SpontanitetSukk

Alle som har barn vet at det snur livet fullstendig på hodet. Før vi fikk Emina hadde jeg en veldig fri tilværelse. Jeg var fulltidsstudent, med toppen 4 timers obligatoriske forelesninger i uken. I tillegg bodde vi på Nordnes, 10 minutters ganger fra Bergen sentrum, og det var veldig enkelt å gå ut og ta et glass vin midt i uken, eller gå en tur for å kjøpe kaffe og plutselig ende opp på kino. Kyrre (som også har fleksible dager) og jeg dro spontant til Syden, fordi vi kom over en billig restplass. Med lommebok, mobiltelefon og en leppestift i vesken kom jeg langt.

Jeg er fortsatt heltidsstudent, og Kyrre kan (til en viss grad) fortsatt disponere arbeidstiden sin selv og jeg bruker, om jeg går gjennom skogen, bare 20 minutter på å gå til byen. Mye er uendret, men likevel, akk så forandret. Alt må planlegges. Om jeg skal ut av huset med Emina må det passe med soving, spising og leggetider. I vesken har jeg ikke lengre bare tre ting. Jeg har minst tretti. Jeg har blant annet ekstraskift, fruktposer, bleier, våtservietter, vannflasker, leker, bøker, i tillegg til at leppestiften nå har selskap av minst to concealere og diverse andre effekter som får meg til å se noenlunde levende ut.

En rask tur på butikken er ikke en rask tur på butikken om Emina er med. Cirka alt som finnes på en REMA 1000 er verdt å se nærmere på, synes hun. Favorittavdelingen er dyrematen, der kan vi stå og se på kattene i minst 10 minutter:

20140205-221704.jpg

Hun liker seg også godt i barnematavdelingen, der hun godsnakker med babyene på bleiepakkene. Selv om jeg forsøker å avlede henne, oppdager hun bestandig når vi er ved bladene, og om de selger Dvd-er i tillegg, må jeg legge til 5 minutter til på totaltiden. Ser jeg vekk fra henne i to sekunder, har hun revet ned en hylle med posesupper, eller klatret opp i hermetikkhyllen. I tillegg har jeg alltid med en halvspist banan, et halvspist rundstykke og en tom fruktpose når jeg kommer til kassen. Før hatet jeg å handle dagligvarer, men nå er det ganske underholdende, og når jeg er trygt hjemme igjen kjenner jeg at jeg lever.

Hun elsker også når vi går i klesbutikker, og ofte blir det dårlig stemning når jeg gir beskjed om at det er på tide å gå videre. Særlig i barneavdelingen.

20140205-225159.jpg

Jeg ville aldri hatt det annerledes, men noen ganger tar jeg meg selv i å savne spontaniteten fra livet før jeg fikk barn. Jeg kan jo gjerne være spontan med henne, men det blir ikke helt på samme måten. Som regel er det de best planlagte utfluktene (enten det er en flytur eller en tur på butikken) som blir de mest vellykkede. Noen ganger går det ikke an å planlegge heller. Som i helgen, da Kyrre og jeg skulle ha en helaften på byen med kino og middag og vin, men i stedet ble vi hjemme med Emina som var full i feber, og så på Vennebyen halve kvelden. (Samme episode seks ganger på rad, for å være helt nøyaktig.)

I går var hun omsider bra nok til at det føltes greit å ha barnevakt noen timer, så vi dro på kino ( Vi så Søvngjengeren, bra film. Den må du se). Vi var tidlig ute, så vi bare gikk litt rundt i byen før filmen. Jeg hadde helt glemt hvor mye folk som er ute på en vanlig onsdag. Folk som spiser middag, drikker vin, drikker kaffe, går på kino, og jeg tok meg selv i å tenke Men sluttet ikke dere med dette da jeg gjorde det? Også tar jeg meg selv i å tenke at jeg skulle ønske jeg hadde begge deler. Både Emina og spontaniteten.

20140206-125605.jpg

Men så kommer vi hjem, og Emina våkner og gråter på soverommet, og når jeg går inn så klemmer hun meg hardt og gir meg et vått kyss på kinnet. Jeg fikk aldri sånne klemmer før jeg fikk henne. Også tenker jeg på alt det morsomme, rare hun gjør i løpet av en dag. Hun er jo spontaniteten selv, på sin egen måte. Ingen andre har vel større personlig frihet enn en ettåring. Også tenker jeg at mange av de begrensingene jeg møter på en dag er det jeg selv som legger. Ikke hun.

