5 grunner til å bli 1 år igjen

George Bernard Shaw sa engang «Ungdommen er en fantastisk gave, bare synd den sløses bort på folk som ikke er voksne». Jeg er helt enig, men om jeg skulle gå tilbake i tid, tror jeg at jeg ville valgt å være 1 år igjen. Jeg tilbringer jo dagene mine med en på 17 måneder, og jeg ser på henne med en slags blanding av beundring, vantro og misunnelse (og bunnløs kjærlighet da, så klart) når jeg observerer hennes relasjoner med resten av verden. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg kunne ha gitt dere minst 50 gode grunner til å være ett år igjen, men det har jeg dessverre ikke tid til. Her er fem gode grunner i stedet:

1) Tenk å gli rundt i verden, og være helt overbevist om at du er midtpunktet i universet. Alle menneskene du ser rundt deg, er plassert der for å gjøre din tilværelse best mulig. De som passerer deg på gaten, de bak deg i køen på dagligvarebutikken, postmannen, alle er de bare statister. Du er hovedrollen, alltid. Dette byr aldri på problemer hjemme, for hun har jo tross alt hovedrollen i familien for tiden, men når vi er i åpen barnehage hender det at hun møter enkelte utfordringer. Som forleden dag, da hun og en jevnaldrende dro i en bok mellom seg, og kommuniserte på et språk vi andre ikke forstod. Jeg ser for meg at samtalen gikk noenlunde slik:

Emina: Gi meg den boken med en eneste gang!

Jenten: Gi meg den boken med en eneste gang!

Emina: Vet du egentlig hvem jeg er?! Det er jeg som er verdenspresidenten! Gi meg boken, eller smak min vrede!

Jenten: Vet du egentlig hvem jeg er?! Det er jeg som er verdenspresidenten! Gi meg boken, eller smak min vrede!

Emina: Ok, jeg advarte deg, nå smeller det! Aktiver atomkrig nå!

Jenten: Ok, jeg advarte deg, nå smeller det! Aktiver atomkrig nå!

Tilslutt brøt jeg inn, og forsøkte å mekle: «Dere kan jo se i boken sammen? Jeg tok boken og satte meg ned med de. «Kom så skal vi lese.» Begge to bare så dumt på meg før de bare «Den boken der? Den var jeg ferdig med for minst to minutter siden!» før de løp hver sin vei og lot meg sitte igjen med «Pekeboka mi» på fanget.

2) Når du er ett år, finner du sitteplasser overalt:

20140225-192830.jpg

3) Og du kan kommunisere med det aller meste, så lenge det har øyne

20140225-192936.jpg

Tro meg når jeg sier at vi stod sånn i fem minutter, minst.

4) Når du er ett år kan du ta på deg hva som helt, og likevel være det søteste som finnes:

20140225-204025.jpg

Processed with VSCOcam with f2 preset

På de dagene der det er litt for lenge siden forrige gang vaskemaskinen var i bruk/eller om pappaen stod for bekledningen på morgenen, kan hun ha på seg de rareste kombinasjoner av ruter og prikker, og rosa og oransje og litt for stor og litt for kort, og likevel bare Neeeei, se på henne! Så søt!

5) Når du er ett år er det (forhåpentligvis) lett å tilkalle oppmerksomhet, selv om slett ikke har bruk for/ en mening med det. Du kan smile, om det ikke går, så le. Funker ikke det, så skrik, og om det ikke går, så gråt. Om du enda ikke har fått den responsen du ønsker, kan du forsøke det nyeste trikset her i huset, bit deg selv i fingeren og si AU!

Og nå har jeg ikke engang kommet inn på at du slipper å forholde deg til voksenting som regninger og masteroppgaver, eller at siden du enda ikke kan lese slipper du å forville deg inn på kommentarfeltene på dagbladet.no eller enda verre, kommentarfeltet på bloggen til fotballfrue. Du vet enda ikke at duene har lus, eller at de kan bæsje deg i hodet om de flyr over deg, du trenger ikke bekymre deg for om du har for mye eller for lite klær, du teller aldri timene til du må stå opp igjen når du legger deg på kvelden, om maten smaker dårlig kan du kaste den på gulvet (gjerne mens du sier neineinei) og om du bestemmer deg for å bidra med å rydde to av de hundre lekene du har slengt ut over gulvet, kan du sole deg i applausen du mottar etterpå.

