleden dag ble vi stoppet tre ganger på vei over Torgallmenningen av gamle damer som lurte på hvor gammel den «lille dukken» var. Jeg soler meg selvsagt i glansen.

Tidvis ser jeg at min forkjærlighet for eldre nok kan være på grensen til det usunne. Særlig i trafikken. Jeg kan bli ganske sint når jeg/vi havner bak en bil som for eksempel kjører langt under fartsgrensen,  stopper på fotoverganger når det ikke er noen som skal over veien, eller helt bremser ned selv om lysene er grønne. Type «Hva er det som feiler han foran oss, er han blind eller? Blind og ruset? For en idiot, han burde aldri hatt lappen! Han har nok ikke det heller! Drittfyr». Men om jeg etterpå oppdager at vedkommende som kjørte bilen er over 70, da blir det sånn; » Å neeeeei, det var en gammel mann! Stakkars, jeg kalte han blind og kanskje han ER blind. Ånei, ånei! Klart de eldre også må få kjøre bil! Tror du han skjønte at jeg var sint på han Kyrre»? mens jeg tørker en tåre eller to. Kyrre prøvde å være en motvekt. Da vi akkurat hadde møtt hverandre sa han ting som «Jeg tror den gamle mannen var nazist under krigen, så det gjorde ingenting at du kjeftet på han», eller » Det er ikke en menneskerett å kjøre bil, han kan ta en drosje isteden » men det gjorde ofte vondt verre. Jeg kalte han ofte iskald og avstumpet, og stirret i taushet ut sidevinduet resten av turen. Nå han lært seg å bare jatte med, eller bare la meg jatte i fred.

Uansett, jeg snakker meg bort. All lesingen og skrivingen på hjemmeeksamener, semesteroppgaver og masteroppgaven (iiik!) gjør meg sliten, og da kommer ordene og setningene hulter til bulter. Jeg ville egentlig bare si til Kyrre som hadde bursdag denne uken at det gjør ingenting at han blir eldre. Jeg liker deg nemlig bare bedre da.

Bra gjeng

Bra gjeng