Tre løse tanker i februar

Det er februar. Morgenene og ettermiddagene har begynt å lysne, men det er knapt merkbart med mindre man ser nøye etter. I Bergen er ofte oktober, november, desember, januar, februar og mars i mine øyne seks sider av samme sak. Det er grått, mørkt og kaldt, og selv når solen en sjelden gang kommer frem føles det som man ikke når den ordentlig likevel. Den er så langt borte, og varmen rekker ikke ned.  Jeg vet at det kommer en vår, men den føles milevis unna nå. Jeg stirrer på sommerkjolene mine, og husker knapt hvordan de føles mot huden i 23 grader og solskinn. Prøver å finne den sorgløse følelsen som en tur på fjellet med bare legger og armer gir, men det er umulig å gjenskape den. Jeg vet at den kommer igjen til meg en dag, men akkurat nå er den flere vinterstormer, sluddbyger, vanndammer, ødelagte paraplyer og lag-på-lag bekledninger unna. Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for dette klimaet.

20140213-200757.jpg

Jeg leser på VG+ at jenter i dag mister fire år av barndommen sin. Påvirkning fra internett og sosiale medier gjør at barn møter den voksne verden mye tidligere enn det vi gjorde da vi var ti. Egentlig ikke noe nytt, om man ser på Instagram, hvordan barn hele tiden søker etter bekreftelse i form av «likes» og positive kommentarer rettet mot utseende, eller pre-tenåringer som blogger om dagens antrekk eller ukens innkjøp. Jeg tenker at det er viktig å lære barna tidlig at den verden man treffer på internett ikke nødvendigvis samsvarer med den verden man møter i virkeligheten, og at det er viktig å være bevisst tidlig på hvilke verdier man ønsker å gi sine barn, lære de hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Så kommer jeg på at Emina for et par uker siden fulgte etter meg inn på badet, dro frem badevekten som stod under en hylle, og steg oppå den som om det var den mest naturlige ting i verden, og at hun lager trutmunn når jeg tar på meg leppestift, også tenker jeg at jeg har en lang vei å gå.

20140213-201109.jpg

Jeg går ofte forbi en gammel mann med rullator når jeg og Emina er på tur. Han ser så sliten og bedrøvet ut, og jeg pleier å smile til han når blikkene våre møtes. Jeg er redd det ofte er det eneste smilet han får i løpet av en dag,  jeg er redd for at han alltid våkner alene, spiser frokost alene, leser avisen alene, hører på radioen alene, går tur alene, handler middag for en alene, går hjem og lager og spiser middagen alene, ser tv alene før han legger seg alene. Men jeg kan jo ta feil. Kanskje har han mange som er glad i seg, og kanskje er en luftetur i fred og ro dagens høydepunkt. Kanskje har han flere som er glad i seg enn hva jeg har, og kanskje har han så mange barnebarn og oldebarn at han knapt husker navnene deres. Neste gang jeg treffer han skal jeg slå av en prat om været.

20140213-200856.jpg

20140213-201254.jpg

20140213-200941.jpg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s