5 ting man lærer med småbarn

Man lærer så lenge man lever, og med barn i hus er det noe nytt hver eneste dag. Etter at Emina lærte seg å gå for noen måneder siden, går det unna i rekordfart. Jeg har for eksempel aldri før brukt så mye tid på å lete etter ting som det jeg gjør nå, og jeg må være ganske kreativ om jeg skal finne de igjen. Det eneste jeg ikke finner er imidlertid tankene mine, uansett hvor mye jeg forsøker å tenke på noe glir det som regel bort før jeg er helt ferdig. Her er uansett en liste av det Emina har lært meg de siste ukene.

1) De aller fleste ting kan brukes til mer enn du tror. En fiskekake kan også være en fargeblyant, og en vegg er et tegneark. Et toalett er også en innsjø, og en sjampoflaske en båt. En ren (takk og lov!) truse er også et smykke, en fjernkontroll er en trommestikke og et vindu er også en tromme. Bare fantasien setter grenser.

2) Det gjør skikkelig, skikkelig vondt å få jeksler. Man har lov til å sove oppå sin mor hele natten, og man har lov til å være grinete hele dagen. Men samme hva, så husk at det hjelper å ha på de prikkete sjøstøvlene. De kurerer det aller meste!

2008-01-01 00.00.00-239

3) Det er ikke nødvendig å ha ting på faste plasser i huset. Visakortet til pappa kan like gjerne ligge i bunnen av lekekassen din i stedet for i lommeboken hans, og husnøklene til mamma ligger bra i hundeskålen. Man vet aldri når man har bruk for en halv banan under sofaen, og om man ikke vil ha mer avocado er det bedre å ta resten i håret i stedet for å la det ligge igjen på tallerkenen.

4) Når man har lært seg et nytt ord, må man ta på objektet som ordet forestiller. For eksempel øye. Bare ikke ditt eget, og helst når den som øyet tilhører ikke følger helt med. Når man skal gjøre noe man vet ikke er lov, er det effektivt om man også selv sier «neineinei» og smiler mens man gjør det. Som regel blir regelvakten sjarmert, og man har mye større spillerom

5) Siden man har bare to armer, gjelder det å bruke de effektivt. Om du slapper av og blar i en bok, klarer du likevel samtidig å skyte ut en arm og velte noe. For eksempel en åpen flaske med neglelakk, eller et glass melk. Man skal tross alt gi av seg selv.

69501_10152971995095181_2129569447_n[1]

Reklamer

Værsnakk

Jeg tror jeg er over gjennomsnittlig opptatt av været. Jeg sjekker ulike værmeldinger minst to ganger for dagen (både dagens varsel og langtidsvarsel) og jeg snakker ganske mye om det, og sier ting som for eksempel  -Åååå, som det blåser i dag! De hadde ikke meldt vind, eller – Det skal regne fra klokken 14 i ettermiddag, så det er best å gå ut nå.

Det er ikke sånn at det er slitsomt (for meg altså, gudene vet hvordan Kyrre har det), men jeg har tenkt litt på hvorfor jeg egentlig har blitt sånn. Delvis skylder jeg på mamma og pappa, som bestandig  snakket om hvilket vær som var meldt, eller hvordan værmeldingen hadde avviket fra det virkelige været, og gjennom hele oppveksten min spurte de hverandre hvilke værmeldinger de hadde sett/lest i løpet av dagen. Jeg må heller ikke glemme å nevne alle værstasjonene og barometrene jeg har vokst opp med, som regel har vi hatt minst to i hvert hus. Ja, mitt væroppheng er definitivt delvis en miljøskade. Den største delen av skylden gir jeg likevel til Bergen. Her følger 5 værrelaterte fakta om mitt Bergen.

1) Bergen, som egentlig er så vakker, når den bare har farger, er i lengre perioder bare er grå og sort, om man i det hele tatt orker å løfte hodet og se seg rundt. Når det regner i Bergen, (og nå mener jeg regner – ikke yrer) så aner jeg stort sett ikke hva eller hvem jeg passerer på gaten. Hele Bergen kunne vært invadert av Ryan Gosling -kloner, og det hadde gått meg hus forbi.  Jeg stirrer nemlig stivt ned i asfalten, og forsøker å unngå å trakke i de verste dammene, for da blir jeg våt på føttene. Jeg hater å gå med regnjakke/støvler, ikke fordi det nødvendigvis er stygt, men fordi at dersom jeg bestemmer meg for å kle meg etter været vil jeg jo aldri kunne bruke annet. Nesten. Livet er for kort til det.