Verdenspresidenten akter å beholde begge ballene selv

Verdenspresidenten akter å beholde begge ballene selv

Reklamer

Klær skaper tanker

Hun insisterer på å ha på seg regnkåpen inne. Hun har funnet den selv på gulvet i gangen, og nå løper hun etter meg med den i hånden. «Deeeer! Deeeeer!» Jeg vet at hun blir klam inni den tette kåpen, hun gikk nemlig med den inne i går, og i forgårs og dagen før der også. Den lille nakken hennes blir helt våt av svette når hun løper rundt med yttertøy inne. «Skal vi heller ta den på litt senere?» spør jeg. Hun svarer med et hyl, og ett minutt etterpå er kåpen på. Hun er allerede så utrolig opptatt av klær. For henne er de fineste klærne de som har dyretrykk. Om hun hadde fått velge selv, hadde hun bare gått rundt og sett ut som en liten dyrehage. Foreløpig er det ganske ukomplisert. Vi kan kle på henne hva som helst, så lenge vi skryter entusiastisk og kaller henne fin, så synes hun selv at hun er det. «Så fiiiiin du er i den nye pysjamasen!» sier jeg, og hun svarer med å applaudere triumferende mens hun smiler bredt. Jeg gruer meg til den dagen hun ikke tror meg lengre.

20140223-211951.jpg

Hun har arvet en oransje kjeledress, og Kyrre synes hun ligner på en pepperkake når hun går med den. Jeg hadde en som var nesten lik da jeg var rundt to år, og jeg synes hun ser ut som meg, slik jeg har sett 2 år gamle meg på bilder. Når man får barn husker man igjen ting fra egen barndom, glemte minner som plutselig får en ny vår. Jeg hadde for eksempel glemt hvor beroligende det kan være å blåse såpebobler, og jeg hadde glemt at jeg i åtte-årsalderen hadde introlåten fra mummitrollet på hjernen i månedsvis. Emina elsker mummitrollet for tiden, og hun prøver å synge med. Mamamamama, synger hun, og vips, der var hjernen min atter fylt opp med «mamamamamamamamamama-papapapapapapapapapa-mamamamama-papapapapa-ma.»

Forleden hadde det snødd noen få millimeter utenfor, ikke mye, men nok til at vi kunne ake. Jeg hadde glemt følelsen av å slepe akebrett etter meg, og jeg hadde glemt at jeg en gang likte snø.

20140223-212245.jpg

 

Jeg blir lei meg når jeg tenker på at den oransje kjeledressen ikke passer neste vinter.

20140223-212045.jpg

20140223-212405.jpg

Men så tenker jeg at jeg forrige vinter trodde jeg kom til å bli lei meg når jeg tenkte på at bamsedrakten hun brukte da ikke kom til å passe denne vinteren, men det har jo gått helt fint.

Kjære Mister

Etter å ha levd med Mister i snart 6 år er det en del ting jeg så gjerne skulle kunne fortalt han, om han bare hadde ord. Hver eneste dag prøver jeg, etter at jeg leste en eller annen plass at hunder har ordforståelsen og den mentale kapasiteten til en 3-åring. Min første tanke var umiddelbart en 3 år gammel hva? En tre år gammel gresshoppe? Et tre år gammelt pinnedyr? En tre år gammel hamster? Jeg tror de mente et tre år gammelt menneske, men her i huset er det lite tvil om hvem som er smartest av baby og hund. Det er ikke babyen som ikke klarer å skyve opp en dør som står på gløtt, for å si det sånn. Uansett, hadde Mister forstått litt mer enn han gjør, er dette noe av det jeg ville sagt til han.

1) For de som har lest bloggen min en stund, er nok dette det mest åpenbare. Kjære Mister, det hjelper ikke å ligge på gulvet og pipe som en sliten 17.mai fløyte. Det vekker ikke omsorgsfølelsen hos det mest barmhjertige følelsesmennesket engang. Er du sulten (på ordentlig) så gå til skålen din og pip. Må du ut, så gå til ytterdøren og pip. Trenger du å bli klødd i nakken, så kom bort dytt litt i oss. Når du ligger på gulvet og piper i time etter time, får jeg lyst å kaste enten meg selv eller deg utfor vinduet.

