Pappa

Noen minner kan komme til meg som erindringen av en konkret hendelse, men når jeg tenker etter er det egentlig summen av mange små episoder som jeg selv har gjort til ett, bundet sammen i et slags forsøk på å huske mest mulig. Jeg er livredd for å glemme ting som gjør eller har gjort meg lykkelig. Jeg har alltid en notisblokk og en penn i vesken, hvor jeg noterer ned stikkord, i forsøk på å bevare en følelse eller hendelse, helst så lenge jeg lever. Sommeren er full av stikkord. 

Vi har vært en uke i sommerhuset vårt på Osterøy, hvor solen skinte som den aldri hadde gjort før, og sjøen glitret i alle farger. Vi badet, grillet, plukket bær, lå i de gamle fluktstolene, spiste måltider sammen rundt det gamle spisebordet i nyestuen, det samme bordet som vi alltid har spist ved i det huset. Alle minnene kom så sterkt til meg, mine egne skrubbeknær i Eminas, pappas skeive kulegrill i Kyrres nye gassgrill, alle dagene med raking etter at pappa hadde klippet plenen i lyden av Kyrre som klippet gresset, Mammas nystekte pannekaker til frokost i fraværet av appetitt på brødskiver om morgenen. Hver morgen når jeg åpnet vinduene på soverommet, så jeg for meg Palermo som vrinsket meg god morgen, slik han gjorde fra sommeren 1999 da han var med oss dit. 

Det er tidlig på morgenen, gresset er fuktig og luften er tung. Dagen er allerede varm, og jeg vet at det bare er begynnelsen. Lyden av bjeller og breking fra nabosauene treffer meg, og jeg slår halvhjertet bort en innpåsliten flue, mens jeg drikker kaffe og passer på at Emina ikke går opp i plaskebassenget med klærne på. I brøkdelen av et sekund synes jeg at jeg ser pappa gli forbi bak vinduet i gamlestuen, i slitte jeans og grå t-skjorte, med bustete sovehår. Jeg vet at det bare er et minne jeg har sett, og det glir bort imellom ripsbuskene og epletrærne, og innen det når lyden av elven er det borte.  

Det finnes to typer savn. Det fine savnet, det man kjenner i magen når man tenker på noen man er glad i, som man ikke har sett på en stund. Det kjipe savnet, det man kjenner i hele kroppen når man tenker på noen man er glad i, som man aldri vil treffe igjen. Det er det ensomme savnet. Selv om man snakker om den man savner, får man jo aldri snakke med han. 

På torsdag ville pappa fylt 67 år. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han at jeg savner han. 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer. 
Om natt og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når mørkt det er. 

A.O. Vinje 

20140729-202820-73700243.jpg

20140729-202819-73699989.jpg20140729-202820-73700044.jpg

20140729-202819-73699866.jpg

 

 

 

 

Reklamer

Pakk

Jeg ser på meg selv som en relativt rasjonell person. Jeg er løsningsorientert, ganske flink til å planlegge og jeg er analytisk (noen ganger for mye) i de fleste situasjoner. Nå høres det kanskje ut som jeg planlegger taktikk for et jobbintervju, men jeg gjør ikke det altså. Jeg må bare poengtere at det er ingen fornuftig grunn til at jeg sliter med det som jeg nå skal fortelle:
Jeg.kan.ikke.pakke. Virkelig ikke.

Jeg sikter ikke til det fysiske aspektet med pakking, jeg vil heller påstå at jeg er over gjennomsnittlig flink til å stappe mest mulig klær inn på minst mulig plass, og fremdeles ha verdigheten i behold når jeg er ferdig . Jeg mener jeg kan ikke pakke, som i at jeg får panikk hver gang vi skal ut og reise og jeg innser at jeg ikke kan ta med meg HELE klesskapet mitt på denne turen heller.