 

 

Reklamer

5 grunner til å la barn vokse opp med dyr

Jeg er vant til å ha dyr rundt meg,  og jeg tror det er sunt for barn å vokse opp med dyr. Jeg skulle gjerne hatt flere, ikke bare en pipende hund, og hadde det ikke vært for at han jeg bor sammen med er litt mer kjedelig fornuftig enn jeg er, så hadde vi sannsynligvis hatt en hel haug. Jeg må nok i tillegg dessverre innrømme for meg selv at jeg ikke har kapasitet til flere akkurat nå uansett, Mister sprenger oppmerksomhetsbehov-skalaen fullstendig. Egentlig har vi jo ti valper, bare i denne formen:

bilde (2)

Uansett, Emina er jo så heldig at hun får vokse opp med dette spetakkelet, og det er mange gode grunner til å la barn få vokse opp med kjæledyr. Her er noen eksempler:

1) Nyttig lærdom om liv og død. Mitt første hamster het Nøste. Hun var brun, og gjorde som hamstre flest: sov hele dagen, og løp inni et hjul hele natten. Jeg kjøpte henne for egensparte midler, hun kostet 50 kr. Jeg var 8 år, veldig glad i Nøste (Nøste Bernes som hun het på dørskiltet jeg hang på buret hennes, hun var jo en del av familien) og jeg var overbevist om at jeg skulle leve et langt og lykkelig liv med henne. Sistnevnte  bød på problemer, for hamstre lever som kjent ikke så lenge. Det gikk som det måtte gå, to år etter at jeg hadde fått henne i hus fant jeg henne en morgen  liggende på ryggen med hamsterføttene i været. Jeg hylte, skrek og gråt. Jeg husker enda at jeg hulket: «Jeg kommer aldri til å kunne bli glad i et dyr igjen» mens jeg løp teatralsk gjennom stuen.

2) Samme dag, ca 9 timer senere, satt vi rundt middagsbordet, og jeg bare «Kan jeg få en kanin?». Det fikk jeg (mamma og pappa turte vel ikke annet, etter å ha sett de nye, mørke sidene av meg den morgenen). Kaninen var helt en sort dvergvedder, og jeg ga henne det klingende navnet Silke Chanel. Jeg var ganske pompøs og pretensiøs på den tiden, og gjennom Silke Chanel fikk jeg utrykke dette. Hun krevde stell, mat, kos og oppmerksomhet, og jeg visste veldig godt at hun var min kanin (ref. navnet), og at det dermed var jeg som måtte gi henne det. Hun levde for øvrig i ni år, og er grunnen til at jeg har forsøkt mer enn en gang å forklare Kyrre at vi trenger kaniner. Foreløpig uten hell.

3) Om man har et dyr, har man alltid en partner in crime:

1517435_10153737460885181_2137687678_n[1] (2)

4) Og en lekekamerat. Jeg ønsket meg en hest til barbiedukkene mine, men oppdaget at katten vår Grå Pus gjorde samme nytten. Han var nok ganske tålmodig, for det var ikke få rideturer Barbie og Ken hadde på den ryggen. Året etter fikk jeg forresten Barbiehest med vogn til jul, og jeg tror kanskje mamma og pappas samvittighet for Grå Pus var avgjørende for den gaven. Vinn-Vinn. Emina har ingen katt til sine dukker, men for noen måneder siden pyntet hun Mister på eget initiativ, og jeg ble varm i hjertet:

20140204-135513.jpg

5) Så lenge man tåler pels, så kan det være noe av det fineste som finnes. Om man vokser opp med dyr og lærer at de har behov , slik vi har, lærer og forstår at de føler frykt, glede, smerte, angst og fortvilelse, slik vi gjør, så både tror og håper jeg at det er mye mindre risiko for at de i voksen alder legger ut bilder av seg selv på internett hvor de poserer i jakker som symboliserer lidelse og som i tillegg får de til å virke enda mindre intelligent enn det de fremstod som i utgangspunktet. Lang setning, men jeg håper den er noenlunde klar likevel: Om man har strøket over varm pels hele livet, lærer man forhåpentligvis hvor den hører hjemme.

