5 ting jeg har blitt flink til etter at jeg fikk barn/ før og nå

1) Jeg kan plutselig sove overalt. Tidligere i kveld satt jeg på soverommet og strøk Emina på ryggen da hun skulle sovne for kvelden. Det endte med at jeg sovnet, sittende lent over sengen hennes, mens hun enda var våken. Før: «Jeg sliter med å sovne på fly, uansett hvor trøtt jeg er. Nå: «Jeg sliter med å holde meg våken hos tannlegen. Mens jeg borer»

2) Jeg kan nå sette i og tømme oppvaskmaskinen raskere enn min egen skygge. Før var det noe av det kjedeligste jeg visste, og jeg kunne bruke en evighet på å rydde kjøkkenet, fordi jeg distraherte meg selv med andre ting i stedet. Nå åpner jeg oppvaskmaskinen med angst i blikket, fordi jeg vet at uansett hvor opptatt Emina var i stuen for 10 sekunder siden eller hvor stille jeg prøver å være; i det øyeblikket jeg trekker ut den nederste skuffen, så slår en eller annen radar inn hos henne, og det er bare et spørsmål om sekunder før hun kommer målbevisst rundt hjørnet, klar til sabotasje. Jeg vurderer å ta oppvasken for hånd i stedet. Før: «Åh, dette er det kjedeligste jeg vet» Nå: «Nei Emina, legg den kniven på plass. Nei, ikke slikk på det skitne fatet. Nei, ikke krabb inn i maskinen er du snill»

3) Jeg er mye flinkere til å ignorere forstyrrende elementer rundt meg. Jeg vet egentlig ikke om det er en god egenskap, men i disse dager er det en nødvendig en. Før: «Det er så forstyrrende å lese når jeg har en skitten kopp på arbeidspulten» Nå: «Å, se her ja, her var det mye toalettpapir på stuegulvet, artig!»

1517435_10153737460885181_2137687678_n[1]

4) Verdsette egentid og muligheter for egenpleie. Før: «Hei, en full ansiktsbehandling, takk!» eller «I helgen har jeg lest to bøker» Nå: «Emina sover, så jeg kan lukke døren til badet når jeg skal tisse. Luksus!» Eller «I dag har jeg lest de to første setningene i denne boken fem ganger. Nei, jeg husker ikke hva de sa»

5) Jeg er mye flinkere til å brette klær regelmessig.

bilde (12)

Neida.

Reklamer

Menneskets beste venn

Om du har fulgt bloggen min en stund, husker du gjerne Mister, hunden uten metthetsfølelse. Hvis ikke kan du lese om han her.

Vel, de siste tre månedene har han tatt det hele videre til et nytt nivå. Han puster ikke lengre, han bare piper, og volumet på pipingen avhenger egentlig bare av hvorvidt vi spiser, har spist, har mat på benken/ bordet/i kjøleskapet. Om man ikke har levd med en pipende hund selv, er det vanskelig å forstå hvor sinnsykt irriterende det kan være. Se for deg hele klassen din på barneskolen, da dere akkurat hadde fått blokkfløyter og fikk beskjed om «å bli kjent med de». Ta med deg hele den illusjonen hjem, og hør for deg at de spiller alle fugler små de er like ved siden av deg når du spiser middag. Tostemt. Mister er, på en dårlig dag, cirka ti ganger så irriterende som den tanken der.

La meg bare understreke med det samme, jeg er fremdeles glad i han, jeg klarer ikke se for meg huset uten han, han er fortsatt verdens snilleste hund, og han har mange gode egenskaper som jeg aldri ville ha vært foruten. Det er bare den j***a pipingen som gjør meg G-A-L.

På sett og vis er det jo synd på han også for han går rundt og tror selv at han er oppriktig sulten. Type: hvis jeg ikke får mat innen fem minutter dør jeg- sulten. Eller: jeg er for svak til å reise meg så jeg bare ligger her og piper – sulten. Selv om vi vet at han har magen full av mat, føler han sannsynligvis selv at hans siste time har kommet.

I forrige uke tok han det uansett videre til et nytt nivå. Jeg hadde spist sushi, og plastesken den ble servert i stod igjen på bordet, med litt ingefær og wasabi-rester i. Mister pep og pep og pep, og både Kyrre og jeg holdt på å gå fra forstanden. Tilslutt tok Kyrre boksen og holdt dem mot Mister: -Se her! Er det dette du vil ha? Wasabi?! -Ja,takk svarte Mister og før vi visste ordet av det slengte han ut tungen, som en frosk, og SLUKTE hele wasabien. Vi snakker ca en spiseskje. Etterpå var han -jeg tuller ikke- helt fullstendig upåvirket av det. Som om han hadde spist loff eller agurk.