Regntøy

Meg i regntøy

2) Nedbørsrekorder og alle som for alvor sier ting som «Nå mangler vi bare to uker med regn, så har vi slått den gamle rekorden fra 1887». Selv ikke det mest engasjerte konkurransemennesket, kan med alvor synes at det er bra at vi har 85 dager med nedbør på rad (2007) eller at det har regnet i 60 (!!) sammenhengende døgn (2006). Det er ikke artig, det er deprimerende. Jo, det finnes dårlig vær, ikke bare dårlige klær. Ikke lat som om det er bra eller festlig at det regner helt ute av kontroll. I det perfekte Bergen hadde vi aldri satt slike rekorder, men nå gjør vi jo engang det dessverre, men vi kan fortie at det skjer, og heller late som om det ikke gjør det. Kollektiv fornektelse Bergen, vi prøver det neste gang.

3) 29 år i denne byen har gjort meg veldig flink til å gå med paraply, samtidig som jeg gjør andre ting. Det er jo noe å skrive på CV`en?

Trille. ta bilde og bære paraplyen? Null problem

Trille. ta bilde og bære paraplyen? Null problem

4) Alt det dårlige været gjør meg veldig stresset når det endelig er sol. Jeg fikser ikke sitte inne når det er fint ute, og det skylder jeg på Bergen. Hadde vi hatt stabilt fint vær som normale byer, hadde jeg sikkert godtatt det om jeg for eksempel er så uheldig at jeg har influensa en sommerdag i juli. Nå kan ikke engang 40 grader og feber stoppe meg. I mine tidlige tenår solte jeg dessuten frivillig på meg 2.gradsforbrenninger, i tilfelle det ble lenge til neste solskinnsdag. Jeg blir solbrent omtrent av å skrive ordet sol, og jeg pleide å sitte midt i solveggen fra morgen til kveld, med min gjennomsiktige hud. Nå har jeg heldigvis tatt til fornuft og bruker stort sett både faktor og hatt om solen skinner.

Min faktor

Min faktor

5) Det definitivt beste punktet kommer til slutt. Jeg måler nemlig lykke delvis utfra vær, og om det er bra vær er jeg stort sett fornøyd. Siden vi har så mye dårlig vær er jeg også kanskje litt ukritisk til hva som er bra vær. Etter noen uker med regn i sommer vekket jeg for eksempel Kyrre kl 0730 på følgende måte:

-KYRRE, KYRRE, DU MÅ STÅ OPP! DET ER SINNSYKT BRA VÆR UTE! (Delvis skreket, delvis sunget, med en glede og et engasjement selv hunder kan misunne). 5 min senere: KYYYYYYYRRE, KOM IGJEN DA! VI MÅ UT! STRANDEN! NORDNES SJØBAD! GRILLE! KOM IGJEN!

Så kom Kyrre tuslende ut i stuen, og  så ut vinduet  og på værstasjonen og bare; – 12 grader og oppholdsvær?

Og sånn går årstidene.

Tilfeldige tanker

Emina vekker meg klokken tre om natten. Hun presser seg mot meg, klemmer meg med begge hendene,  og gir meg et vått kyss på kinnet. Hun er kokvarm, og jeg forstår raskt at hun har feber. Vi måler tempen, 39,5. Resten av natten blir jeg liggende på vakt. Lytter til den hurtige feberpusten. Stryker over den varme pannen. Er hun verre? Har feberen steget? Jeg tenker tilbake på de første månedene av hennes liv, da hun var helt ny og skjør. Ingen hadde fortalt meg om hvor vanskelig det ville bli å sovne fra henne. En konstant frykt over at hjertet plutselig skulle slutte å slå, eller pusten plutselig stoppe opp. -Det har jo virket i så kort tid, sa jeg, at vi kan ikke være sikker på at det alltid vil virke, at det er helt som det skal? Helt utslitt fantaserte jeg tilslutt om å leie inn noen som kunne sitte ved henne og passe på henne om natten. Løsningen for oss ble å ha henne liggende ved siden av meg. Med  en hånd på magen hennes kjente jeg at hun pustet inn og ut, inn og ut, og jeg kunne sove, så fredelig som man kan få sove med et spedbarn i hus. Ved siden av meg ligger hun ofte enda, og i natt, da jeg fikk et feberhett kyss på kinnet var jeg takknemlig for det.