Nei

Ingen sier nei like fint som det hun gjør. Emina, skal vi gå på badet og bytte bleien? Næi! Næi! Hun løper bort, men når jeg går på badet kommer hun tassende etter meg likevel. Emina, kan mamma få se på leken din? Næi! Næi! Hun har akkurat strekt armen mot meg, men idet jeg skal gripe etter det hun holder opp, drar hun armen til seg, smiler og går bort. Emina, kan mamma få en kos? Næi! Næi! Hun løper bort fra meg, men et halvt minutt senere klemmer hun armene rundt lårene mine likevel. Jeg vet at det kommer en tid hvor alle næi`ene gjør meg frustrert og lei, men akkurat nå er det en av de fineste lydene jeg vet om. Det lille mennesket har en egen vilje, og hun vet det selv. Jeg håper hun fortsetter å si nei når hun vokser opp, de gangene det er nødvendig.

Det er så rart å høre stemmen hennes. Små ord  kommer plutselig ut av den lille munnen som jeg har kysset på de siste 16 mnd. Hun stirrer på munnen min når jeg snakker og lager lyder. Forsøker å gjenta det etterpå. En dag stiller hun seg opp ved stuebordet vårt, og begynner å tørke på det med en serviett. En annen dag stiller hun seg foran Mister, peker på han og lager kjeftelyder. Hun er som en liten svamp, som suger til seg alt vi sier og gjør. Det minner meg på hvilken innflytelse vi har over livet hennes, både det som hun lever akkurat nå, og det hun skal leve som voksen. Det er fint og skremmende på samme tid.

Jeg er som regel den siste hun ser når hun sovner, og den første hun ser når hun våkner. I natt hadde hun feber og ville bare ligge oppå meg, klemme meg og kysse meg – om hun ikke gråt fordi hun klødde i nesen. Jeg tror ikke jeg har vært så sliten siden hun var helt ny, og ikke verken visste eller viste forskjell på dag og natt. Hun ville bare sove inntil oss, og vi var så redd for å gjøre noe feil. Jeg husker en helsesøster som kom hjem til oss, og spurte hvordan det var med søvn. – Vi sover med henne i sengen, svarte jeg, fordi hun gråter bare når vi legger henne over i babykurven. Nå er det viktig at dere får henne til å forstå at det å ha en egen seng, det er et privilegium, at hun er heldig som har en seng. Jeg så på helsesøsteren, også så jeg ned på den 5 dager gamle, knapt 3.5 kg tunge babyen som lå ved siden av meg, blikket var knapt festet der hun lå og slevet. Snakket hun til oss? Nei, tenkte jeg, mens jeg nikket til det velmenende, absurde rådet vi akkurat hadde fått.

Den kampen må dere nesten bare ta!  Jeg tenker på alle de rådene vi fikk,  ofte fra mer eller mindre ukjente mennesker og uten at vi nødvendigvis hadde bedt om dem, de første månedene. Dere må venne henne til egen seng, ellers vil hun aldri ligge andre steder enn hos dere. Du må ikke bære henne hele tiden. Hun blir bortskjemt! Jeg tror ikke det er bra å ha henne inni det bæresjalet, får hun virkelig nok luft? Bysser du henne i søvn? Dere kommer til å få problemer senere!  Jeg så ikke helt behovet for å kjempe mot en som ikke hadde bedt om krig, bare hudkontakt og trygghet. Nå sovner hun i egen seng hver kveld, vil ikke bæres rundt, men løpe på egenhånd. Det er ikke alltid hun vil holde hånden min en gang. Vi får skryt for en trygg, tillitsfull og lykkelig jente, og vi har ikke kjempet mot henne en eneste gang. Kampene kommer tidsnok, men foreløpig, om hun en kveld i blant ikke finner roen på egen hånd, får hun selvfølgelig sovne i armkroken min i stedet.

Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette en gang. Husk å velge hvilke råd du skal følge med omhu, og si NÆI til det som ikke føles riktig. Sånn er det egentlig i de fleste situasjoner her i livet.

2008-01-01 00.00.00-94

 

2008-01-01 00.00.00-290