Google-galskap

Jeg har alltid vært en Googler. De som har fulgt bloggen min en stund, husker gjerne at jeg var veldig flink til å google ting da jeg var gravid. (Hvis ikke kan du lese om det her) Google er ,for meg, et veldig nyttig redskap til alt fra oppskrifter til «how to» prosjekt, til næringsinnhold i matvarer og hjelp til å forstå vanskelige teorier i studiene. Jeg googler etter inspirasjon når jeg ikke finner ut hva jeg vil ha på meg en dag, og jeg googler etter tips og råd når Emina har feber. Jeg er flink til å google ting, jeg finner de rette søkeordene og svar på det jeg lurer på raskt. Men det er ikke alltid en utelukkende bra greie.

For et par uker siden, da jeg skulle tørke håret med et håndkle etter en dusj, la jeg merke til at det klødde litt i tinningen på en føflekk som jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg så meg i speilet, og la merke til at den var litt rød langs den ene kanten. «Okei, ikke få panikk nå» tenkte jeg skrek jeg inni meg, mens jeg grep etter telefonen. Med skjelvende fingre skrev jeg «rød føflekk som klør» i Google-feltet. Føflekkreft. Fakta om føflekker. Føflekkreft-behandling. Slik sjekker du føflekkene dine. Fjerne føflekk. Tilslutt leste jeg bare kreft, kreft, kreft. 6290 treff på 0,31 sekunder, og alle ga meg angst.

Jeg skulle egentlig bare ta en rask dusj, Kyrre og Emina ventet på meg i stuen, men jeg frøs helt fast. Armene virket ikke, og magen var full av store steiner. På et 0,31 sekunders søk, og fem minutters lesning gikk jeg fra trivielle bekymringer som søvnmangel, masteroppgave-skriving og skittent hus til en oppriktig dødsangst. Jeg stod på badet, med dryppende vått hår, iført kun et håndkle som jeg hadde knytt rundt livet, og var sikker på at jeg var dødssyk.

Alle disse tankene, som jeg tidligere kun hadde tenkt sånn «Hva om jeg aldri får se Emina vokse opp» eller «Tenk om jeg blir syk lenge og ikke kan stryke henne på ryggen til hun sovner», sånne tanker som vi alle sikkert tenker fra tid til annen, plutselig ikke bare tenkte jeg de, men følte de også. Det var helt forferdelig, opprivende og trist på samme tid. Jeg var helt overbevist om at føflekken ville, i beste fall forandre, i verste fall ende livet mitt, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å ringe legen for å sette i gang prosessen.

En søvnløs uke etter satt jeg på legekontoret til min dyktige fastlege, som jeg har gått til i hele mitt voksne liv og stoler blindt på. I løpet av denne uken hadde jeg googlet mer enn noensinne, og funnet ytterlige fire føflekker som (i følge diverse «slik sjekker du føflekkene selv» sider) var suspekte. Jeg forklarte legen hva som var problemet, og hvor fryktelig redd jeg var. Han fant frem utstyr, og undersøkte den i tinningen. «Denne er irritert, så du kan smøre den med hydrokortison. Det er derfor den har klødd også, om du bruker briller/solbriller kan de irritere den også». Etterpå så han på resten. Tre av de var helt normal, den fjerde måtte jeg holde øye med, men den var uansett ikke av den ondartede sorten. «Den kan bli et problem, men ikke et dødelig problem. Uansett fjerner vi den lenge før det går så langt»

Jeg kan ikke beskrive med ord hvor lettet jeg var. Det var tre dager hvor jeg følte at hvert eneste lille sekund, i alt jeg gjorde, alt var en gave. Jeg var frisk, og hadde atter bare trivielle bekymringer. Den tredje kvelden, tok jeg opp mobilen og , av årsaker jeg ikke forstår selv engang, tastet inn «Legetabbe kreft» i googlefeltet. 4410 resultater, og angsten blomstret igjen. Og der er jeg i dag.

Jeg har aldri vært redd for kreft eller angst for slike ting før. Nå er det en liten kvern som til enhver tid jobber bakerst i hodet mitt, «hva om», «hva om» maler den frem, om og om igjen. Det er som en forlengelse av den angsten og bekymringen jeg har følt for Emina, redsel for krybbedød og allergi og jeg vet ikke hva, som plutselig nå gjelder meg på grunn av min viktige rolle og ansvar for henne. Det er utmattende, og det må stoppe. Og det er kun jeg som kan stoppe det. I dag har jeg ikke googlet noe, og denne kvelden puster jeg litt bedre enn jeg gjorde i går.

Samtidig ser jeg jo humoren i det. «Hva skriver du om?» spurte Kyrre meg tidligere i kveld. «Om min trang til å google ting, svarte jeg. Jeg kaller det Google-galskap» «Høyaktuelt, altså», mumlet han tilbake. Han har jo ufrivillig fått noen diagnoser via (meg) og søkemotoren de siste seks årene han også. I forrige uke hadde han for eksempel diabetes. Og sånn går dagene.

20140409-203111.jpg

20140409-203240.jpg

akvariet

Reklamer

I helvete er alle Toppkommentatorer

Jeg har selverklært Facebook-pause i en måned. Det var egentlig ikke en planlagt greie, det bare ble sånn. Jeg har vært på Facebook mer eller mindre daglig siden 2007, og det som opprinnelig var en «Åååå, så gøy å treffe igjen gamle klassevenner og se hva de driver med i dag» har det nå blitt en side som jeg er inne og sjekker flere ganger daglig, men uten helt å vite hvorfor. Jeg trykker litt på telefonen, og vips, der var 15 minutter 30 minutter brukt på ingenting. Så for å bryte ut av denne bevisstløse vanen, ga jeg meg selv en måneds rehabilitering.

