Pust

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Det har egentlig ikke skjedd noe nytt. Dagene går med til å være med Emina, og kveldene går med til masteroppgaven, som enda virker som et formløst evighetsprosjekt.

I natt våknet jeg fra et fryktelig mareritt, hvor jeg skulle lete etter en jente som hadde forsvunnet sporløst noen år i forveien. Jeg tror det er delvis et resultat av HBOs fantastiske True Detective som vi så ferdig for noen uker siden, og delvis Johan Theorins siste krim jeg nettopp leste. Vanligvis når jeg har vonde drømmer, er jeg bare veldig lettet over å våkne og oppdage at det ikke er virkeligheten, men i natt klarte jeg ikke helt å slippe den ekle følelsen som drømmen hadde gitt meg.

Emina lå ved siden av meg, og pustet så rolig, og drømte sikkert om uskyldige ting og jeg tenkte på alt det som hun ikke enda vet, men som hun en dag får vite om, enn hvor mye vi prøver å beskytte henne fra det. Jeg hater den tanken, og jeg klarer ikke å riste den ut av hodet når den først har fått festet seg.

Jeg tenker på at en gang må hun lære om mennesker som sulter i hel, barn som sakte, sakte visner ut i armene på desperate foreldre som ikke har noe å tilby dem, ingenting. Hun skal lære om fly som plutselig forsvinner, sammen med 239 mennesker, som gikk om bord i en by, men som aldri fikk beskjed om å bli sittende med sikkerhetsselen på til flyet stod stille i en annen. Hun skal lære om mennesker som ikke misliker, men frykter vinteren, om barn som fryser i hel, uten noe å beskytte seg mot kulden med, enda jeg har 17 jakker og noen er for varme og puster ikke så godt, de bruker jeg aldri. Hun skal vite om epidemier, barn som dør av sykdommer som de slett ikke hadde trengt å dø av, hadde de bare hatt tilgang på de medisinene som vi har tilgang på, arver HIV av mamma, og ingenting annet. Hun kommer til å lære om barn som bor på gaten, uten noen som bryr seg om de, og voksne som utnytter de aller svakeste, gjør de frykteligste ting mot dem, uten at det får noen konsekvenser, for ingen vet at de eksisterer engang. Hun får vite om barn som blir drept i krig, og noen barn blir drept her hjemme også, i Norge, en liten jente, to måneder eldre enn det hun selv er i dag, som ble senket i en bøtte med kaldt vann av hennes egen mor, kanskje hadde denne jenten også smilehull og lange øyevipper, og likte å pynte seg og hjelpe til hjemme, uansett var hun verdens søteste, hun også, men nå er hun ikke mer. Hun får vite at noen ganger skal noen bare en tur på butikken, kanskje på hytten, men bilen kom over i motgående kjøreretning og så ble de drept momentant, momentant, momentant. Hun lærer at i solen er det fint å drikke kaffe, men noen alltid sitter i skyggen med kaffekoppen sin, og den er tom, men vi må ikke gi de penger, for da drar de aldri tilbake dit de kom fra. Noen ganger kler noen på seg en bombe, også går de ut og sprenger seg selv, og tar med vilje med seg noen i døden som de aldri før har møtt, men planlagt var det likevel, også tar noen andre på seg skylden senere, og det er vi så vant til at vi leser bare overskriftene, og dette skal hun også lære om. En gang gikk to jenter, 8 og 10 år, for å bade, men så kom de aldri hjem igjen, for noen hadde bestemt at livene deres skulle ta slutt den dagen, enda de knapt var begynt, og kanskje får hun høre om dette en gang også, eller kanskje om en sak som ligner, hun kommer hvert fall til å lære om den gangen 69 mennesker, 32 av disse under 18 år ble drept på en øy, bare fordi de mente noe annet enn det som han som skjøt mente, for det må aldri skje igjen, og det kan det ikke heller, de 69 er allerede borte, borte, borte.