2) Kjære Mister, det er ikke nødvendig å tisse på hvert eneste tre og hver eneste busk du går forbi. Jeg vet at du tror du gjør noe viktig, men jeg har nyheter til både deg og resten av arten din: Du eier ikke den eiendommen du tisser på. Du eier faktisk ingenting annet enn noen pipeleker, hundeseng og bånd og sånn. Du er en hund. Det er ikke meningen at hunder skal eie noe.

3) Kjære Mister, det er fint at du er nøye med intimhygienen, men ikke gjør det ved siden av oss når vi spiser middag. Jeg tror ikke jeg orker å utdype dette engang. Bare slutt.

4) Kjære Mister, om du skal spise snø så ikke spis den gule. Og der har du samtidig årsaken til at du aldri, under noen omstendigheter, får lov å slikke meg i ansiktet.

5) Kjære Mister, selv om noe lukter som mat, så er det ikke nødvendigvis det. Ta for eksempel en tom pose fra ferskvaredisken. Gammelt visdomsord: det er ikke gull, alt som lukter fiskekake.

1618707_10153774055185181_994841044_n[1]

5) Kjære Mister, om du tror vi er i livsfare, så er ikke løsningen å bite etter oss. Om jeg disser med Emina på fanget, eller om vi aker ned bakken til huset vårt, og du for alvor tror at dette kan bli fatalt, så gjør noe litt mer heroisk. Jeg kan ikke huske at Lassie bjeffet som en sel på amfetamin når han skulle redde verden, og jeg mener bestemt at han løste sine problemer på en litt mer verdig måte enn å glefse ut i tom luft ved siden av problemområdet sitt.

6) Kjære Mister, det går an å spise seg i hel. Og du hadde gjort det på toppen tretti minutter, om du fikk alenetid med ubegrenset mengder med mat. Samme hvilken, kjøtt eller knekkebrød, vingummi eller brokkoli, det hadde endt stygt uansett. Det er en av grunnene til at det ikke er du som bestemmer hvor ofte vi skal fylle i matskålen din, om du lurte på det.

7) Kjære Mister. Det er kveld, og jeg tenker på dagen som har gått. Jeg som kjefter og smeller. Peker på sengen din, og gir deg beskjed om å bli værende i den. «Ti still, Mister». Også kommer kvelden, og du ser på meg, med smale øyne , og snuten din er så lang og grå, og når jeg ser nærmere på deg, så ser jeg at du er grå over øyene også. Når skjedde det? Også lover jeg meg selv at i morgen, da skal vi være mer synkroniserte igjen, du og jeg. Jeg tenker på alt vi har vært igjennom sammen. Hverdager, ferier, sorg og dødsfall, baby  og glede, og der er du, i hver eneste fase. Du har vært her så lenge nå, at du er vel med for evig vel? Hva er du nå Mister,  5 år? Jeg kommer på at du er 9 år, og hjertet mitt står nesten stille et lite øyeblikk. 9 år. Jeg håper av hele mitt hjerte at du er en av de hundene som spretter lykkelig rundt til du er 18 år, minst.

Kjære Mister, jeg er skikkelig, skikkelig glad i deg, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn. Også er jeg innerst inne glad for at du ikke har ord, for jeg tror ikke alltid at det hadde vært fine ting du hadde å si om meg. Sikkert helt velfortjent også.

Apehund

Apehund

Søppelhund

Søppelhund

Venner på fjellet

Venner på fjellet

Cardinalhund

Cardinalhund

Jeg forsøke å forklare han at han har slektninger på akvariet

Jeg forsøke å forklare han at han har slektninger på akvariet

1010912_10152890073755181_935254525_n[1]

314653_10150878666600181_1533026229_n[1]

539891_10151782593795181_1279074612_n[1]

 

 

 

Søvnsnakk

Kyrre snakker i søvne. I perioder hvor han er stresset, eller om vi er på nye plasser, blir han ofte ekstra pratsom og noen ganger er han ute og går også. Selv om det er slitsomt når jeg blir vekket midt på natten, har det blitt noen morsomme historier ut av det. Jeg kan nevne noen.