Isolert fra all reklamen og alle de andre distraksjonene, så synes jeg at Facebook kan være en bra ting, altså. Det er hyggelig å få mange gratulasjoner på bursdagen, det er en enkel måte holde kontakt med venner som man ikke treffer så ofte, det er lett å arrangere ting (som for eksempel fester eller middager) sammen med mennesker som man ikke har anledning til å treffe fysisk for å planlegge noe sammen med, og i går, etter en lang gåtur i regnet, oppdaget jeg på den harde måten at den åpne barnehagen som vi går i var stengt pga sykdom, istedet for å se det over morgenkaffen i min egen stue.

Så hva er egentlig problemet? To ting, som begge bunner ut i samme forbannelse:

Kommentarfelt. Jeg-klarer-ikke-la-være-å-lese-kommentarfelt-enda-jeg-blir-deprimert-av-det.
Via Facebook forviller jeg meg inn på kommentarfelt via to ting:
1)Reklamen
2)Linker til nettartikler

Reklamen, (eller sponsede lenker, som de så fint kaller det) som angivelig skal være tilpasset meg, er for det første så langt unna meg som man kan komme. Jeg vet ikke engang hvordan jeg kan forklare med ord hvor feil den er, men la oss si det sånn; Hadde jeg vært Las Vegas, ville reklamen vært Nord-Korea. Forstår dere? Jeg får bare reklame for slankeoperasjoner (Har du BMI på over 35 og prøvd alt? svar: Nei og Nei) kosttilskudd (Helt utrolig! Drike denne alge, og miste 7 års aldring og 30 pounds på en døgn) og klesbutikker som selger klær som jeg aldri, under noen omstendigheter, ville blitt sett levende (eller død) med et eneste plagg fra (Døgntilbud: kjøp denne sexy tunikaen, onesize, flere farger, halvpris KUN i dag!). Også ser jeg disse reklamene og tenker «djeeses, hvem går inn på disse sidene, oi, 65 kommentarer?», og vips, så sitter jeg og leser hver eneste en.

På slankeoperasjonreklamene er det kommentarer som «Tull, sunt kosthold og gå tur hver dag er mer enn nok for å gå ned i vekt», før noen svarer «Lett for deg å si, jeg har veid over 150 kg helt siden jeg var 13 år, og går ikke ned samme hva jeg gjør, slutt å døm» også er krangelen i gang.
På tvilsomme kosttilskudd er det kommentarer som «Dette er HUMBUG!» og «Håper ingen er så dum at de tror på dette, løgn, løgn, løgn»
På onesize-netthandlene er det kommentarer som «Hvorfor har dere ikke klær i størrelse 48? DISKRIMINERING!» eller «Åååå, så nydelige topper, jeg klarer bare ikke bestemme meg for hvordan farge jeg skal ha» (Jeg mener for øvrig at de som bruker spørreord feil og ikke fikser på det, er dårlige skjødesløse mennesker)

På nettaviser er det ofte enda verre. Folk bruker for eksempel de rareste artikler til å spre sinnsyke konspirasjonsteorier. Jeg leste for eksempel en kommentar fra en kvinne i Drammen som mente den norske regjeringen ikke hadde gjort nok i jakten på det forsvunne Malaysia-flyet, og at hun krevde et svar på hva som egentlig hadde skjedd. Også har du rasistene som kommenterer hatefullt på alle artikler. Disse er verst på Dagbladet:
Artikkel «Kattungen Pus gikk seg vill i skogen, endelig hjemme» også kommer kommentarer som «På tide at alle snylterne finner veien ut av Norge» eller bare «Send svinene ut!». Også har du de som bare kritiserer innhold. Min favoritt er de på VGs Minmote:
Artikkel «Slik styler du vårens heteste jakke» også kommer Toppkommentatorene og bare «Hvorfor skriver dere om dette? Hvem gidder å lese det» (Du, din idiot, du leste det nettopp). Eller «Jeg bor i NORD-NORGE, og her er det KALDT! Hva skal vi GÅ med?!?!?!?»

For meg er kommentarfelt på nettaviser destruktivt, mørkt og selvskadene. Jeg er nesten ferdig utdannet medieviter, og kunne nå drøftet frem og tilbake om hvorvidt kommentarfelt er bra for demokratiet, om vi trenger kommentarfelt, om alle stemmer skal bli hørt i offentligheten. Jeg kutter det heller ned til dette: Ikke alle stemmer fortjener å bli hørt, hvert fall ikke de anonyme som ikke bidrar med noe konstruktivt, bare sprer hat. Enkelte aviser burde hatt strengere kontroll for sensur, i det minste. Eller så kan vi jo gjøre det enda enklere: Alle kan få lov til å kommentere, men ingen får lov til å lese det.

Uansett, nå er jeg på dag 9 uten Facebook og uten å lese kommentarer på nettavisene. Jeg føler meg bedre enn på lenge. Dessuten har jeg fullt fokus på det som jeg alltid burde ha fullt fokus på, to øyne istedet for et halvt:
20140409-203004.jpg
Og selv om Facebook nå daglig sender meg mail og forteller meg at jeg har 25 varsler og flere meldinger og blablabla, så er det overraskende enkelt! Kanskje jeg bryter for godt.
Det eneste negative er jo at jeg ikke kan dele bloggen min videre, men den jobben tar gjerne du deg av, om du mener det er nødvendig. Hvilket det sikkert ikke er.