Også prøver jeg å sove videre, men jeg klarer det ikke, men dagen etter går vi på trilletur under en stor sol som varmer, og en fremmed dame med altfor mye øyensminke smiler til meg og hilser, og senere slipper noen meg foran seg i køen på butikken, for jeg har bare tre varer og de har sikkert tretti, og Emina vinker til rumeneren som sitter på asfalten, og han smiler tannløst og vinker tilbake, og endene i byparken er ikke sulten engang, de er full av tørt brød som noen har tatt seg bryet med å skjære opp og ta med til de, også tenker jeg at det går greit, så lenge vi har hverandre, og vi husker å puste med magen.

20140328-142408.jpg
20140328-143207.jpg
20140328-143018.jpg
20140328-142507.jpg

Reklamer

Babyvettregler

Påsken nærmer seg, og fjellvettreglene er atter i vinden. Her i huset har vi i tillegg babyvettregler som vi må forholde oss til. De er konstant i endring, og det som er høyaktuelt denne uken er kanskje et ikke-tema neste uke. Her er (noen) av rimelig mange regler som dominerer i hjemmet i disse dager:

1) Legg aldri ut på tur over stuegulvet uten de prikkete gummistøvlene. Man vet aldri når man trenger vanntette føtter, og dessuten får de deg til å se rimelig fet ut, som en bonus.

20140313-184758.jpg

2) Meld fra hvor du går. Høyt og tydelig, og gjerne flere ganger på rad. Har du ikke ord enda, holder det å skrike mens du løper mot destinasjonen. Unntaket er om du går en plass du egentlig ikke har lov. Da gjelder det å snike seg stille bort, det ene sekundet regelvakten ser i en annen retning.

3) Pakk ned nødvendig utstyr. Ignorer det helt i når regelvaktene i flere dager snakker seg i mellom om ting de ikke finner, som for eksempel babycallen.  Har du pakket det ned, så er det for en grunn, og da er det ingen vits i å pakke det opp igjen.

20140313-185022.jpg

 

4) Legg ikke ut i badekaret uten trening.

20140313-184930.jpg

 

5) Utstyr deg riktig i møte med ville dyr. Og ellers også, hørselvern er alltid en god ide. Del gjerne med de mindre heldigstilte. Man vet for eksempel aldri når en hund plutselig får bruk for et sugerør.

20140313-185128.jpg

 

6) Spar på kreftene, og grav deg ned i tide. Har du ingenting å grave deg ned i, fungerer varm pels veldig bra.

20140313-185222.jpg

 

Snørrunger

Jeg har aldri sett poenget med å lide i stillhet. Hvis man er syk og har vondt, så skal jo en av de få fordelene man har være at man kan kreve sympati og valgfri middag (jeg kaller det middag, men i praksis kan det bety hva som helst. Popcorn klokken 0900, for eksempel) når man vil/ønsker. Da jeg var liten fikk jeg mamma til å kjøre yoghurt-is i kjøkkenmaskinen fordi jeg synes den var for hard i utgangspunktet, og det er ikke få handlelister Kyrre har fått tilsendt de siste 6 årene, med sære ting som «jeg bare MÅ ha for å bli frisk». På den andre siden er jeg liker jeg å tro at jeg er omsorgsfull og snill når noen rundt meg er syk, og jeg lager urtete og chai latte til Kyrre bare han hoster litt, uansett hvor dårlig tid jeg har. Sånn ta- og gi, vet dere.

Men så fikk vi Emina, og da var det slutt på ta- og gi, når det kommer til sykedagene. Disse bittesmå menneskene plukker med seg alt som finnes av virus og basselusker i en mils omkrets, og deler det villig videre til de som de har rundt seg. Jeg har aldri vært så forkjølet, så ofte før! Vi går i åpen barnehage, og jeg mistenker at det er der hun henter flesteparten av forkjølelsene. De slikker og nyser og hoster på hverandre, og selv om det visstnok er sånn det skal være, fordi det er sånn de bygger opp immunforsvaret, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg hyler inni meg hver gang jeg ser henne med en leke i munnen, eller når hun klemmer på babyer med snørr under nesen.

