5 grunner til å la barn vokse opp med dyr

Jeg er vant til å ha dyr rundt meg,  og jeg tror det er sunt for barn å vokse opp med dyr. Jeg skulle gjerne hatt flere, ikke bare en pipende hund, og hadde det ikke vært for at han jeg bor sammen med er litt mer kjedelig fornuftig enn jeg er, så hadde vi sannsynligvis hatt en hel haug. Jeg må nok i tillegg dessverre innrømme for meg selv at jeg ikke har kapasitet til flere akkurat nå uansett, Mister sprenger oppmerksomhetsbehov-skalaen fullstendig. Egentlig har vi jo ti valper, bare i denne formen:

bilde (2)

Uansett, Emina er jo så heldig at hun får vokse opp med dette spetakkelet, og det er mange gode grunner til å la barn få vokse opp med kjæledyr. Her er noen eksempler:

1) Nyttig lærdom om liv og død. Mitt første hamster het Nøste. Hun var brun, og gjorde som hamstre flest: sov hele dagen, og løp inni et hjul hele natten. Jeg kjøpte henne for egensparte midler, hun kostet 50 kr. Jeg var 8 år, veldig glad i Nøste (Nøste Bernes som hun het på dørskiltet jeg hang på buret hennes, hun var jo en del av familien) og jeg var overbevist om at jeg skulle leve et langt og lykkelig liv med henne. Sistnevnte  bød på problemer, for hamstre lever som kjent ikke så lenge. Det gikk som det måtte gå, to år etter at jeg hadde fått henne i hus fant jeg henne en morgen  liggende på ryggen med hamsterføttene i været. Jeg hylte, skrek og gråt. Jeg husker enda at jeg hulket: «Jeg kommer aldri til å kunne bli glad i et dyr igjen» mens jeg løp teatralsk gjennom stuen.

2) Samme dag, ca 9 timer senere, satt vi rundt middagsbordet, og jeg bare «Kan jeg få en kanin?». Det fikk jeg (mamma og pappa turte vel ikke annet, etter å ha sett de nye, mørke sidene av meg den morgenen). Kaninen var helt en sort dvergvedder, og jeg ga henne det klingende navnet Silke Chanel. Jeg var ganske pompøs og pretensiøs på den tiden, og gjennom Silke Chanel fikk jeg utrykke dette. Hun krevde stell, mat, kos og oppmerksomhet, og jeg visste veldig godt at hun var min kanin (ref. navnet), og at det dermed var jeg som måtte gi henne det. Hun levde for øvrig i ni år, og er grunnen til at jeg har forsøkt mer enn en gang å forklare Kyrre at vi trenger kaniner. Foreløpig uten hell.

3) Om man har et dyr, har man alltid en partner in crime:

1517435_10153737460885181_2137687678_n[1] (2)

4) Og en lekekamerat. Jeg ønsket meg en hest til barbiedukkene mine, men oppdaget at katten vår Grå Pus gjorde samme nytten. Han var nok ganske tålmodig, for det var ikke få rideturer Barbie og Ken hadde på den ryggen. Året etter fikk jeg forresten Barbiehest med vogn til jul, og jeg tror kanskje mamma og pappas samvittighet for Grå Pus var avgjørende for den gaven. Vinn-Vinn. Emina har ingen katt til sine dukker, men for noen måneder siden pyntet hun Mister på eget initiativ, og jeg ble varm i hjertet:

20140204-135513.jpg

5) Så lenge man tåler pels, så kan det være noe av det fineste som finnes. Om man vokser opp med dyr og lærer at de har behov , slik vi har, lærer og forstår at de føler frykt, glede, smerte, angst og fortvilelse, slik vi gjør, så både tror og håper jeg at det er mye mindre risiko for at de i voksen alder legger ut bilder av seg selv på internett hvor de poserer i jakker som symboliserer lidelse og som i tillegg får de til å virke enda mindre intelligent enn det de fremstod som i utgangspunktet. Lang setning, men jeg håper den er noenlunde klar likevel: Om man har strøket over varm pels hele livet, lærer man forhåpentligvis hvor den hører hjemme.

Reklamer

En kommentar om “5 grunner til å la barn vokse opp med dyr

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s