Tankekrig

Noen dager vet jeg at blir grå. Øynene går opp om morgenen, og man ser ikke at det er fint vær ute, at man ligger bra an med studiene, at man er varm, mett, trygg. At man er frisk. Jeg har gjerne kjent det i dagevis i forveien. Klumpen i magen som har borret seg lengre og lengre innover. Tanken som har prøvd å bli tenkt har bare blitt skjøvet bort. Distrahert vekk. Jeg surfer på mobilen. Ser på varedeklarasjonen på havregrynene. Leser innholdsfortegnelsen på sjampoflasken i dusjen. Jeg kjenner du er her, men jeg har ikke tid til å forholde meg til deg nå. Jeg leser. Tanken sklir av sted igjen, og jeg puster lettet ut, og fortrenger at den kommer tilbake.

Men en morgen er den tilbake, sammen med flere andre misligholdte tanker, og velter meg overende. Jeg har ikke sjans.

Jeg stivner inn i samme form. Puster ikke med magen. Løfter ikke hodet om jeg ikke må. Har ikke fem sanser, bare to. Tar på solbriller, enda det er overskyet. Hører ikke at vinden rister i trærne, eller at regnet trommer i takt på vinduene. Maten smaker ikke noe. Det varme vannet i dusjen omfavner meg, men det kunne like gjerne vært kaldt. Hvorfor dusjer jeg egentlig?  Gjør det jeg må, og hopper over resten. Før kunne jeg skyve alt bort i dagevis. Gikk på jobb/skole, gjorde forpliktelsene mine, og dro hjem og stivnet igjen.

Men, så fikk jeg barn. Hun som roper «deeeeer, deeeeer, deeeeer» helt til hun er helt sikker på at jeg også har sett fuglene som flyr over oss. Hun som lukter på alt som har blomstertrykk, enten det er klær, servietter, bøker eller dukkevognen i leketøysbutikken. Hun som danser når vi går forbi en hylle med klokker i butikken, for hun vet at jeg pleier å tullesynge tikktakk, tikktakk, tikktakk når vi er hjemme. Hun som blar i H&M katalogen, og peker på samtlige barneklær som har ett eller annet dyretrykk. Hun som plutselig løper gjennom stuen for å klemme de korte armene sine fast rundt låret mitt. Hun som sitter i sengen og ler trillende for seg selv, av noe som ikke var morsomt en time i forveien.Hun som blir så sint at hun skriker seg nesten blå, og som er blid som en sol igjen minuttet etter.  Hun som gjerne stopper opp og gir seg selv en skikkelig applaus, om hun synes at hun fortjener det.

Hun som kan lage regnbuer på de gråeste dager. Hun som gjør det menneskelige fint, og som gjør meg glad for å være nettopp det- bare et menneske.

bilde (16)

bilde (17)

bilde (19)

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s