546583_10152342232590181_1019299643_n[1]

Når noe virker for godt til å være sant, så er det som regel det. Jeg visste jo ikke hvor glad jeg ville bli i det bittelille mennesket, som kom ut og hadde farens munn og mine øyne, og som så på meg og gjorde at det som før var mørkt nå var mye lysere. Hun var jo for god til å være sann. Ansvaret ble en slags angst. Denne frykten kjenner jeg på enda, både for enkle hverdagslige ting, om hun er for varm, for kald, om hun har spist for mye, spist for lite, men også for alt det som kommer. For alle de gangene jeg ikke kan være der. De gangene problemene ikke løses med en ekstra genser, eller en ekstra brødskive. Jeg håper sånn at jeg får være her lenge. Se henne vokse opp. Det er jo ingen selvfølge. Tanken på at hun derimot ikke skulle være her, enda jeg var det, den nekter jeg meg selv å tenke.

bilde (30)

Så tenker jeg plutselig på alle de som har vært der, alle de som har betydd noe, kanskje betydd mye, som har forsvunnet fra livet mitt nå. Alle de som jeg engang har betydd noe for, som jeg har forsvunnet fra. Noen har kanskje forsvunnet tilfeldig, andre bevisst. Noen har vært forbilder, andre skrekkeksempler. Noen er borte for godt, så jeg kan aldri treffe de tilfeldig på gaten, og si – Heeeeei! Så hyggelig! Det var lenge siden! Kanskje vi kan ta en kaffe og catche opp en dag? Så får de aldri nummeret mitt, og jeg aldri deres. Andre ganger skjer det. Kanskje du som leser dette nå er en som betydde noe, en gang, som er en bitteliten puslespillbrikke i puslespillet Åse Marie, slik jeg var en brikke i ditt, eller kanskje du betyr mye, og er en stor brikke. Kanskje vi skal møtes igjen en gang, om 10 år, 20 år, 40 år, og drikke kaffe eller vin, og snakke om det som engang var. Eller kanskje våre veier ikke har møttes enda, men at de engang gjør det, og vi skal bli venner. Tenk alle de gatene man går i et liv, alle de byene man besøker, alle de menneskene man treffer. Så tilfeldig alt sammen er.

NYC

bilde (32)

bilde (31)

Retten til døden

Det er ikke så ofte jeg leser ting som får meg til å gråte, og hvert fall ikke i VG, men i går kveld, da jeg kom over historien til danske Kjeld Rasmussen på VG+, trilte tårene uten at jeg engang merket det. Om dere ikke har sett den, så handler det kort fortalt om en 61 år gammel mann som har fått en uhelbredelig diagnose (cerebral atrofi) , som medfører en lang og smertefull død. Han har allerede vært syk i ti år og kjent økende smerter i kroppen denne tiden. Han har syv ulike medisiner han tar hver dag, likevel opplever han enorme smerter, svimmelhet, problemer med å gå og snakke, og han er mye trøtt. Han vet at sykdommen vil, før eller siden, bli hans død, men han vet ikke når. Han vet det blir vondt- Han har nemlig sett sin egen mor dø av det samme. Kjeld vil dø, og han trenger hjelp. Det får han ikke i eget land, slik vi ikke får i vårt land heller. Løsningen for Kjeld blir å dra til en klinikk i Sveits som tilbyr dødshjelp. Han er klar på at dette er noe han ønsker, og han ønsker å være åpen om sin avgjørelse, og det den medfører.