Det ble helt stille. Jeg og Kyrre så på hverandre. – Hva skjer nå, spurte Kyrre. -Jeg tror kanskje Mister akkurat har tatt selvmord, svarte jeg. Dette var etter stengetid hos Mister sin faste veterinær, så Kyrre ringte vakten i stedet, og forklarte hva som hadde skjedd. Veterinæren bare, -Men hvorfor vil en hund gjøre noe sånt?! Jeg har kun hørt om en hund som snuste på wasabi en gang, og den hylte da snuten kom borti! Kyrre svarte som sant var, at vi ikke visste, han er litt labrador og veldig glad i mat, og at vi var redd wasabien ville bli hans skjebne. -Gi den yoghurt, svarte veterinæren, mens hun mumlet videre at hunden var et avvik. Det vet vi jo.

Et halvt yoghurtbeger senere, lå Mister atter og pep på gulvet, denne gangen fordi jeg spiste en pære. Jeg så på Kyrre. -Burde vi donert han bort til forskning, kanskje? -Ja, det kunne jo vært en ide, svarte Kyrre, men vi ville jo kanskje savnet han tilslutt.

Nå har vi hørt rykter om en hormonbehandling som muligens kan hjelpe, men vi tror kanskje at lobotomering er et bedre alternativ. I mellomtiden får vi bruke han og hans evner for det de er verdt. Underholdningsverdien i en som er villig til å gjøre hva som helst for mat, for eksempel kaste seg foran et tog i høy hastighet for en Mariekjeks er nemlig ganske stor:

1497642_622468774480690_815272071_n[1] 1484183_618101471584087_1369867978_n[1]

1521871_626570354070532_715867684_n[1] 1538824_641074499286784_1536084172_n[1] 1460212_621474864580081_2042184157_n[1]

Ved nærmere ettertanke, kanskje hunden bare er et resultat av sitt miljø. Gode råd mottas uansett med glede, så om du har noen, så kom gjerne med de!

 

Tankekrig

Noen dager vet jeg at blir grå. Øynene går opp om morgenen, og man ser ikke at det er fint vær ute, at man ligger bra an med studiene, at man er varm, mett, trygg. At man er frisk. Jeg har gjerne kjent det i dagevis i forveien. Klumpen i magen som har borret seg lengre og lengre innover. Tanken som har prøvd å bli tenkt har bare blitt skjøvet bort. Distrahert vekk. Jeg surfer på mobilen. Ser på varedeklarasjonen på havregrynene. Leser innholdsfortegnelsen på sjampoflasken i dusjen. Jeg kjenner du er her, men jeg har ikke tid til å forholde meg til deg nå. Jeg leser. Tanken sklir av sted igjen, og jeg puster lettet ut, og fortrenger at den kommer tilbake.

Men en morgen er den tilbake, sammen med flere andre misligholdte tanker, og velter meg overende. Jeg har ikke sjans.

Jeg stivner inn i samme form. Puster ikke med magen. Løfter ikke hodet om jeg ikke må. Har ikke fem sanser, bare to. Tar på solbriller, enda det er overskyet. Hører ikke at vinden rister i trærne, eller at regnet trommer i takt på vinduene. Maten smaker ikke noe. Det varme vannet i dusjen omfavner meg, men det kunne like gjerne vært kaldt. Hvorfor dusjer jeg egentlig?  Gjør det jeg må, og hopper over resten. Før kunne jeg skyve alt bort i dagevis. Gikk på jobb/skole, gjorde forpliktelsene mine, og dro hjem og stivnet igjen.

Men, så fikk jeg barn. Hun som roper «deeeeer, deeeeer, deeeeer» helt til hun er helt sikker på at jeg også har sett fuglene som flyr over oss. Hun som lukter på alt som har blomstertrykk, enten det er klær, servietter, bøker eller dukkevognen i leketøysbutikken. Hun som danser når vi går forbi en hylle med klokker i butikken, for hun vet at jeg pleier å tullesynge tikktakk, tikktakk, tikktakk når vi er hjemme. Hun som blar i H&M katalogen, og peker på samtlige barneklær som har ett eller annet dyretrykk. Hun som plutselig løper gjennom stuen for å klemme de korte armene sine fast rundt låret mitt. Hun som sitter i sengen og ler trillende for seg selv, av noe som ikke var morsomt en time i forveien.Hun som blir så sint at hun skriker seg nesten blå, og som er blid som en sol igjen minuttet etter.  Hun som gjerne stopper opp og gir seg selv en skikkelig applaus, om hun synes at hun fortjener det.