Jeg stirrer og stirrer inn i skapet, og jeg blir helt overveldet. Hjertebanken øker i takt med pustebesværet og kaldsvettingen. Det blir mørkt, og jeg drar ut plagg etter plagg ut av hyllene, mens jeg mumler for meg selv: ”du får være med, du får selvfølgelig bli med på tur, ja, du får også være med”. Jeg vet egentlig ikke hva det er som skjer, men jeg tror urinstinktene mine kobler inn. Overlevelsesinstinkter om å holde seg varm for å overleve, kombinert med et stappfullt klesskap er en dårlig match. Jeg mister all fornuft, og bare putter usannsynlige mengder med klær i kofferten, helt uten hemninger og nesten uten skam.

Plutselig er det nemlig helt umulig å vite om jeg i løpet av de nærmeste dagene kanskje har lyst å bruke den grønne kjolen, den som jeg kjøpte for 50 kr på salg på Monki i forfjor og som fremdeles henger innerst i klesskapet med merkelappen på. ”Best å være på den sikre siden” tenker jeg, før jeg stapper den oppi sammen med de andre åtte kjolene jeg har tatt med i kofferten (for sikkerhetsskyld).

En gang leste jeg noen tips til hvordan man skulle pakke mindre og mer effektivt, og et tips var å pakke i antrekk. ”Så smart”, tenkte jeg, men resultatet for min del ble jo bare enda mer klær i kofferten, fordi jeg nå må tenke på hele antrekk til alle plaggene jeg pakker ned som jeg aldri kommer til å bruke. ”Hva passer til dette skjørtet som jeg ikke har brukt på fire år” undrer jeg, mens jeg roter bakerst i klesskapet, og drar frem en genser jeg ikke har brukt på like lenge.

Det har alltid vært sånn for meg. Man skulle jo kanskje tro at det å få barn ville gjøre det enklere å tenke effektivt, å utnytte plassen i kofferten enda bedre, men det har tvert i mot bare blitt verre. Nå har jeg to stykker jeg kan må panikkpakke for, for alle de fiktive situasjonene som krever klær. En kjole til meg betyr en kjole til henne. Ti kjoler til meg betyr ti kjoler til henne. Dessuten kan jeg bruke henne som unnskyldning hver gang jeg pakker nå. ”Ja, kofferten er tung, men jeg har jo pakket for oss begge” sa jeg da jeg ble konfrontert med min 19,8 kg tunge koffert som jeg hadde pakket for fire dager i Sverige .

Kyrre har helt meldt seg ut. Han takker høflig nei hver gang jeg spør om jeg skal hjelpe han å pakke, når han for eksempel skal på en tredagers jobbreise til Oslo. Jeg tror han synes det er en fordel når jeg vasker alle klærne han har (for sikkerhetsskyld) før vi skal en uke til USA, men han foretrekker å bestemme hva som skal i kofferten selv. I disse feriene blir han likevel ufrivillig en del av mitt pakkehysteri; ekstra koffertplass til meg. Han vil helst pakke i de minste koffertene, de som jeg knapt bruker på en helgetur, men jeg tvinger han selvsagt til å bruke den største han har, slik at jeg har plass til å få med meg det som jeg eventuelt handler på ferien. Min egen koffert står jo på spreng allerede på veien til.

Men hvordan kan jeg slutte med denne sinnsyke overpakkingen? Jeg ser følgende alternativer:
a) Neste ferie blir interrail, der jeg blir tvunget til å bære min egen bagasje hele turen.
b) Jeg kvitter meg med ¾ av klærne mine, så er det ikke så mye å velge mellom
c) Jeg bare skjerper meg
Ingen av disse alternativene frister imidlertid noe særlig, så jeg kan jo føye til:
d) Jeg aksepterer at det er sånn jeg er, og fortsetter slik resten av livet, med god samvittighet.

Jeg kan forresten også nevne at jeg skriver dette fra sommerhuset vårt. Da vi skulle dra hit pakket jeg ned så mye klær/sengeklær/håndklær/sko ++ , at vi faktisk ikke fikk plass til hunden vår i bilen, Kyrre måtte hente han igjen dagen etter. I løpet av de fem dagene vi har vært her har jeg tuslet rundt i samme shorts og byttet mellom to topper. Jeg vil anslå at jeg har brukt ca 5% av det jeg har pakket ned, og da legger jeg godviljen til. Jeg tror kanskje ikke at Kyrre er like fornøyd med alternativ d.