Historien om Kjeld er trist fordi den omhandler det som kanskje det vanskeligste som finnes her i livet – at vi skal dø. De fleste av oss er heldigvis så heldig at vi ikke vet når og hvordan, men for noen er livet så smertefullt og vanskelig at de ønsker å fremskynde døden. Ønske den velkommen. Om et menneske er så fysisk sykt, så slitent, så mettet, skal det ikke da få lov til å si at nok er nok? Om man vet at det ikke er noen annen utvei, og at sykdommen seirer tilslutt. For Kjeld sin del kom denne avgjørelsen som et resultat av en lang prosess. Flere år. Han har konsultert, diskutert, tenkt og følt, og så kommet frem til at det er dette han ønsker. Historien om Kjeld er også historien om en mann som dør ganske alene. Han har en nær venn som han ringer like før han drar på klinikken for å ende livet, men utover det er det få som merker at Kjeld er borte. Det er selvforskyldt, sier han. Han hadde nok av muligheter til å få en kjæreste, få en familie. Han har endatil en datter, 29 år, som ble adoptert bort. Kjeld tok aldri sjansen når han hadde den, og nå er det for sent. Det er historien om en angrende mann som dør alene. Det er hjerteskjærende, og om dere har tilgang på VG+ anbefaler jeg den på det varmeste.

I lys av abortdebatten som har pågått i media den siste tiden, er argumentet «retten til liv» velbrukt. Jeg er glad debatten om aktiv dødshjelp kommer nå også, for retten til å kunne dø når man selv ønsker, dersom omstendighetene er riktig, er også viktig. Jeg er også klar over at det finnes et hav av nyanser her, en etisk gråsone. Hvem er syk nok til å eventuelt få lov til å dø? Bare de dødssyke? Psykisk syke? Ikke dødelig syke, men lever med sterke smerter likevel syke? Det er mange hensyn å ta, og noe som definitivt ikke skal sees lett på. Jeg synes likevel ikke at noen har rett til å avgjøre for Kjeld hvorvidt han skal leve eller dø, uten at de selv har kjent sykdommen, smertene på kroppen. Angsten for det han vet kommer. Kanskje historien om Kjeld bare gjorde så sterkt inntrykk på meg fordi det viser hvor viktig det er å leve når man kan. Være takknemlig for det man har. Ta sjanser.

Helt tilslutt vil jeg bare si noe, og jeg sier det kanskje mest til meg selv, fordi jeg har lett for å glemme det innimellom. Kanskje var det Kjeld som stod foran meg i kassen, og brukte så lang tid på å betale, og jeg ble irritert og sendte han et stygt blikk, fordi jeg trodde jeg hadde dårlig tid. Kanskje det var Kjeld som skubbet borti meg med et uhell på gaten, helt i egne tanker og uten å beklage, og jeg kalte han en idiot til venninnen min som jeg gikk sammen med. Kanskje Kjeld satt foran meg på flyet, og brukte lang tid på å dra bagasjen sin ned fra hyllen, og sperret for oss bak, og vi ristet på hodet bak ryggen hans. Kanskje Kjeld ikke slapp meg frem da jeg kom kjørende, enda han hadde mulighet, og jeg ble irritert på han. Kanskje Kjeld var naboen min, som jeg aldri tok meg bryet med å hilse på, enda mindre bli kjent med. Vi vet ingenting om alle de menneskene vi møter på i løpet av en dag, et liv. Vær snill.

2008-01-01 00.00.00-286

Hestesukk

Å, ingen sorg er ond som den

at alt går over.

(Nordahl Grieg)

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på dette utdraget fra diktet Farvel, da jeg kjørte ut fra stallen i ettermiddag. Emina og jeg  hadde vært og hilst på hestene og gamle venner, en grå søndagsettermiddag i seks grader og regn. Før 7.mars 2011 var dette hverdagen min. I hverdag og helg, julaften og sommerferie, influensa og kjærlighetssorg, solskinn og vinterstorm var dette stedet hvor jeg tilbrakte time etter time, år etter år. Det virker så lenge siden nå, som ett minne som har lagt seg langt bak i tankene mine, og av og til dukker opp i form av en følelse, kanskje utløst av en lyd eller en lukt jeg ikke har kjent på en stund, og som forsvinner like fort som den kom. Det virker innimellom nesten ikke som det har vært, engang.