Hun som kan lage regnbuer på de gråeste dager. Hun som gjør det menneskelige fint, og som gjør meg glad for å være nettopp det- bare et menneske.

bilde (16)

bilde (17)

bilde (19)

 

 

Januar 2012

Jeg fant igjen denne teksten på en gammel iPad som Emina pleier å spille babyspill på. Jeg hadde helt glemt den, det var noe som jeg skrev noen uker etter at pappa døde, da alt var mørkt, og jeg forsøkte for meg selv å finne igjen de fine tingene i hverdagen. Nå var det morsomt å lese den igjen , fordi det er så mye som har forandret seg siden den gang, og likevel er det heldigvis noe som er akkurat som før. I tillegg kunne jeg nå uten problemer lagt til 50 punkter minst, og det er godt å tenke på, det også.

 

Så, 20 ting som jeg likte å tenke på i januar 2012:

 

-Lyden av alle sikkerhetsselene som blir løsnet samtidig når flyet stopper

– Når man finner igjen musikk som engang betydde mye, men som man underveis har glemt. Plutselig får man igjen minner man trodde var borte for alltid

-Lukten av regn etter tørke. Oppleves dessverre ikke så ofte i Bergen

– Å finne en fin sommerkjole som man helt hadde glemt i skapet, og som man trenger fordi det er 25 grader og sol

– Fuktighetskremer som lukter litt som solkrem når det er midt på vinteren og man plutselig får følelsen av å ha solkrem hud med saltvann på likevel.

– Varm hestepust i håndflaten

– Når man tar fag som er så interessante at man leser pensum og glemmer tiden

– Bøker som får en til å både le, gråte, bli sint og lykkelig. Som Boktyven. Eller Graverens Datter.

– Når man oppdager at man fremdeles puster når berg og dalbanen stanser, enda man 30 sekunder tidligere var helt sikker på at det var slutten

– Leonard Cohen

– Når man innser at det eneste som er mellom en selv og en kjær man har mistet er tiden. På sett og vis er de her enda, bare i en annen tid.

– Når man føler seg som en vandrende katastrofe, men kommer hjem til en hund som uler av glede fordi det beste mennesket han vet om i hele verden endelig er tilbake.

– Når man står opp om morgen og kommer på at man vasket hele huset kvelden i forveien.

-Å gå helt alene i fjellet sent på våren, med god musikk og enda bedre tid

– Mammas mat

-Å få beskjed om at det viktigste er å stille spørsmålene, ikke å finne svarene, når man er på veiledning i det vanskelige filosofifaget en har forvillet seg inn på. Sånn skulle det vært med alt i livet.

– Å våkne til lukten av pannekaker en varm dag i juli, når familien er samlet i sommerhuset

– Lyden av 11 fornøyde hester som tygger høy samtidig

– Filmer som er så skrekkelig, skrekkelig dårlig at de sammen med Cava og en venn med humor blir god likevel

– Å pakke sommerklær i kofferten med sommerfugler i magen

(Det siste punktet håper jeg det ikke blir så lenge til jeg skal igjen)

 

565

Osterøy

346

567

Palermo

Fløyen

bilde (15)

Leseglede

Jeg har alltid vært så glad i å lese, helt siden lenge før jeg behersket lesekunsten selv. Jeg har gode minner fra veldig tidlig barndom, da mamma leste eventyr for meg på kveldene. Vi gikk ofte på biblioteket sammen (på Laksevåg, før de fant ut at bokutleie ikke var nødvendig i bydelene), og da jeg begynte på skolen var jeg så utrolig lykkelig over at jeg nå hadde et helt skolebibliotek til disposisjon, uten at jeg trengte følge. I løpet av de seks årene jeg gikk på Damsgård skole, tror jeg at jeg rakk  å lese hele boksamlingen. Jeg leste og leste og leste. Mamma elsket å lese sammen med meg enda, og vi hadde hele tiden minst en Astrid Lindgren bok vi holdt på med. Jeg elsket Brødrene Løvehjerte og Lotta fra Bråkmakergata, og jeg gleder meg stort til Emina er gammel nok til at vi kan lese de gamle klassikerne.

