Hestesukk

Å, ingen sorg er ond som den

at alt går over.

(Nordahl Grieg)

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på dette utdraget fra diktet Farvel, da jeg kjørte ut fra stallen i ettermiddag. Emina og jeg  hadde vært og hilst på hestene og gamle venner, en grå søndagsettermiddag i seks grader og regn. Før 7.mars 2011 var dette hverdagen min. I hverdag og helg, julaften og sommerferie, influensa og kjærlighetssorg, solskinn og vinterstorm var dette stedet hvor jeg tilbrakte time etter time, år etter år. Det virker så lenge siden nå, som ett minne som har lagt seg langt bak i tankene mine, og av og til dukker opp i form av en følelse, kanskje utløst av en lyd eller en lukt jeg ikke har kjent på en stund, og som forsvinner like fort som den kom. Det virker innimellom nesten ikke som det har vært, engang.

Hvem skulle tro det, da jeg oppløst i tårer, skjelvende av sorg og angst dro fra veterinæren sent en mandag kveld, etter å ha tatt farvel med min snille, gode hest, som jeg hadde hatt med meg så lenge at han føltes som en del av meg. Åse Marie og Palermo, Palermo og Åse Marie. Jeg hadde stått med han etter at veterinæren fortalte at det ikke var så mye mer å gjøre for han, og at det kanskje var best å gi slipp på han nå. Hånden min strøk over pannen hans, nedover mulen, mens jeg forsøkte å memorere hver eneste virvel, hvert eneste avtegn. Tommelen og pekefingen strøk han gjennom den tynne luggen, kjente på hårfestet. Aldri mer.

Oss to i 1994

Oss to i 1994

 

Joyce Carol Oates sier det så fint i boken Vi var familien Mulvaney:

» Det finnes ingen kjærlighet som den kjærligheten man har til sin første hest, men den kjærligheten er så lett å glemme eller miste – den er som kjærligheten man har til seg selv, til det jeget man vokser fra.»

For nå kan jeg jo selvsagt skrive om lange dager i stallen, omringet av venner, mens man driver med akkurat det man elsker mest av alt – hest. Jeg kan skrive om frihetsfølelse, om hemmeligheter som ble hvisket inn i lange ører, om man og hals som ble våt av tårer da verden raste rundt meg, slik den ofte gjør når man er 15, 16, 17 eller 23 for den saks skyld, ens egen verden som raser, og man orker ikke ta noen med seg, andre enn han på 500 kg som ikke forteller noe til noen, som ikke dømmer eller sier at en overreagerer. Jeg kan fortelle om den første, store ansvarsfølelsen som en hest gir, en uselvisk kjærlighet som (for meg) handlet om hvordan jeg kunne gjøre livet til denne store, vakre, uavhengige men likevel helt avhengige skapningen lysest, best mulig, men at det underveis i dette forsøket var han som gjorde det for meg. Men alt dette har jo vært sagt så mange ganger, av så mange andre før.

Oss to i 2010

Oss to i 2010

Alt dette tenkte jeg på da jeg kjørte hjem i dag, at denne delen av meg var helt borte nå. Kanskje jeg aldri var en hestejente, bare hans, en Palermojente, og at den delen forsvant da han gjorde det. Eller kanskje det bare var den tiden, det stedet, og at jeg er på en annen plass nå, selv om jeg fysisk i dag befant meg på samme sted var jeg likevel så langt, langt unna. Kanskje det er alle de søvnløse nettene før Palermo ble avlivet, all bekymringen, og til slutt den fryktelige avgjørelsen jeg måtte ta, la han slippe. Kanskje nå, når jeg har fått alt på avstand, innser at det virkelig er over. For selv om jeg kan savne en følelse av hest, som å legge hodet mot en solvarm hest en sommerdag, eller å galoppere i snøen, savner jeg ikke det livet, ikke alt det fører med seg.

Skal du bli millionær av å drive med hest, må du starte med en milliard. Det er så dyrt, så dyrt. Alle som driver eller har drevet med hest ved at det 1)tar alle pengene dine og 2) tar all tiden din. Da vi ventet Emina sa mange til meg at et barn la så store begrensninger. Hestejenten i meg bare ler. Det er nemlig sånn at et barn kan man jo ta med seg for eksempel på ferier, eller de fleste arrangement som ikke foregår sent på kvelden og/eller med alkohol involvert. Prøv det med en hest. Jeg synes det er mye mindre begrensende med en baby enn en hest.

«Blir det ponny snart da?» Emina trippet rundt i stallen med prikkete regnkåpe, og så ut som hun aldri hadde gjort annet. Spørsmålet fikk meg til å tenke. -Neeeeei, tror ikke det. Jeg tenkte på tiden, på pengene, på begrensningene. Kanskje kunne hun lære seg å danse i stedet? Danse og spille et instrument, det har jeg alltid ønsket at jeg kunne. Men så, i kveld etter at hun hadde sovnet, satt jeg å så på henne, der hun pustet så fredelig, varm og mett og tilfreds, og kanskje drømte om hester og dagens stallbesøk. Jeg blir alltid så rolig og filosofisk av å se henne sove sånn, og jeg lurer sånn på hva hun skal ønske seg utav livet sitt når hun vokser opp. Vil hun reise mye? Vil hun være utadvendt og sosial, eller trives best i eget selskap? Vil hun være kreativ? Teoretisk? Vil hun utdanne seg? Kanskje hun har planen klar når hun er 10, eller kanskje hun blir som meg, at veien blir til mens hun går. Støtte henne, det skal vi jo uansett. Men ponny? Jeg så på henne igjen, før det plutselig slo meg -tenk om hun begynner med ballidrett?!

Gi jenten en ponny før fotballen tar henne!

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

 

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

 

 

 

 

 

 

Reklamer

En kommentar om “Hestesukk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s