Hvem skulle tro det, da jeg oppløst i tårer, skjelvende av sorg og angst dro fra veterinæren sent en mandag kveld, etter å ha tatt farvel med min snille, gode hest, som jeg hadde hatt med meg så lenge at han føltes som en del av meg. Åse Marie og Palermo, Palermo og Åse Marie. Jeg hadde stått med han etter at veterinæren fortalte at det ikke var så mye mer å gjøre for han, og at det kanskje var best å gi slipp på han nå. Hånden min strøk over pannen hans, nedover mulen, mens jeg forsøkte å memorere hver eneste virvel, hvert eneste avtegn. Tommelen og pekefingen strøk han gjennom den tynne luggen, kjente på hårfestet. Aldri mer.

Oss to i 1994

Oss to i 1994

 

Joyce Carol Oates sier det så fint i boken Vi var familien Mulvaney:

» Det finnes ingen kjærlighet som den kjærligheten man har til sin første hest, men den kjærligheten er så lett å glemme eller miste – den er som kjærligheten man har til seg selv, til det jeget man vokser fra.»

For nå kan jeg jo selvsagt skrive om lange dager i stallen, omringet av venner, mens man driver med akkurat det man elsker mest av alt – hest. Jeg kan skrive om frihetsfølelse, om hemmeligheter som ble hvisket inn i lange ører, om man og hals som ble våt av tårer da verden raste rundt meg, slik den ofte gjør når man er 15, 16, 17 eller 23 for den saks skyld, ens egen verden som raser, og man orker ikke ta noen med seg, andre enn han på 500 kg som ikke forteller noe til noen, som ikke dømmer eller sier at en overreagerer. Jeg kan fortelle om den første, store ansvarsfølelsen som en hest gir, en uselvisk kjærlighet som (for meg) handlet om hvordan jeg kunne gjøre livet til denne store, vakre, uavhengige men likevel helt avhengige skapningen lysest, best mulig, men at det underveis i dette forsøket var han som gjorde det for meg. Men alt dette har jo vært sagt så mange ganger, av så mange andre før.

Oss to i 2010

Oss to i 2010

Alt dette tenkte jeg på da jeg kjørte hjem i dag, at denne delen av meg var helt borte nå. Kanskje jeg aldri var en hestejente, bare hans, en Palermojente, og at den delen forsvant da han gjorde det. Eller kanskje det bare var den tiden, det stedet, og at jeg er på en annen plass nå, selv om jeg fysisk i dag befant meg på samme sted var jeg likevel så langt, langt unna. Kanskje det er alle de søvnløse nettene før Palermo ble avlivet, all bekymringen, og til slutt den fryktelige avgjørelsen jeg måtte ta, la han slippe. Kanskje nå, når jeg har fått alt på avstand, innser at det virkelig er over. For selv om jeg kan savne en følelse av hest, som å legge hodet mot en solvarm hest en sommerdag, eller å galoppere i snøen, savner jeg ikke det livet, ikke alt det fører med seg.

Skal du bli millionær av å drive med hest, må du starte med en milliard. Det er så dyrt, så dyrt. Alle som driver eller har drevet med hest ved at det 1)tar alle pengene dine og 2) tar all tiden din. Da vi ventet Emina sa mange til meg at et barn la så store begrensninger. Hestejenten i meg bare ler. Det er nemlig sånn at et barn kan man jo ta med seg for eksempel på ferier, eller de fleste arrangement som ikke foregår sent på kvelden og/eller med alkohol involvert. Prøv det med en hest. Jeg synes det er mye mindre begrensende med en baby enn en hest.

«Blir det ponny snart da?» Emina trippet rundt i stallen med prikkete regnkåpe, og så ut som hun aldri hadde gjort annet. Spørsmålet fikk meg til å tenke. -Neeeeei, tror ikke det. Jeg tenkte på tiden, på pengene, på begrensningene. Kanskje kunne hun lære seg å danse i stedet? Danse og spille et instrument, det har jeg alltid ønsket at jeg kunne. Men så, i kveld etter at hun hadde sovnet, satt jeg å så på henne, der hun pustet så fredelig, varm og mett og tilfreds, og kanskje drømte om hester og dagens stallbesøk. Jeg blir alltid så rolig og filosofisk av å se henne sove sånn, og jeg lurer sånn på hva hun skal ønske seg utav livet sitt når hun vokser opp. Vil hun reise mye? Vil hun være utadvendt og sosial, eller trives best i eget selskap? Vil hun være kreativ? Teoretisk? Vil hun utdanne seg? Kanskje hun har planen klar når hun er 10, eller kanskje hun blir som meg, at veien blir til mens hun går. Støtte henne, det skal vi jo uansett. Men ponny? Jeg så på henne igjen, før det plutselig slo meg -tenk om hun begynner med ballidrett?!

