Juletrær til besvær

Da jeg flyttet inn til Kyrre i 2008 bodde han i en ganske liten leilighet. Vi hadde åpen kjøkkenløsning og stuen var ikke særlig stor, så da vi bodde to voksne, en 7-åring og en ekstremt skrullete hund der hadde vi naturlig nok ikke mye plass til ting. Helt greit for meg, jeg er ikke fan av å ha nips overalt. Men julepynt, det liker jeg. Første gang jeg skulle pynte leiligheten til jul gikk Kyrre ut i boden og kom tilbake med et 140 cm høyt, ferdig pyntet plastjuletre. Jeg var målløs, og ikke på den gode måten. – Er det ikke fint, spurte Kyrre, jeg har hatt det i flere år! Jeg nikket anerkjennende og presset frem et smil. Inni meg hylte jeg. Juletreet fikk bli, og Kyrre ante intet om at jeg hver eneste dag fantaserte om å smelte det om, resirkulere det, makulere det, -kort sagt, gi det en vond plastjuletredød.

Så flyttet vi i større leilighet på Nordnes, og plastjuletreet flyttet med. Julen 2009 og 2010 stod det og glitret hånlig mot meg hver morgen da jeg stod opp. -Se, jeg er her enda. Jeg er et plastjuletre, og det er meg du pynter stuen din med. Jeg vant, sa treet. Hatet og rivaliseringen mellom meg og treet vokste, Kyrre hadde fortsatt stjerner i øynene da han så på treet. – Når vi flytter i hus skal vi ikke ha plastjuletre lengre, sa jeg til Kyrre. Et hus fortjener ekte tre. -Jeg er allergisk mot juletrær, svarte Kyrre. Så beleilig, tenkte jeg, da jeg sa jeg ville ha katt var han allergisk mot det også. Jeg hadde aldri hørt om juletreallergi før, og synes det var et tåpelig og dårlig argument.

Julen 2011 er en eneste tåke når jeg tenker tilbake på den. Pappa var borte og alt var kaos, og jeg brydde meg ikke om pynt og trær, jeg ville bare få julen overstått. Noen måneder senere ryddet vi boden på Nordnes, og plutselig var plastjuletreet forsvunnet. – Mine bønner er hørt, tenkte jeg, endelig slipper jeg å se min julefiende igjen. Kyrre var litt lei seg, og mumlet noe innimellom om at han lurte på hvor det hadde tatt veien. -Man kan jo ikke bare miste et juletre, spurte Kyrre? Jeg svarte ikke, for jeg var opptatt med å smile skadefro.

Julen 2012 ble feiret hos mamma. Vi kjøpte juletre og pyntet hos henne, et høyt og seriøst juletre som luktet gran og barndomsminner. Vi skulle snart flytte fra Nordnes og det meste var derfor pakket ned, så vi hadde ingen julepynt der. Jeg var lykkelig likevel, for jeg hadde vunnet over plastjuletreet. Det var enda sporløst forsvunnet, og jeg var sikker på at det hadde blitt kastet eller kanskje noen hadde stjålet det fra tilhengeren da vi tømte boden og flyttet innholdet videre til en ny bod.

For 3 uker siden skulle Kyrre sjekke en eiendom han har på Bjorøy, en gammel hytte som står på en tomt han skal selge. Hvem/hva tror du stod og glitret skamløst i den råtne hyttestuen? Drittplastjuletreet. Kyrre ringte meg, og fortalte lykkelig om gjenforeningen. Jeg brøt sammen. -Det treet skal ikke inn i dette huset. Da flytter jeg. Vi bor i hus, vi skal ha et skikkelig tre. Det lovde du! (Han gjorde aldri det, han har bare dårlig hukommelse så jeg kan slenge ut sånne påstander innimellom, helt uten rot i virkeligheten) Min 140 cm høye plastfiende kom aldri inn i huset, bare til garasjen, hvor det forleden dag ble hentet og adoptert bort til en av Kyrres aleneboende kamerater. Kyrre holdt det løftet han aldri ga, og i dag kom han hjem med et svært ( over 2 meter høyt) juletre. Edelgran. Sjukt fint! Jeg var midt i leggingen av Emina, og gledet meg til å pynte det etter hun hadde sovnet. Kyrre skulle gjøre det klart for meg i mellomtiden. Da jeg kom ut av soverommet var han rød på øynene – skikkelig rød, og de rant. -Hva er det med deg, spurte jeg? -Jeg er allergisk mot juletrær, svarte Kyrre. Ops.

Min dårlige samvittighet varte i fem minutter minst. Helt til jeg innså at juletreet nå er et slags våpen. -Du er redd for juletreet du, sa jeg til Kyrre etter jeg hadde pyntet det. -Ikke redd, svarte Kyrre, bare allergisk. -Det er det samme det vel, sa jeg. Pass deg ellers legger jeg litt tre på puten din etter at du har sovnet. Kyrre ristet på hodet og gikk bort. -Jeg vil varme de kalde hendene  mine på magen din, sa jeg fem minutter senere. -Det kan du glemme, sa Kyrre og holdt meg igjen. -Du må ikke tro du er uovervinnelig, svarte jeg. Kall deg gjerne supermann, men jeg har funnet din kryptonitt! La meg varme hendene mine, ellers henter jeg edelgranen!

Unnskyld Kyrre, jeg blir stormannsgal.

Vi kan dessverre ikke ha pynt i høyde ettåring

Vi kan dessverre ikke ha pynt i høyde ettåring

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s