Google-galskap

Jeg har alltid vært en Googler. De som har fulgt bloggen min en stund, husker gjerne at jeg var veldig flink til å google ting da jeg var gravid. (Hvis ikke kan du lese om det her) Google er ,for meg, et veldig nyttig redskap til alt fra oppskrifter til «how to» prosjekt, til næringsinnhold i matvarer og hjelp til å forstå vanskelige teorier i studiene. Jeg googler etter inspirasjon når jeg ikke finner ut hva jeg vil ha på meg en dag, og jeg googler etter tips og råd når Emina har feber. Jeg er flink til å google ting, jeg finner de rette søkeordene og svar på det jeg lurer på raskt. Men det er ikke alltid en utelukkende bra greie.

For et par uker siden, da jeg skulle tørke håret med et håndkle etter en dusj, la jeg merke til at det klødde litt i tinningen på en føflekk som jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg så meg i speilet, og la merke til at den var litt rød langs den ene kanten. «Okei, ikke få panikk nå» tenkte jeg skrek jeg inni meg, mens jeg grep etter telefonen. Med skjelvende fingre skrev jeg «rød føflekk som klør» i Google-feltet. Føflekkreft. Fakta om føflekker. Føflekkreft-behandling. Slik sjekker du føflekkene dine. Fjerne føflekk. Tilslutt leste jeg bare kreft, kreft, kreft. 6290 treff på 0,31 sekunder, og alle ga meg angst.

Jeg skulle egentlig bare ta en rask dusj, Kyrre og Emina ventet på meg i stuen, men jeg frøs helt fast. Armene virket ikke, og magen var full av store steiner. På et 0,31 sekunders søk, og fem minutters lesning gikk jeg fra trivielle bekymringer som søvnmangel, masteroppgave-skriving og skittent hus til en oppriktig dødsangst. Jeg stod på badet, med dryppende vått hår, iført kun et håndkle som jeg hadde knytt rundt livet, og var sikker på at jeg var dødssyk.

Alle disse tankene, som jeg tidligere kun hadde tenkt sånn «Hva om jeg aldri får se Emina vokse opp» eller «Tenk om jeg blir syk lenge og ikke kan stryke henne på ryggen til hun sovner», sånne tanker som vi alle sikkert tenker fra tid til annen, plutselig ikke bare tenkte jeg de, men følte de også. Det var helt forferdelig, opprivende og trist på samme tid. Jeg var helt overbevist om at føflekken ville, i beste fall forandre, i verste fall ende livet mitt, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å ringe legen for å sette i gang prosessen.

En søvnløs uke etter satt jeg på legekontoret til min dyktige fastlege, som jeg har gått til i hele mitt voksne liv og stoler blindt på. I løpet av denne uken hadde jeg googlet mer enn noensinne, og funnet ytterlige fire føflekker som (i følge diverse «slik sjekker du føflekkene selv» sider) var suspekte. Jeg forklarte legen hva som var problemet, og hvor fryktelig redd jeg var. Han fant frem utstyr, og undersøkte den i tinningen. «Denne er irritert, så du kan smøre den med hydrokortison. Det er derfor den har klødd også, om du bruker briller/solbriller kan de irritere den også». Etterpå så han på resten. Tre av de var helt normal, den fjerde måtte jeg holde øye med, men den var uansett ikke av den ondartede sorten. «Den kan bli et problem, men ikke et dødelig problem. Uansett fjerner vi den lenge før det går så langt»

Jeg kan ikke beskrive med ord hvor lettet jeg var. Det var tre dager hvor jeg følte at hvert eneste lille sekund, i alt jeg gjorde, alt var en gave. Jeg var frisk, og hadde atter bare trivielle bekymringer. Den tredje kvelden, tok jeg opp mobilen og , av årsaker jeg ikke forstår selv engang, tastet inn «Legetabbe kreft» i googlefeltet. 4410 resultater, og angsten blomstret igjen. Og der er jeg i dag.

Jeg har aldri vært redd for kreft eller angst for slike ting før. Nå er det en liten kvern som til enhver tid jobber bakerst i hodet mitt, «hva om», «hva om» maler den frem, om og om igjen. Det er som en forlengelse av den angsten og bekymringen jeg har følt for Emina, redsel for krybbedød og allergi og jeg vet ikke hva, som plutselig nå gjelder meg på grunn av min viktige rolle og ansvar for henne. Det er utmattende, og det må stoppe. Og det er kun jeg som kan stoppe det. I dag har jeg ikke googlet noe, og denne kvelden puster jeg litt bedre enn jeg gjorde i går.

Samtidig ser jeg jo humoren i det. «Hva skriver du om?» spurte Kyrre meg tidligere i kveld. «Om min trang til å google ting, svarte jeg. Jeg kaller det Google-galskap» «Høyaktuelt, altså», mumlet han tilbake. Han har jo ufrivillig fått noen diagnoser via (meg) og søkemotoren de siste seks årene han også. I forrige uke hadde han for eksempel diabetes. Og sånn går dagene.

20140409-203111.jpg

20140409-203240.jpg

akvariet

Reklamer

En kommentar om “Google-galskap

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s