Første gangen jeg opplevde det var en av de første gangene jeg overnattet hos han, i 2008. Jeg våknet sent på natten av at han holdt en arm over brystkassen min. Jeg prøvde å sette meg opp i sengen, men han holdt meg nede. -Ligg helt stille, ikke beveg deg! hvisket han. -Hva er det som skjer, spurte jeg, ganske forvirret og litt engstelig. -De skyter utenfor, du må holde deg nede! Jeg ble først veldig redd, men det gikk ikke lang tid før jeg forstod at det var noe som ikke stemte. Det var helt stille utenfor, og Kyrres stemme var annerledes enn den pleide. Plutselig la han seg ned igjen i sengen, og sov videre som om ingenting var skjedd. Morgenen etter husket han ingenting.

Noen måneder etter var vi i New York, og jeg våknet midt på natten av at han stod midt i rommet på hotellet. -Er det noe gale, spurte jeg. Han pekte mot en høy hylle som stod i det ene hjørnet. På øverste hyllen stod en grønn vase. -Det har montert kamera i vasen, svarte han, tydelig irritert i stemmen. -De overvåker oss! Jeg var redd han ville forsøke å knuse vasen, men klarte heldigvis å overtale han til å legge seg igjen.

Etter at vi flyttet på Nordnes våknet jeg en natt av at han knep meg hardt rundt armen. Jeg kvapp skikkelig, -Au, gi deg, hva er det som feiler deg!  -Du må aldri, aldri løpe ut i veien uten å se deg for! svarte Kyrre. Han var tydelig opprørt og sint, men la seg plutselig ned og sov videre.

Noen måneder senere våknet jeg av at han stod på gulvet ved siden av meg da jeg sov, og ristet meg forsiktig i skulderen min. -Du, hei, du, hallo sa han, mens han ristet hardere og hardere. Jeg forstod at han ikke kom til å gå vekk av seg selv. -JA, HVA ER DET DU VIL NÅ! spurte jeg sint. -Jeg ville bare si tusen takk for lånet av toget ditt, svarte Kyrre, før han fortsatte, -det var skikkelig snilt gjort av deg. -Ingen problem, svarte jeg. Jeg bruker aldri det toget uansett, jeg tar jo bilen. -Uansett var det veldig snilt gjort, svarte Kyrre, før han tuslet tilbake i sengen igjen.

Etter at Emina kom snakker han nesten aldri i søvne lengre. Det hender han mumler lavt på noen morsomme konspirasjonsteorier, eller planlegger ting jeg ikke forstår, men det er bare for seg selv, han involverer ikke meg i det. Han er sikkert så trøtt at hjernen hans orker ikke.

I natt skjedde det imidlertid. Jeg våknet av stemmen hans, og kjente raskt igjen at det var søvnstemmen. -Ja, vi må få det til i løpet av uken, sa han, det enkleste for meg er om du sender meg en sms og minner meg på det, så skal jeg sjekke kalenderen min og se når jeg har ledig tid. Høres det greit ut eller? Plutselig gikk det opp for meg at han snakket med Emina, som lå mellom oss i sengen. -Bappa, bappa, svarte hun glad. Jeg kan oversette det, det betyr noe sånt som «Hei pappa, er det ny dag allerede? Så bra, endelig er jeg ferdig med den kjedelige sovingen for denne gang! Hva skal vi finne på nå?» -Flotte greier, svarte Kyrre, da sier vi det sånn! -Deeeer, deeeer! Å gå, å gå, sa Emina. Det betyr «Underhold meg nå, eller få meg ut av denne sengen. Jeg vil løpe rundt i stuen, pappa har sagt at det er greit». Kyrre snudde seg over på siden, og satte i et kjempesnork.

Nesten to timer senere hadde jeg overtalt Emina til at det ikke var dag, men natt, og hun sov videre. Da var klokken halv 5. Jeg tror kanskje det er på tide å pusse opp barnerommet.

20140213-200700.jpg

 

30

Jeg husker da jeg begynte i 1.klasse, og så med beundring i blikket på de eldre barna. 6. klassingene var så store, og i mine øyne var de som overmennesker, med masse erfaring og kunnskap. Da jeg selv begynte i 6. klasse, følte jeg meg ikke så stor likevel. Jeg var fortsatt redd for mye av det samme som jeg fryktet da jeg var 7, og jeg hadde definitivt ikke svaret på det meste, slik 12-åringene hadde da jeg selv var 7.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, var atter yngst og så på ny med beundring på de eldste på skolen. Jeg var 13, usikker på det meste, og så på de store elevene på mopeder, de populære jentene som var verdensvante med fine klær og sminke, og jeg gledet meg til jeg også skulle få denne selvsikkerheten, når jeg bare var 16 år og eldst på skolen. Da det ringte inn første skoledag i 10. klasse, oppdaget jeg at jeg fremdeles var fnisete, usikker og til tider ganske engstelig.

Første året på videregående var jeg på ny yngst på skolen. Jeg var 16 år, kunne ikke fylle 18 fort nok, være myndig og kjøpe min egen vin, gå på byen med min egen legitimasjon. Dessuten var det vel ikke uten grunn at myndighetsalderen er 18 år, jeg regnet med at jeg ville føle meg voksen, og få den selvtilliten som de eldre elevene hadde. Da jeg fylte 18 oppdaget jeg imidlertid at jeg var omtrent like usikker som da jeg var 16, jeg ante ikke hvor jeg hørte til her i livet, og strevet og strebet enda etter å finne min plass.

Så fylte jeg 20, festet hver helg og leitet etter meg selv som aldri før. Jeg skulle være i 20-årene i det som føltes som en evighet, 30 tallet var så langt unna at jeg så det knapt. Jeg aksepterte at jeg ikke hadde svarene på alt enda, og tenkte at jeg skulle finne de i tyveårene. De som var over 30 var voksen, trygg, selvsikker og klok, de visste hvor de var og hvor de ville.

I dag fyller jeg 30, og jeg innser at jeg fremdeles kjemper noen av de samme kampene som jeg gjorde da jeg var syv år og gikk i første klasse. Jeg innser også alle rundt meg har sine fobier, sine kamper, sin angst og sin glede. Når alt kommer til alt er vi bare mennesker, uansett hvor gammel eller ung vi er.

Jeg føler meg ikke voksen i det hele tatt, ikke på den måten som jeg definerte voksen da jeg var 20. Jeg spiser fortsatt knekkebrød til middag når jeg er alene. Jeg utsetter bestandig husarbeid til det ikke kan utsettes mer. Jeg har fremdeles dårlig impulskontroll når jeg ser fine klær ikke trenger, og jeg klarer ikke bestandig å spise bare litt av den sjokoladen som smaker så godt. Jeg er fortsatt husredd, jeg er fortsatt redd for å kjøre bil når det er glatt ute, jeg holder meg fortsatt for øyene hver gang filmen blir skummel, og senest i morges fikk jeg pustebesvær av Hufsa i mummitrollet.

20140216-200057.jpg

Jeg er imidlertid tryggere på meg selv enn jeg har vært noensinne før. Jeg tenker ikke lengre over hva alle synes om meg, jeg vet hva jeg vil med livet, og jeg har funnet en plass som jeg føler meg hjemme i. 20 årsdagen min føles som et helt liv unna, og selv om alle sier at tiden går så fort, så synes jeg egentlig at den går akkurat passelig.

I går var jeg ute og spiste med gode venner. I morges våknet jeg sammen med mannen som jeg elsker, og det lille mennesket som ligner på oss begge. Jeg har feiret 30-årsdagen ute og hjemme, i baren og i sandkassen,  sammen med venner og familie, og jeg synes jeg er heldig som får bli 30 år med så mange fine minner og mennesker rundt meg.

Jeg er 30 år, og jeg føler meg ikke voksen i det hele tatt. Forhåpentligvis vil jeg heller aldri føle meg voksen heller.

Royal Hamburger og Gin er definitivt min nye favorittplass i Bergen!

Royal Hamburger og Gin er definitivt min nye favorittplass i Bergen!

20140216-201000.jpg

20140216-200429.jpg20140216-200458.jpg

20140216-200150.jpg

30!

30!

Tre løse tanker i februar

Det er februar. Morgenene og ettermiddagene har begynt å lysne, men det er knapt merkbart med mindre man ser nøye etter. I Bergen er ofte oktober, november, desember, januar, februar og mars i mine øyne seks sider av samme sak. Det er grått, mørkt og kaldt, og selv når solen en sjelden gang kommer frem føles det som man ikke når den ordentlig likevel. Den er så langt borte, og varmen rekker ikke ned.  Jeg vet at det kommer en vår, men den føles milevis unna nå. Jeg stirrer på sommerkjolene mine, og husker knapt hvordan de føles mot huden i 23 grader og solskinn. Prøver å finne den sorgløse følelsen som en tur på fjellet med bare legger og armer gir, men det er umulig å gjenskape den. Jeg vet at den kommer igjen til meg en dag, men akkurat nå er den flere vinterstormer, sluddbyger, vanndammer, ødelagte paraplyer og lag-på-lag bekledninger unna. Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for dette klimaet.

20140213-200757.jpg

Jeg leser på VG+ at jenter i dag mister fire år av barndommen sin. Påvirkning fra internett og sosiale medier gjør at barn møter den voksne verden mye tidligere enn det vi gjorde da vi var ti. Egentlig ikke noe nytt, om man ser på Instagram, hvordan barn hele tiden søker etter bekreftelse i form av «likes» og positive kommentarer rettet mot utseende, eller pre-tenåringer som blogger om dagens antrekk eller ukens innkjøp. Jeg tenker at det er viktig å lære barna tidlig at den verden man treffer på internett ikke nødvendigvis samsvarer med den verden man møter i virkeligheten, og at det er viktig å være bevisst tidlig på hvilke verdier man ønsker å gi sine barn, lære de hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Så kommer jeg på at Emina for et par uker siden fulgte etter meg inn på badet, dro frem badevekten som stod under en hylle, og steg oppå den som om det var den mest naturlige ting i verden, og at hun lager trutmunn når jeg tar på meg leppestift, også tenker jeg at jeg har en lang vei å gå.

20140213-201109.jpg

Jeg går ofte forbi en gammel mann med rullator når jeg og Emina er på tur. Han ser så sliten og bedrøvet ut, og jeg pleier å smile til han når blikkene våre møtes. Jeg er redd det ofte er det eneste smilet han får i løpet av en dag,  jeg er redd for at han alltid våkner alene, spiser frokost alene, leser avisen alene, hører på radioen alene, går tur alene, handler middag for en alene, går hjem og lager og spiser middagen alene, ser tv alene før han legger seg alene. Men jeg kan jo ta feil. Kanskje har han mange som er glad i seg, og kanskje er en luftetur i fred og ro dagens høydepunkt. Kanskje har han flere som er glad i seg enn hva jeg har, og kanskje har han så mange barnebarn og oldebarn at han knapt husker navnene deres. Neste gang jeg treffer han skal jeg slå av en prat om været.

20140213-200856.jpg

20140213-201254.jpg

20140213-200941.jpg

Siste uken som noen-og-tyve

Ja. Jeg forstår det ikke helt selv, men i følge fødselsattesten min og mamma fyller jeg 30 neste søndag. Jeg lurte på om jeg skulle la det gli forbi i stillhet, men jeg fant ut at jeg vil møte dagen med rak rygg og et snev av verdighet i stedet. Jeg har tenkt mye på de siste ti årene, og når jeg tenker på hvor jeg var da jeg gikk inn i tyveårene og hvor jeg er nå som jeg går ut av de, så synes jeg selv at jeg har fått en del ut av tiden,tross alt.

Det som overrasker meg nesten like mye som det faktum at jeg er nesten 30 år, det er at det i disse tider er 6 år siden jeg begynte å date Kyrre. 6 år! Jeg er ikke særlig god i hoderegning, eller noe annen slags regning for den saks skyld, men jeg fant ut (med hjelp av min gode venn Google) at det tilsvarer cirka 20%. Det er ganske lenge.

En kveld, da jeg satt og tenkte tilbake, så gikk det opp for meg at Kyrre er med i veldig mange av de aller beste minnene jeg har fra voksen alder. Og da synes jeg egentlig at det var på plass med et takk.

Så, kjære Kyrre:

Takk for alle de middagene vi har spist, både hjemme og borte. Takk for alle vinflaskene vi har drukket sammen. Takk for alle de gangene du har stått på ditt og sagt at knekkebrød og sjokolade ikke er middag, selv om jeg gjerne skulle ønske at det var det.

Takk for alle gangene du har sagt nei når jeg har spurt om jeg ser tykk ut. Takk for alle gangene du har ventet tålmodig når jeg har byttet antrekk fem ganger selv om vi har hatt dårlig tid. Takk for at du aldri har stilt spørsmålstegn om det virkelig er nødvendig for meg å ha 37 kjoler. Det er jo det.

Takk for alle turene vi har vært på sammen, både de vi har gått til fots, og de vi har satt på et fly i timevis for. Du er den eneste som kan få en ni timer lang flytur til å være morsom, og jeg kunne kjørt bil med deg herfra og til verdens ende.

Takk for alle gangene du har satt oppe og sett dårlige filmer eller tv-serier med meg, selv om du skulle legge deg tidlig. Takk for at du aldri blir sint når jeg bruker 45 minutter på badet på kvelden enda jeg har lovet å skyndte meg. Takk for alle gangene du har latt meg varme kalde føtter på deg under dynen. Det har nesten vært livreddende.

Takk for alle festene vi har vært på sammen. Takk for alle barene vi har drukket drinker på. Takk for alle dagen derpå-ene du har vært like ambisjonsløs som det jeg har vært, og alle mandagene du har strammet deg opp med meg igjen.

Takk for alle gangene du har vært med meg å handle klær. Takk for alle klærne du har overrasket meg med. Takk for alle gangene du har stått utenfor prøverom og vurdert med meg. Jeg vet at du hater det, men det kommer aldri til å ta slutt.

Takk for alle gangene du har fått meg til å gjøre ting jeg har vært redd for. Takk for alle karusellene, berg og dalbanene, og skiturene.

Takk for alle gangene du har ærlig sagt i fra om jeg har skreket for høyt om en sak, og takk for alle gangene du sagt i fra at jeg burde skrike høyere. Takk for at alle gangene du har hatt troen på meg, selv når jeg ikke har hatt det selv.

Takk for alle strendene vi har lagt på. Takk for alle fjellene vi har gått. Takk for alle turene på sjøen.

Takk for alle gangene du har kysset meg selv om jeg har vært syk og ekkel. Takk for at jeg fortsatt kan sutre når jeg har vondt i visdomstannen min, selv om du sa jeg burde trekke den for fem år siden.

Takk for alle eksamensperiodene du har holdt ut. Takk for alle gangene du har sagt «burde ikke du skrive nå?» når jeg har vært opptatt med å surfe unyttige nettsider.

Takk for alle kranglene vi har hatt. Takk for alle kranglene du har avverget. Takk for at du aldri er langsint.

Takk for alle gatene du har gått med meg. Takk for gangene vi har gått i ukjente nabolag og synset, både hjemme og i fremmede land. Takk for alle de gangene vi skulle spise en rask lunsj, men hvor vi har endt opp med en to timer lang spasertur etter en restaurant som har vegetarmat på menyen. Jeg vet du har jobbet hardt med deg selv når det har stått på.

Takk for alle feriene vi har vært på. Jeg forsøkte å telle de, men klarte det ikke. Det er et godt tegn.

Takk for alle gangene du har kjørt meg dit jeg skal. Takk for alle joggeturene du har lurt meg med på, og takk for gangen jeg har lurt deg til å gå sammen med meg i stedet for å jogge. Takk for at du ikke ble sint da jeg kjeftet høylytt og satte meg ned midt på stien den gangen du forsøke å motivere meg opp Stoltzen. Det var nok lurt at vi sluttet å gå sammen opp.

Det har vært fint å være noen-og-tyve med deg så lenge. Jeg er overbevist om at det blir greit å være noen-og-tredve med deg også!

Osterøy 2010

Osterøy 2010

New York 2011

New York 2011

17 mai 2012

17 mai 2012

Bryllup 2010

Bryllup 2010

Chicago 2011

Chicago 2011

Jul 2013

Jul 2013