Tilfeldige tanker

Emina vekker meg klokken tre om natten. Hun presser seg mot meg, klemmer meg med begge hendene,  og gir meg et vått kyss på kinnet. Hun er kokvarm, og jeg forstår raskt at hun har feber. Vi måler tempen, 39,5. Resten av natten blir jeg liggende på vakt. Lytter til den hurtige feberpusten. Stryker over den varme pannen. Er hun verre? Har feberen steget? Jeg tenker tilbake på de første månedene av hennes liv, da hun var helt ny og skjør. Ingen hadde fortalt meg om hvor vanskelig det ville bli å sovne fra henne. En konstant frykt over at hjertet plutselig skulle slutte å slå, eller pusten plutselig stoppe opp. -Det har jo virket i så kort tid, sa jeg, at vi kan ikke være sikker på at det alltid vil virke, at det er helt som det skal? Helt utslitt fantaserte jeg tilslutt om å leie inn noen som kunne sitte ved henne og passe på henne om natten. Løsningen for oss ble å ha henne liggende ved siden av meg. Med  en hånd på magen hennes kjente jeg at hun pustet inn og ut, inn og ut, og jeg kunne sove, så fredelig som man kan få sove med et spedbarn i hus. Ved siden av meg ligger hun ofte enda, og i natt, da jeg fikk et feberhett kyss på kinnet var jeg takknemlig for det.

546583_10152342232590181_1019299643_n[1]

Når noe virker for godt til å være sant, så er det som regel det. Jeg visste jo ikke hvor glad jeg ville bli i det bittelille mennesket, som kom ut og hadde farens munn og mine øyne, og som så på meg og gjorde at det som før var mørkt nå var mye lysere. Hun var jo for god til å være sann. Ansvaret ble en slags angst. Denne frykten kjenner jeg på enda, både for enkle hverdagslige ting, om hun er for varm, for kald, om hun har spist for mye, spist for lite, men også for alt det som kommer. For alle de gangene jeg ikke kan være der. De gangene problemene ikke løses med en ekstra genser, eller en ekstra brødskive. Jeg håper sånn at jeg får være her lenge. Se henne vokse opp. Det er jo ingen selvfølge. Tanken på at hun derimot ikke skulle være her, enda jeg var det, den nekter jeg meg selv å tenke.

bilde (30)

Så tenker jeg plutselig på alle de som har vært der, alle de som har betydd noe, kanskje betydd mye, som har forsvunnet fra livet mitt nå. Alle de som jeg engang har betydd noe for, som jeg har forsvunnet fra. Noen har kanskje forsvunnet tilfeldig, andre bevisst. Noen har vært forbilder, andre skrekkeksempler. Noen er borte for godt, så jeg kan aldri treffe de tilfeldig på gaten, og si – Heeeeei! Så hyggelig! Det var lenge siden! Kanskje vi kan ta en kaffe og catche opp en dag? Så får de aldri nummeret mitt, og jeg aldri deres. Andre ganger skjer det. Kanskje du som leser dette nå er en som betydde noe, en gang, som er en bitteliten puslespillbrikke i puslespillet Åse Marie, slik jeg var en brikke i ditt, eller kanskje du betyr mye, og er en stor brikke. Kanskje vi skal møtes igjen en gang, om 10 år, 20 år, 40 år, og drikke kaffe eller vin, og snakke om det som engang var. Eller kanskje våre veier ikke har møttes enda, men at de engang gjør det, og vi skal bli venner. Tenk alle de gatene man går i et liv, alle de byene man besøker, alle de menneskene man treffer. Så tilfeldig alt sammen er.

NYC

bilde (32)

bilde (31)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s