Fra ungdomsskolen begynte jeg i tillegg å lese bøker som egentlig var beregnet på voksne. Jeg lå vettskremt med vidåpne øyne på kvelden etter å ha lest Anne Holts Salige er de som tørster og Demonenes død, samtidig som jeg var med i Pennyklubben og slukte bøkene jeg fikk derfra på en kveld. Så hadde jeg noen år i slutten av tenårene da jeg knapt tok i en bok om det ikke var pensum, før jeg i tyveårene atter fant bokkjærligheten igjen. Nå synes jeg at en god bok er en god venn, og må innimellom gi meg selv leseforbud (på bøker utenom studiene), fordi jeg ikke klarer å legge en god bok fra meg. Jeg leser til klokken er 04 om natten, enda jeg må opp klokken 07 med Emina.

For meg er det viktig å legge til rette for at Emina også skal oppleve leseglede og bøkenes fantastiske verden, og hun var ikke gamle jenten da jeg begynte å lese for henne. Nå har hun sjelden ro til å sitte stille med en bok alene, men om noen tar henne på fanget kan hun bli ganske fokusert så lenge boken fenger. Det som jeg oppdaget etter at hun bikket året, er at hun koser seg med mer lesestoff enn bare bøker. Da vi holdt på med julehandelen hadde jeg leketøyskatalogen fra BR-leker i vognen, og hver gang hun ble urolig/lei av å sitte stille så kjøpte jeg meg et par minutter ekstra da jeg ga henne den til å bla i. Hun kan sitte hjemme i stuen og bla i avisen, og det hender titt og ofte at mine skolebøker havner i lekekurven hennes.

Det var dette jeg tenkte på i dag, da jeg og Emina satt på legekontoret og ventet på vår tur. Det var stappfullt på venteværelse, Emina var urolig og ville bare løpe rundt på gulvet. Jeg så redningen i et stativ med brosjyrer som stod midt på venterommet. Vi hadde allerede alle øyne vendt mot oss da jeg tok med meg Emina bort dit. «Se her, Emina, kanskje vi kan finne noe kjekt å bla i her?» Emina saumfaret stativet, rev ivrig ut masse ark som jeg forsøkte å få på plass igjen uten at hun rev ut enda fler (helt uten hell, så klart). Tilslutt smilte hun bredt, tok ned en brosjyre fra hyllen over seg og satte seg rett ned på gulvet for å bla i den. Jeg ville gjerne ha henne med tilbake til stolen der alle tingene våre lå, og tok brosjyren fra henne. «Kom Emina, så skal vi lese i denne når vi kommer bort igjen på plassen vår. Hva er det for noe spennende du har funnet?» sa jeg, før jeg med stor innlevelse (og fortsatt alles øyne vendt mot oss) leste høyt og tydelig fra forsiden: «KJÆRLIGHET OG EREKSJONSPROBLEMER». Au.

Hun ble for øvrig sint da jeg ikke ville lese i den likevel, men tilgav meg raskt da jeg fant frem Psoriasis- og eksemforbundets Din hudsykdom – vårt fokus, og Reise… Til deg som skal ut og reise; beskytt deg og dine mot hepatitt.

Neste gang skal jeg huske pekebøker i vesken!

Ca 3 måneder

Ca 3 måneder gammel

Med Finansavisen, ca 9 måneder

Med Finansavisen, ca 9 måneder

5 Tips for en rolig hjemmedag

Etter den forferdelige gårsdagen, er hun på 10 kg forståelig nok veldig sliten i dag. Vi skulle egentlig i åpen barnehage, men bestemte oss heller for å bli hjemme og ta en rolig dag. Uansett hvor nødvendig det er, så kan det jo likevel fort bli kjedelig med slike dager, så derfor tenkte jeg at Emina kunne komme med forslag til ting hun liker å gjøre hjemme, så kanskje noen blir inspirert av dette.

1) Du kan gi veldig høyt, og veldig tydelig uttrykk for at du er sulten NÅ, og at det eneste du vil ha er ost! Når du så får en osteskive maltrakterer du denne på det groveste, før du ikke ofrer den så mye som et blikk engang.