Gi jenten en ponny før fotballen tar henne!

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

 

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

Foto: Kamilla Sørheim Lund

 

 

 

 

 

 

2014

Jeg har aldri hatt et sterkt, sentimentalt forhold til nyttårsaften, hvert fall ikke i voksen alder. Som tenåring var det selvsagt festdag med stor F, men det er lenge siden nå. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter, og jeg hadde sannsynligvis ikke holdt dem om jeg hadde hatt det heller. Bli bedre, sunnere, sterkere, flinkere, men ikke fordi det er januar og et nytt år, men fordi man vil det, på ordentlig. Nytt år er egentlig bare en påminner om det som skjer hele tiden, alltid – at tiden går. Og det kan noen ganger være vanskelig å forholde seg til.

Tid er, på mange måter, flyktig. Øyeblikk oppstår og forsvinner. Minner skapes, minner glemmes. Konstant er tingene, menneskene rundt meg og meg selv inkludert i endring. Etter jeg fikk barn ser jeg det ekstra godt. Hun vokser så FORT! Samtidig glemmer jeg så fort hvor bitteliten hun var. Men se, hun hadde jo ingen tenner jo! Jeg ser bilder av Emina fra i fjor på denne tiden. Ett år, så annerledes! Hva tenker jeg om et år, når jeg ser på bilder fra i dag? Men se, for noen kinn jeg hadde! Jeg ser bilder av meg selv fra jeg var rundt året. Er dette meg? Jeg vet ingenting om hvordan min personlighet var på den tiden, annet enn det jeg har blitt fortalt. Hvordan kan det være meg, når jeg selv ikke kjenner den meg som stirrer mot meg fra fotografiet?

Jeg stresser ikke så voldsomt med det faktum at jeg blir eldre. Tross alt er det egentlig et privilegium, fordi alternativet er så mye verre. Blir man ikke eldre, er man borte. Alderen er bare et tall, når alt kommer til alt er man bare flere erfaringer rikere, jo eldre man blir. Noen ganger kan jeg tenke at «Når jeg blir 22» før jeg kommer på at det har jeg allerede vært, for flere år siden faktisk. Jeg kan bli sint på meg selv, fordi jeg i dag synes jeg kastet bort viktige år, uten en plan. Destruktiv jobb, destruktive forhold. Men om man aldri har vært misfornøyd, aldri har vært ulykkelig, hvordan skal man da vite når man er lykkelig? Hadde jeg gått rett fra videregående til studier hadde jeg vært en helt annen plass enn jeg er i dag, men ikke nødvendigvis en bedre plass.

Når ett år slutter og et annet begynner, er det også en påminner om at gode ting man en gang hadde forsvinner lengre vekk. Pappa døde i 2011, nå har jeg vært uten han i hele 2012, hele 2013 og om jeg skal leve gjennom hele 2014 blir det uten han, det også. Jeg hører folk sier at de er redd for å glemme stemmene til døde de har kjær, men personlig var det verste da jeg en natt våknet fra en drøm hvor pappa stod i kjøkkendøren og pratet med meg, og pekte på noe han hadde i hendene sine som han ville vise meg. Jeg hadde helt glemt de fine, sterke arbeidshendene til pappa. Jeg våknet i tårer, vel vitende om at jeg en dag kanskje ikke skal huske hendene hans mer, og heller ikke plutselig drømme om de.

Nå høres det kanskje ut som jeg er nedstemt, men jeg har det bra altså. Jeg ville egentlig bare si Godt Nyttår, men rotet meg bort et sted på veien. Håper dere feiret med noen dere er glad i, og at dere ikke behøver å ha nyttårsforsetter fordi dere er fornøyd med de dere var i 2013. Det er tross alt det viktigste!

2008-01-01 00.00.00-73