Snørrunger

Jeg har aldri sett poenget med å lide i stillhet. Hvis man er syk og har vondt, så skal jo en av de få fordelene man har være at man kan kreve sympati og valgfri middag (jeg kaller det middag, men i praksis kan det bety hva som helst. Popcorn klokken 0900, for eksempel) når man vil/ønsker. Da jeg var liten fikk jeg mamma til å kjøre yoghurt-is i kjøkkenmaskinen fordi jeg synes den var for hard i utgangspunktet, og det er ikke få handlelister Kyrre har fått tilsendt de siste 6 årene, med sære ting som «jeg bare MÅ ha for å bli frisk». På den andre siden er jeg liker jeg å tro at jeg er omsorgsfull og snill når noen rundt meg er syk, og jeg lager urtete og chai latte til Kyrre bare han hoster litt, uansett hvor dårlig tid jeg har. Sånn ta- og gi, vet dere.

Men så fikk vi Emina, og da var det slutt på ta- og gi, når det kommer til sykedagene. Disse bittesmå menneskene plukker med seg alt som finnes av virus og basselusker i en mils omkrets, og deler det villig videre til de som de har rundt seg. Jeg har aldri vært så forkjølet, så ofte før! Vi går i åpen barnehage, og jeg mistenker at det er der hun henter flesteparten av forkjølelsene. De slikker og nyser og hoster på hverandre, og selv om det visstnok er sånn det skal være, fordi det er sånn de bygger opp immunforsvaret, så er det ikke til å stikke under en stol at jeg hyler inni meg hver gang jeg ser henne med en leke i munnen, eller når hun klemmer på babyer med snørr under nesen.

Vi vasker hendene så ofte vi kan, men det hjelper tydeligvis ikke. Vi er vertfall forkjølet annenhver uke, minst, uansett hva vi gjør.  Jeg forstår ikke hva det er de små kroppene gjør med basseluskene, men innen de når meg er de vertfall blitt til grønne hulken basselusker som er helt umulig å bli kvitt, trass at jeg lever på grønn te og supper og grønnsaker. Jeg blir helt slått ut. Emina derimot, hun er ofte nærmest upåvirket på dagtid, og løper rundt i stuen som en toppidrettsutøver med tvilsomme stoffer i blodet. Det er på natten sykdommen innhenter henne. Natten, da man egentlig skal sove og bli frisk, da ligger hun våken. Hoster og gråter om en annen, med snørr under nesen.

I forgårs ble hun syk på ettermiddagen, og da kvelden kom kjente jeg at jeg ble dårlig også. Skikkelig dårlig. Jeg gikk å la meg, med Emina ved min side. I det jeg hadde sovnet skikkelig, vekket hun meg med et hyl, og ga tydelig uttrykk for at hun ikke ville legge seg ned igjen for å sove videre med det første. Nesten tre timer tok det, fra halv ett til kvart over tre. På de tre timene ble jeg bare dårligere og dårligere, og parallelt med at jeg synes så fryktelig synd på henne, økte selvmedlidenheten min også. Jeg husker at jeg i halv tre tiden, da hun holdt på å sovne igjen, men fikk et hosteanfall som fikk henne til å gråte høyere enn noensinne, brøt helt sammen. -Emina, mamma er også dårlig. Jeg har veldig vondt i halsen, og det eneste som hjelper er søvn! sa jeg mens jeg gråt (på ordentlig). -Emina, nå må vi ta litt hensyn til mamma også, og sove i stedet for å ligge sånn, ok? Jeg strøk henne over det lyse håret hennes, og tenkte at dette kanskje var gjennombruddet. -Næi,næi! svarte Emina, krøp oppå magen min, og nøs meg i ansiktet. Sukk.

5 minutters sykepause

5 minutters sykepause

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s