Processed with VSCOcam with f2 preset

2) Du kan stappe fingrene dine inn i de små, fargerike rørene. De kan si hva de vil, men om det ikke var meningen at man skulle gjøre dette, hadde de heller ikke hatt plass til nøyaktig en finger! Disse finner du ofte i jakkelommer og i vesker, begge deler ofte tilgjengelig i gangen.

Processed with VSCOcam with c1 preset

3) Du kan se på den hvite underholdningsmaskinen. Det er to måter å bruke denne på. Om den er i gang, er det kjekkest å se inn vinduet på den. Om den er avslått derimot, kan du trykke på de betydningsløse knappene på den. Det er ingen forskjell mellom 30 C finvask, eller 60 C syntetisk, så det spiller ingen rolle om du justerer på dette like før noen starter den.

Processed with VSCOcam with f2 preset

4) Du kan gå i klesskapet ditt, og finne nye måter du kan kombinere antrekkene dine på. Gjenbruk og flerbruk er i vinden som aldri før, og det er kjekt å finne nye bruksmåter for plagg du egentlig var lei av. Tenk nytt!

Processed with VSCOcam with f2 preset

5) Du kan ta deg en to timers høneblund, og nekte å sove andre steder enn oppå din mor, som er traumatisert etter gårsdagen og lar deg gjøre det du vil. Dette passer perfekt om hun virker litt stresset, og du mistenker at hun egentlig har mye å gjøre.

Processed with VSCOcam with f2 preset

For mer inspirasjon, les gjerne dette innlegget også! Ha en fin, kaotisk, rotete og produktiv mandag!

En søndag i januar

Emina vekker meg med små kyss og gode lyder. Jeg ser på klokken – halv 8! Trass at jeg var sen i seng kvelden i forveien føler jeg meg nærmest uthvilt da jeg ser hvor lenge vi har sovet. Vi blir liggende i sengen og tøyse i nesten en halv time. Hun har akkurat blitt veldig bevisst på ordet «nei» og hun tilbyr meg en leke som jeg har tatt oppi sengen, men idet jeg skal ta i mot så skynder hun seg å ta den bort fra meg, og sier «NÆI!» på en veldig bestemt måte. Vi ler begge to.

Vi står opp og lager frokost og spiser sammen i stuen. Det er stille i huset og mørkt utenfor, og vi koser oss med havregrøt med eple og mango. Jeg ser på henne mens hun spiser. Hun insisterer på å spise selv, med skjeen opp ned,  og det blir mye gris. Noen dager synes jeg at det ser ut som hun har blitt eldre over natten, og i dag er en sånn dag. Det hvite, tykke håret hennes har blitt så langt bak at det hviler nedover skuldrene. Jeg stryker hånden gjennom det og forteller henne at hun er den fineste jeg noensinne har sett. Jeg mener det av hele mitt hjerte.

Så spør jeg Emina om vi ikke skal vekke pappa, og hun løper smilende og ivrig mot døren til soverommet. Jeg blir så glad når jeg ser henne sånn, jo eldre hun blir jo mer setter hun pris på sin far. Jeg tenker på pappa, som jeg savner så fælt, men at jeg er heldig som får oppleve kjærligheten mellom Emina og hennes far. Selv om det høres ut som en slitt klisje er det likevel en slags balanse som er gjenopprettet i livet mitt. Jeg setter meg opp på hjemmekontoret og jobber med masteroppgaven mens jeg innimellom hører på latter og lek i etasjen under.

Sen formiddag er det sovetid, men Emina protesterer høylytt da jeg forsøker å legge henne. Det er fint vær, hvert fall finere enn det ofte er i Bergen. Vi bestemmer oss for at vi heller skal gå en tur, alle sammen. Emina får gå et stykke selv i starten, og etterpå sovner hun nesten i det samme hun kommer opp på ryggen min. Hun sover lenge, og da hun våkner igjen gir hun meg en kjempeklem. Selv om hun allerede sitter tett på kroppen min, kjenner jeg armene hennes presse rundt meg alt hun kan, og kinnet hennes mot jakkeryggen min. Jeg tenker at hun er 10 kg nå, og jeg tenker at jeg gruer meg til den dagen hun er for tung og uinteressert i å sitte tett inntil meg i bæreselen.