Vi vasker hendene så ofte vi kan, men det hjelper tydeligvis ikke. Vi er vertfall forkjølet annenhver uke, minst, uansett hva vi gjør.  Jeg forstår ikke hva det er de små kroppene gjør med basseluskene, men innen de når meg er de vertfall blitt til grønne hulken basselusker som er helt umulig å bli kvitt, trass at jeg lever på grønn te og supper og grønnsaker. Jeg blir helt slått ut. Emina derimot, hun er ofte nærmest upåvirket på dagtid, og løper rundt i stuen som en toppidrettsutøver med tvilsomme stoffer i blodet. Det er på natten sykdommen innhenter henne. Natten, da man egentlig skal sove og bli frisk, da ligger hun våken. Hoster og gråter om en annen, med snørr under nesen.

I forgårs ble hun syk på ettermiddagen, og da kvelden kom kjente jeg at jeg ble dårlig også. Skikkelig dårlig. Jeg gikk å la meg, med Emina ved min side. I det jeg hadde sovnet skikkelig, vekket hun meg med et hyl, og ga tydelig uttrykk for at hun ikke ville legge seg ned igjen for å sove videre med det første. Nesten tre timer tok det, fra halv ett til kvart over tre. På de tre timene ble jeg bare dårligere og dårligere, og parallelt med at jeg synes så fryktelig synd på henne, økte selvmedlidenheten min også. Jeg husker at jeg i halv tre tiden, da hun holdt på å sovne igjen, men fikk et hosteanfall som fikk henne til å gråte høyere enn noensinne, brøt helt sammen. -Emina, mamma er også dårlig. Jeg har veldig vondt i halsen, og det eneste som hjelper er søvn! sa jeg mens jeg gråt (på ordentlig). -Emina, nå må vi ta litt hensyn til mamma også, og sove i stedet for å ligge sånn, ok? Jeg strøk henne over det lyse håret hennes, og tenkte at dette kanskje var gjennombruddet. -Næi,næi! svarte Emina, krøp oppå magen min, og nøs meg i ansiktet. Sukk.

5 minutters sykepause

5 minutters sykepause

En ny vår

Hadde noen sagt til meg for ti år siden at jeg skulle bli en av de som (uten å lyge eller overdrive) erklærer min store kjærlighet for gåturer på fjellet, hadde jeg sikkert ledd og blånektet. Jeg har alltid vært en vandrer, en som har gått langt mer enn gjennomsnittet, men tidligere gikk jeg helst bare på asfalt.  Jeg vet ikke helt når eller hvordan det skjedde, men jeg har gått fra å være likegyldig til byfjellene til å være oppriktig glad i dem. Det er noe med den første turen på den første vårdagen som på en eller annen måte virker litt rensende, en slags fjell-detox.

Kanskje er det følelsen av å bli sliten, men ikke utslitt. Kanskje er det naturen, årstidene som blir så tydelig, de nakne trærne nå vil eksplodere i grønt om et par måneder, holde seg sånn i det som man håper varer evig men egentlig bare er noen måneder, før de atter gir etter for kulden og vinteren og glir tilbake i den nakne tilstanden igjen. Kanskje er det samholdet, fremmede mennesker som hilser på hverandre, jo mer solen skinner jo mer oppriktig er smilene. Kanskje er det utsikten, perspektivet som fjelltoppene gir. Kanskje er det stabiliteten, alt annet er foranderlig, men fjelltoppene går ingen sted, de var her i fjor, vil være her neste år, fjellene stod her lenge før jeg ble født, og vil stå her lenge etter at jeg blir borte også. Kanskje er det følelsen av å bare slippe taket litt, bare sette en fot foran den andre, huske å puste, også når man målet til slutt. Kanskje er det en kombinasjon av alt sammen.

På lørdag hadde jeg en sånn rensende, sorgløs fjelldag. Solen varmet og bakken var tørr og jeg innså at vinteren kommer jo ikke til å vare evig i år heller. Vi gikk på favorittfjellet mitt, Fløyen, og jeg bar Emina på ryggen. Hun sov, og lagde små snorkelyder som sikkert bare jeg kunne høre. Da snorkelydene tok slutt så jeg i sidesynet at hun stirret rundt seg, opp i luften og trærne, og hun satt tålmodig og stille i selen sin i nesten to timer, det tror jeg er ny rekord kanskje. Det lover bra for resten av våren og sommeren.

20140306-201258.jpg

20140306-201143.jpg20140306-200900.jpg

20140306-201032.jpg20140306-200759.jpg

20140306-221852.jpg