2014

Jeg har aldri hatt et sterkt, sentimentalt forhold til nyttårsaften, hvert fall ikke i voksen alder. Som tenåring var det selvsagt festdag med stor F, men det er lenge siden nå. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter, og jeg hadde sannsynligvis ikke holdt dem om jeg hadde hatt det heller. Bli bedre, sunnere, sterkere, flinkere, men ikke fordi det er januar og et nytt år, men fordi man vil det, på ordentlig. Nytt år er egentlig bare en påminner om det som skjer hele tiden, alltid – at tiden går. Og det kan noen ganger være vanskelig å forholde seg til.

Tid er, på mange måter, flyktig. Øyeblikk oppstår og forsvinner. Minner skapes, minner glemmes. Konstant er tingene, menneskene rundt meg og meg selv inkludert i endring. Etter jeg fikk barn ser jeg det ekstra godt. Hun vokser så FORT! Samtidig glemmer jeg så fort hvor bitteliten hun var. Men se, hun hadde jo ingen tenner jo! Jeg ser bilder av Emina fra i fjor på denne tiden. Ett år, så annerledes! Hva tenker jeg om et år, når jeg ser på bilder fra i dag? Men se, for noen kinn jeg hadde! Jeg ser bilder av meg selv fra jeg var rundt året. Er dette meg? Jeg vet ingenting om hvordan min personlighet var på den tiden, annet enn det jeg har blitt fortalt. Hvordan kan det være meg, når jeg selv ikke kjenner den meg som stirrer mot meg fra fotografiet?

Jeg stresser ikke så voldsomt med det faktum at jeg blir eldre. Tross alt er det egentlig et privilegium, fordi alternativet er så mye verre. Blir man ikke eldre, er man borte. Alderen er bare et tall, når alt kommer til alt er man bare flere erfaringer rikere, jo eldre man blir. Noen ganger kan jeg tenke at «Når jeg blir 22» før jeg kommer på at det har jeg allerede vært, for flere år siden faktisk. Jeg kan bli sint på meg selv, fordi jeg i dag synes jeg kastet bort viktige år, uten en plan. Destruktiv jobb, destruktive forhold. Men om man aldri har vært misfornøyd, aldri har vært ulykkelig, hvordan skal man da vite når man er lykkelig? Hadde jeg gått rett fra videregående til studier hadde jeg vært en helt annen plass enn jeg er i dag, men ikke nødvendigvis en bedre plass.

Når ett år slutter og et annet begynner, er det også en påminner om at gode ting man en gang hadde forsvinner lengre vekk. Pappa døde i 2011, nå har jeg vært uten han i hele 2012, hele 2013 og om jeg skal leve gjennom hele 2014 blir det uten han, det også. Jeg hører folk sier at de er redd for å glemme stemmene til døde de har kjær, men personlig var det verste da jeg en natt våknet fra en drøm hvor pappa stod i kjøkkendøren og pratet med meg, og pekte på noe han hadde i hendene sine som han ville vise meg. Jeg hadde helt glemt de fine, sterke arbeidshendene til pappa. Jeg våknet i tårer, vel vitende om at jeg en dag kanskje ikke skal huske hendene hans mer, og heller ikke plutselig drømme om de.

Nå høres det kanskje ut som jeg er nedstemt, men jeg har det bra altså. Jeg ville egentlig bare si Godt Nyttår, men rotet meg bort et sted på veien. Håper dere feiret med noen dere er glad i, og at dere ikke behøver å ha nyttårsforsetter fordi dere er fornøyd med de dere var i 2013. Det er tross alt det viktigste!

2008-01-01 00.00.00-73

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s