En søndag i januar

Emina vekker meg med små kyss og gode lyder. Jeg ser på klokken – halv 8! Trass at jeg var sen i seng kvelden i forveien føler jeg meg nærmest uthvilt da jeg ser hvor lenge vi har sovet. Vi blir liggende i sengen og tøyse i nesten en halv time. Hun har akkurat blitt veldig bevisst på ordet «nei» og hun tilbyr meg en leke som jeg har tatt oppi sengen, men idet jeg skal ta i mot så skynder hun seg å ta den bort fra meg, og sier «NÆI!» på en veldig bestemt måte. Vi ler begge to.

Vi står opp og lager frokost og spiser sammen i stuen. Det er stille i huset og mørkt utenfor, og vi koser oss med havregrøt med eple og mango. Jeg ser på henne mens hun spiser. Hun insisterer på å spise selv, med skjeen opp ned,  og det blir mye gris. Noen dager synes jeg at det ser ut som hun har blitt eldre over natten, og i dag er en sånn dag. Det hvite, tykke håret hennes har blitt så langt bak at det hviler nedover skuldrene. Jeg stryker hånden gjennom det og forteller henne at hun er den fineste jeg noensinne har sett. Jeg mener det av hele mitt hjerte.

Så spør jeg Emina om vi ikke skal vekke pappa, og hun løper smilende og ivrig mot døren til soverommet. Jeg blir så glad når jeg ser henne sånn, jo eldre hun blir jo mer setter hun pris på sin far. Jeg tenker på pappa, som jeg savner så fælt, men at jeg er heldig som får oppleve kjærligheten mellom Emina og hennes far. Selv om det høres ut som en slitt klisje er det likevel en slags balanse som er gjenopprettet i livet mitt. Jeg setter meg opp på hjemmekontoret og jobber med masteroppgaven mens jeg innimellom hører på latter og lek i etasjen under.

Sen formiddag er det sovetid, men Emina protesterer høylytt da jeg forsøker å legge henne. Det er fint vær, hvert fall finere enn det ofte er i Bergen. Vi bestemmer oss for at vi heller skal gå en tur, alle sammen. Emina får gå et stykke selv i starten, og etterpå sovner hun nesten i det samme hun kommer opp på ryggen min. Hun sover lenge, og da hun våkner igjen gir hun meg en kjempeklem. Selv om hun allerede sitter tett på kroppen min, kjenner jeg armene hennes presse rundt meg alt hun kan, og kinnet hennes mot jakkeryggen min. Jeg tenker at hun er 10 kg nå, og jeg tenker at jeg gruer meg til den dagen hun er for tung og uinteressert i å sitte tett inntil meg i bæreselen.

Vel hjemme spiser vi middag. Mamma kommer, og hun har laget kylling og ovnsbakte grønnsaker, og jeg spiser quorn i stedet for kylling. Emina er helt vill etter kyllingen, og vi ler av henne når hun spiser rett fra tallerken, med munnen mot bordet, fordi hun ikke har tid til å putte en og en bit i munnen. Da jeg var gravid trodde jeg at det ville bli vanskelig å gi henne kjøtt, siden jeg ikke spiser det selv, men når jeg ser henne sånn, ser den matgleden, kjennes det riktig å la henne avgjøre selv hvilke smaker hun liker. Hun kan heller ta et standpunkt selv, når hun er gammel nok til å forstå.

Kyrre og Sander drar, Sander skal spille kamp på Nesttun. Mamma og jeg drikker kaffe og spiser dessert. Plutselig blir Emina sutrete, klengete og gnir seg i munnen. Først tenker jeg at det er sikkert jekslene som er på vei ut og gjør vondt, men jeg skjønner raskt at dette er mer alvorlig. Emina har en allergisk reaksjon. Hun begynner å kaste opp. Jeg har hjertebank, og er nummen i kroppen. Ringer på barneklinikken, som ikke kan gi råd pr telefon, men den hyggelige damen sier noe sånt som «kom heller en gang for mye enn for lite». Emina sitter på armen min og er kritthvit i ansiktet. Hun gråter ikke lengre, bare stirrer apatisk ut i luften. Så kaster hun opp igjen, og øynene ruller i hodet hennes før de detter igjen. Jeg forsøker å ringe 113, men taster først feil to ganger – 133 i stedet. Da jeg omsider klarer å ringe, får jeg så vidt forklart hva det gjelder og hvor vi er, før mobilen låser seg. Emina kaster opp en gang til, og jeg hører surklelyder i pusten hennes før hun blir borte for meg igjen. Jeg får telefonen til å virke igjen. -Vi er der om noen minutter, sier mannen. Jeg har Emina i armene mine, hun faller inn og ut. -EMINA, EMINA, EMINA roper jeg mens jeg klapser henne på kinnet. Øynene er åpen igjen, men hun er helt uttrykksløs. Ambulansen kommer. De vil ha henne opp på barnepolisk klinikk, og hun får sitte på fanget mitt bak i ambulansen. Vi sjekker pulsen, og kjører avgårde. Mamma er med.

Vi har kjørt noen minutter, og plutselig kvikner hun til. Hun ser seg rundt, mens den ene hånden skraper på veggen ved siden av oss. Hun smiler til ambulansemannen foran oss. Flørter. Jeg blir så lettet, samtidig som jeg føler må forklare meg. -Jeg er normalt sett ikke hysterisk av meg. Jeg har aldri vært til legen med henne før, bortsett fra tidligere allergitester. Han beroliger meg, og sier at man skal ta slike allergiske reaksjoner på alvor, og at det ikke var feil å ringe de. Det følte jeg ikke heller.

Så kommer vi frem på barneklinikken. Emina er superblid og våken. Hun har bare på seg en body, full i flekker, og blir sint på meg fordi hun ikke får lov til å løpe rundt på egenhånd. Hva har jeg på meg egentlig? Jeg ser ned. Åpne sko, ingen jakke. Dessuten er smekken åpen i buksen min, og jeg har oppkast på skulderen. Kyrre kommer. Emina blir undersøkt, først av sykepleier, så lege. Begge to er så fine, så hyggelige. Jeg er så takknemlig for å bo i et land hvor man kan ringe 113, også får man den hjelpen man trenger. De prater rolig med både Emina og jeg, forteller at allergiske reaksjoner er veldig alvorlig, men det ser heldigvis ut til å være over. Vi får resept på allergimedisin. Emina løper rundt i gangene med bleierumpe. To timer tidligere trodde jeg hun skulle dø.

Vi er hjemme igjen, helt utslitt begge to. Jeg gjør det jeg alltid gjør på kvelden. Gir henne grøt, steller henne, leser og synger. Stryker henne på ryggen til hun sovner. Ser på henne, hun ligger på magen og lager koselyder og er fullstendig upåvirket av dramatikken hun var gjennom et par timer i forveien. Jeg tenker. Om dette hadde vært hennes siste dag, og jeg hadde visst det på forhånd, hva ville jeg da gjort annerledes? Ingenting. Jeg lover meg selv at jeg alltid skal kunne tenke det, hver kveld jeg legger henne. Jeg ville ikke gjort noe annerledes.

Processed with VSCOcam with b5 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset

Reklamer

En kommentar om “En søndag i januar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s