Retten til døden

Det er ikke så ofte jeg leser ting som får meg til å gråte, og hvert fall ikke i VG, men i går kveld, da jeg kom over historien til danske Kjeld Rasmussen på VG+, trilte tårene uten at jeg engang merket det. Om dere ikke har sett den, så handler det kort fortalt om en 61 år gammel mann som har fått en uhelbredelig diagnose (cerebral atrofi) , som medfører en lang og smertefull død. Han har allerede vært syk i ti år og kjent økende smerter i kroppen denne tiden. Han har syv ulike medisiner han tar hver dag, likevel opplever han enorme smerter, svimmelhet, problemer med å gå og snakke, og han er mye trøtt. Han vet at sykdommen vil, før eller siden, bli hans død, men han vet ikke når. Han vet det blir vondt- Han har nemlig sett sin egen mor dø av det samme. Kjeld vil dø, og han trenger hjelp. Det får han ikke i eget land, slik vi ikke får i vårt land heller. Løsningen for Kjeld blir å dra til en klinikk i Sveits som tilbyr dødshjelp. Han er klar på at dette er noe han ønsker, og han ønsker å være åpen om sin avgjørelse, og det den medfører.

Historien om Kjeld er trist fordi den omhandler det som kanskje det vanskeligste som finnes her i livet – at vi skal dø. De fleste av oss er heldigvis så heldig at vi ikke vet når og hvordan, men for noen er livet så smertefullt og vanskelig at de ønsker å fremskynde døden. Ønske den velkommen. Om et menneske er så fysisk sykt, så slitent, så mettet, skal det ikke da få lov til å si at nok er nok? Om man vet at det ikke er noen annen utvei, og at sykdommen seirer tilslutt. For Kjeld sin del kom denne avgjørelsen som et resultat av en lang prosess. Flere år. Han har konsultert, diskutert, tenkt og følt, og så kommet frem til at det er dette han ønsker. Historien om Kjeld er også historien om en mann som dør ganske alene. Han har en nær venn som han ringer like før han drar på klinikken for å ende livet, men utover det er det få som merker at Kjeld er borte. Det er selvforskyldt, sier han. Han hadde nok av muligheter til å få en kjæreste, få en familie. Han har endatil en datter, 29 år, som ble adoptert bort. Kjeld tok aldri sjansen når han hadde den, og nå er det for sent. Det er historien om en angrende mann som dør alene. Det er hjerteskjærende, og om dere har tilgang på VG+ anbefaler jeg den på det varmeste.

I lys av abortdebatten som har pågått i media den siste tiden, er argumentet «retten til liv» velbrukt. Jeg er glad debatten om aktiv dødshjelp kommer nå også, for retten til å kunne dø når man selv ønsker, dersom omstendighetene er riktig, er også viktig. Jeg er også klar over at det finnes et hav av nyanser her, en etisk gråsone. Hvem er syk nok til å eventuelt få lov til å dø? Bare de dødssyke? Psykisk syke? Ikke dødelig syke, men lever med sterke smerter likevel syke? Det er mange hensyn å ta, og noe som definitivt ikke skal sees lett på. Jeg synes likevel ikke at noen har rett til å avgjøre for Kjeld hvorvidt han skal leve eller dø, uten at de selv har kjent sykdommen, smertene på kroppen. Angsten for det han vet kommer. Kanskje historien om Kjeld bare gjorde så sterkt inntrykk på meg fordi det viser hvor viktig det er å leve når man kan. Være takknemlig for det man har. Ta sjanser.

Helt tilslutt vil jeg bare si noe, og jeg sier det kanskje mest til meg selv, fordi jeg har lett for å glemme det innimellom. Kanskje var det Kjeld som stod foran meg i kassen, og brukte så lang tid på å betale, og jeg ble irritert og sendte han et stygt blikk, fordi jeg trodde jeg hadde dårlig tid. Kanskje det var Kjeld som skubbet borti meg med et uhell på gaten, helt i egne tanker og uten å beklage, og jeg kalte han en idiot til venninnen min som jeg gikk sammen med. Kanskje Kjeld satt foran meg på flyet, og brukte lang tid på å dra bagasjen sin ned fra hyllen, og sperret for oss bak, og vi ristet på hodet bak ryggen hans. Kanskje Kjeld ikke slapp meg frem da jeg kom kjørende, enda han hadde mulighet, og jeg ble irritert på han. Kanskje Kjeld var naboen min, som jeg aldri tok meg bryet med å hilse på, enda mindre bli kjent med. Vi vet ingenting om alle de menneskene vi møter på i løpet av en dag, et liv. Vær snill.

2008-01-01 00.00.00-286

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s