Vel hjemme spiser vi middag. Mamma kommer, og hun har laget kylling og ovnsbakte grønnsaker, og jeg spiser quorn i stedet for kylling. Emina er helt vill etter kyllingen, og vi ler av henne når hun spiser rett fra tallerken, med munnen mot bordet, fordi hun ikke har tid til å putte en og en bit i munnen. Da jeg var gravid trodde jeg at det ville bli vanskelig å gi henne kjøtt, siden jeg ikke spiser det selv, men når jeg ser henne sånn, ser den matgleden, kjennes det riktig å la henne avgjøre selv hvilke smaker hun liker. Hun kan heller ta et standpunkt selv, når hun er gammel nok til å forstå.

Kyrre og Sander drar, Sander skal spille kamp på Nesttun. Mamma og jeg drikker kaffe og spiser dessert. Plutselig blir Emina sutrete, klengete og gnir seg i munnen. Først tenker jeg at det er sikkert jekslene som er på vei ut og gjør vondt, men jeg skjønner raskt at dette er mer alvorlig. Emina har en allergisk reaksjon. Hun begynner å kaste opp. Jeg har hjertebank, og er nummen i kroppen. Ringer på barneklinikken, som ikke kan gi råd pr telefon, men den hyggelige damen sier noe sånt som «kom heller en gang for mye enn for lite». Emina sitter på armen min og er kritthvit i ansiktet. Hun gråter ikke lengre, bare stirrer apatisk ut i luften. Så kaster hun opp igjen, og øynene ruller i hodet hennes før de detter igjen. Jeg forsøker å ringe 113, men taster først feil to ganger – 133 i stedet. Da jeg omsider klarer å ringe, får jeg så vidt forklart hva det gjelder og hvor vi er, før mobilen låser seg. Emina kaster opp en gang til, og jeg hører surklelyder i pusten hennes før hun blir borte for meg igjen. Jeg får telefonen til å virke igjen. -Vi er der om noen minutter, sier mannen. Jeg har Emina i armene mine, hun faller inn og ut. -EMINA, EMINA, EMINA roper jeg mens jeg klapser henne på kinnet. Øynene er åpen igjen, men hun er helt uttrykksløs. Ambulansen kommer. De vil ha henne opp på barnepolisk klinikk, og hun får sitte på fanget mitt bak i ambulansen. Vi sjekker pulsen, og kjører avgårde. Mamma er med.

Vi har kjørt noen minutter, og plutselig kvikner hun til. Hun ser seg rundt, mens den ene hånden skraper på veggen ved siden av oss. Hun smiler til ambulansemannen foran oss. Flørter. Jeg blir så lettet, samtidig som jeg føler må forklare meg. -Jeg er normalt sett ikke hysterisk av meg. Jeg har aldri vært til legen med henne før, bortsett fra tidligere allergitester. Han beroliger meg, og sier at man skal ta slike allergiske reaksjoner på alvor, og at det ikke var feil å ringe de. Det følte jeg ikke heller.

Så kommer vi frem på barneklinikken. Emina er superblid og våken. Hun har bare på seg en body, full i flekker, og blir sint på meg fordi hun ikke får lov til å løpe rundt på egenhånd. Hva har jeg på meg egentlig? Jeg ser ned. Åpne sko, ingen jakke. Dessuten er smekken åpen i buksen min, og jeg har oppkast på skulderen. Kyrre kommer. Emina blir undersøkt, først av sykepleier, så lege. Begge to er så fine, så hyggelige. Jeg er så takknemlig for å bo i et land hvor man kan ringe 113, også får man den hjelpen man trenger. De prater rolig med både Emina og jeg, forteller at allergiske reaksjoner er veldig alvorlig, men det ser heldigvis ut til å være over. Vi får resept på allergimedisin. Emina løper rundt i gangene med bleierumpe. To timer tidligere trodde jeg hun skulle dø.

Vi er hjemme igjen, helt utslitt begge to. Jeg gjør det jeg alltid gjør på kvelden. Gir henne grøt, steller henne, leser og synger. Stryker henne på ryggen til hun sovner. Ser på henne, hun ligger på magen og lager koselyder og er fullstendig upåvirket av dramatikken hun var gjennom et par timer i forveien. Jeg tenker. Om dette hadde vært hennes siste dag, og jeg hadde visst det på forhånd, hva ville jeg da gjort annerledes? Ingenting. Jeg lover meg selv at jeg alltid skal kunne tenke det, hver kveld jeg legger henne. Jeg ville ikke gjort noe annerledes.

Processed with VSCOcam with b5 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset