Nei

Ingen sier nei like fint som det hun gjør. Emina, skal vi gå på badet og bytte bleien? Næi! Næi! Hun løper bort, men når jeg går på badet kommer hun tassende etter meg likevel. Emina, kan mamma få se på leken din? Næi! Næi! Hun har akkurat strekt armen mot meg, men idet jeg skal gripe etter det hun holder opp, drar hun armen til seg, smiler og går bort. Emina, kan mamma få en kos? Næi! Næi! Hun løper bort fra meg, men et halvt minutt senere klemmer hun armene rundt lårene mine likevel. Jeg vet at det kommer en tid hvor alle næi`ene gjør meg frustrert og lei, men akkurat nå er det en av de fineste lydene jeg vet om. Det lille mennesket har en egen vilje, og hun vet det selv. Jeg håper hun fortsetter å si nei når hun vokser opp, de gangene det er nødvendig.

Det er så rart å høre stemmen hennes. Små ord  kommer plutselig ut av den lille munnen som jeg har kysset på de siste 16 mnd. Hun stirrer på munnen min når jeg snakker og lager lyder. Forsøker å gjenta det etterpå. En dag stiller hun seg opp ved stuebordet vårt, og begynner å tørke på det med en serviett. En annen dag stiller hun seg foran Mister, peker på han og lager kjeftelyder. Hun er som en liten svamp, som suger til seg alt vi sier og gjør. Det minner meg på hvilken innflytelse vi har over livet hennes, både det som hun lever akkurat nå, og det hun skal leve som voksen. Det er fint og skremmende på samme tid.

Jeg er som regel den siste hun ser når hun sovner, og den første hun ser når hun våkner. I natt hadde hun feber og ville bare ligge oppå meg, klemme meg og kysse meg – om hun ikke gråt fordi hun klødde i nesen. Jeg tror ikke jeg har vært så sliten siden hun var helt ny, og ikke verken visste eller viste forskjell på dag og natt. Hun ville bare sove inntil oss, og vi var så redd for å gjøre noe feil. Jeg husker en helsesøster som kom hjem til oss, og spurte hvordan det var med søvn. – Vi sover med henne i sengen, svarte jeg, fordi hun gråter bare når vi legger henne over i babykurven. Nå er det viktig at dere får henne til å forstå at det å ha en egen seng, det er et privilegium, at hun er heldig som har en seng. Jeg så på helsesøsteren, også så jeg ned på den 5 dager gamle, knapt 3.5 kg tunge babyen som lå ved siden av meg, blikket var knapt festet der hun lå og slevet. Snakket hun til oss? Nei, tenkte jeg, mens jeg nikket til det velmenende, absurde rådet vi akkurat hadde fått.

Den kampen må dere nesten bare ta!  Jeg tenker på alle de rådene vi fikk,  ofte fra mer eller mindre ukjente mennesker og uten at vi nødvendigvis hadde bedt om dem, de første månedene. Dere må venne henne til egen seng, ellers vil hun aldri ligge andre steder enn hos dere. Du må ikke bære henne hele tiden. Hun blir bortskjemt! Jeg tror ikke det er bra å ha henne inni det bæresjalet, får hun virkelig nok luft? Bysser du henne i søvn? Dere kommer til å få problemer senere!  Jeg så ikke helt behovet for å kjempe mot en som ikke hadde bedt om krig, bare hudkontakt og trygghet. Nå sovner hun i egen seng hver kveld, vil ikke bæres rundt, men løpe på egenhånd. Det er ikke alltid hun vil holde hånden min en gang. Vi får skryt for en trygg, tillitsfull og lykkelig jente, og vi har ikke kjempet mot henne en eneste gang. Kampene kommer tidsnok, men foreløpig, om hun en kveld i blant ikke finner roen på egen hånd, får hun selvfølgelig sovne i armkroken min i stedet.

Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette en gang. Husk å velge hvilke råd du skal følge med omhu, og si NÆI til det som ikke føles riktig. Sånn er det egentlig i de fleste situasjoner her i livet.

2008-01-01 00.00.00-94

 

2008-01-01 00.00.00-290

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s