Pust

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Det har egentlig ikke skjedd noe nytt. Dagene går med til å være med Emina, og kveldene går med til masteroppgaven, som enda virker som et formløst evighetsprosjekt.

I natt våknet jeg fra et fryktelig mareritt, hvor jeg skulle lete etter en jente som hadde forsvunnet sporløst noen år i forveien. Jeg tror det er delvis et resultat av HBOs fantastiske True Detective som vi så ferdig for noen uker siden, og delvis Johan Theorins siste krim jeg nettopp leste. Vanligvis når jeg har vonde drømmer, er jeg bare veldig lettet over å våkne og oppdage at det ikke er virkeligheten, men i natt klarte jeg ikke helt å slippe den ekle følelsen som drømmen hadde gitt meg.

Emina lå ved siden av meg, og pustet så rolig, og drømte sikkert om uskyldige ting og jeg tenkte på alt det som hun ikke enda vet, men som hun en dag får vite om, enn hvor mye vi prøver å beskytte henne fra det. Jeg hater den tanken, og jeg klarer ikke å riste den ut av hodet når den først har fått festet seg.

Jeg tenker på at en gang må hun lære om mennesker som sulter i hel, barn som sakte, sakte visner ut i armene på desperate foreldre som ikke har noe å tilby dem, ingenting. Hun skal lære om fly som plutselig forsvinner, sammen med 239 mennesker, som gikk om bord i en by, men som aldri fikk beskjed om å bli sittende med sikkerhetsselen på til flyet stod stille i en annen. Hun skal lære om mennesker som ikke misliker, men frykter vinteren, om barn som fryser i hel, uten noe å beskytte seg mot kulden med, enda jeg har 17 jakker og noen er for varme og puster ikke så godt, de bruker jeg aldri. Hun skal vite om epidemier, barn som dør av sykdommer som de slett ikke hadde trengt å dø av, hadde de bare hatt tilgang på de medisinene som vi har tilgang på, arver HIV av mamma, og ingenting annet. Hun kommer til å lære om barn som bor på gaten, uten noen som bryr seg om de, og voksne som utnytter de aller svakeste, gjør de frykteligste ting mot dem, uten at det får noen konsekvenser, for ingen vet at de eksisterer engang. Hun får vite om barn som blir drept i krig, og noen barn blir drept her hjemme også, i Norge, en liten jente, to måneder eldre enn det hun selv er i dag, som ble senket i en bøtte med kaldt vann av hennes egen mor, kanskje hadde denne jenten også smilehull og lange øyevipper, og likte å pynte seg og hjelpe til hjemme, uansett var hun verdens søteste, hun også, men nå er hun ikke mer. Hun får vite at noen ganger skal noen bare en tur på butikken, kanskje på hytten, men bilen kom over i motgående kjøreretning og så ble de drept momentant, momentant, momentant. Hun lærer at i solen er det fint å drikke kaffe, men noen alltid sitter i skyggen med kaffekoppen sin, og den er tom, men vi må ikke gi de penger, for da drar de aldri tilbake dit de kom fra. Noen ganger kler noen på seg en bombe, også går de ut og sprenger seg selv, og tar med vilje med seg noen i døden som de aldri før har møtt, men planlagt var det likevel, også tar noen andre på seg skylden senere, og det er vi så vant til at vi leser bare overskriftene, og dette skal hun også lære om. En gang gikk to jenter, 8 og 10 år, for å bade, men så kom de aldri hjem igjen, for noen hadde bestemt at livene deres skulle ta slutt den dagen, enda de knapt var begynt, og kanskje får hun høre om dette en gang også, eller kanskje om en sak som ligner, hun kommer hvert fall til å lære om den gangen 69 mennesker, 32 av disse under 18 år ble drept på en øy, bare fordi de mente noe annet enn det som han som skjøt mente, for det må aldri skje igjen, og det kan det ikke heller, de 69 er allerede borte, borte, borte.

Også prøver jeg å sove videre, men jeg klarer det ikke, men dagen etter går vi på trilletur under en stor sol som varmer, og en fremmed dame med altfor mye øyensminke smiler til meg og hilser, og senere slipper noen meg foran seg i køen på butikken, for jeg har bare tre varer og de har sikkert tretti, og Emina vinker til rumeneren som sitter på asfalten, og han smiler tannløst og vinker tilbake, og endene i byparken er ikke sulten engang, de er full av tørt brød som noen har tatt seg bryet med å skjære opp og ta med til de, også tenker jeg at det går greit, så lenge vi har hverandre, og vi husker å puste med magen.

20140328-142408.jpg
20140328-143207.jpg
20140328-143018.jpg
20140328-142507.jpg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s