20140720-230603-83163714.jpg

20140720-230603-83163849.jpg

New York med «baby»

I juni var vi i New York med Emina på 21 måneder. Vi har pleid å dra en gang eller to i året tidligere (vi er så heldige at vi har familie der), noen ganger med Sander (nå 13 år) også, men dette var første gang med småbarn. Lange reiser med småbarn gir jo endel ekstra ting å ta hensyn til, så på forhånd hadde jeg forsøkt å google meg frem til svarene på noen praktiske spørsmål, uten hell. Derfor tenkte jeg å lage min egen liste over ting vi fant ut underveis.

1) Flytur. Det er ikke til å stikke under en stol at lengre flyreiser med barn er noe mer stressende enn lengre flyreiser uten barn. Vi fløy imidlertid med Norwegians nye direkterute fra Flesland – JFK, og tidmessig var det ikke verre enn en chartertur til Gran Canaria. (Det var forøvrig en fantastisk følelse å gå på flyet i Bergen og gå av det igjen i New York. Håper alle drar til New York fra Bergen minst en gang i året, så ikke ruten blir lagt ned.) Jeg hadde forberedt meg godt, og pakket inn 16 små gaver som E skulle få på flyet. Hun sovnet utrolig nok etter andre gaven, og våknet ikke igjen før hjulene traff asfalten på JFK. Jeg kunne ikke fatte hva det var jeg hadde gruet meg sånn for ukesvis i forveien.
20140709-232823-84503794.jpg

2) Taxi. Vi landet i 21- tiden lokal tid, og ville ta taxi fra flyplassen til Williamsburg, hvor vi skulle bo. «We need a babyseat» sa Kyrre til taxikø-organisatøren. «Did you bring one?» spurte han. I New York regnes nemlig babyseter som en personlig eiendel og dermed «extra service», noe de gule drosjene selvfølgelig ikke har. Vi måtte derfor bare feste henne i bæreselen, og satt med hjertet i halsen hele turen. Den dagen vi skulle hjem møtte vi tilfeldigvis en hyggelig småbarnsmor som tipset oss om Eastern Car Service, som tilbyr bilstol for 5 dollar ekstra. (Her er store prisforskjeller, et annet selskap vi tok 145 dollar for samme turen som vi betalte 40 dollar for)

3) Bo. Vi bodde som sagt i Williamsburg, som er helt perfekt med småbarn. Lite trafikk og stress sammenliknet med Manhattan, og brede gode fortau som gjør at man trygt kan slippe taket i de små hendene innimellom.
20140706-235223-85943334.jpg
20140706-235224-85944575.jpg

3) Jetlag. Det som ble den aller største utfordringen for vår del var definitivt tidsforskjellen. På forhånd trodde vi ikke at det ville bli et problem. «New York er byen som aldri sover, og Emina er babyen som (nesten) aldri sover, det kan umulig være et problem å snu sovetiden hennes» tenkte vi. Vi hadde bare glemt å ta høyde for vårt eget søvnbehov. Første natten vekket nemlig Emina oss klokken 0230, lys våken -vi derimot, var ikke fullt så opplagt. For hver natt gikk det litt og litt bedre, men ettersom vi bare hadde 6 netter, ble det aldri senere morgen enn 0430 for oss. (På returen var det imidlertid fantastisk, de første dagene vekket jeg henne kl 11.) Kveldene var ganske tøff også, etter klokken 16 handlet det mest om å forsøke å holde henne våken (og harmonisk) lengst mulig, for å unngå nattevåk. Jeg så ingen grunn til at hele reisefølget skulle ta kvelden kl 19, istedet benyttet jeg anledningen til å lese to bøker de kveldene vi var der.

4) Mat. Emina har kraftig allergi for egg og fjærkre, hvilket alltid gjør meg nervøs når vi skal spise ute med henne hjemme i Norge. I USA er de (som kjent) livredd for å bli saksøkt, så dette var aldri noe problem. Sa de at noe var trygt for henne å spise, så var det det. I tillegg hadde jeg med favorittkjeksene og fruktposene hennes, som jeg alltid hadde i vesken i tilfelle vi ikke fikk tak i mat hun likte/kunne spise akkurat da blodsukkeret og humøret senket seg.

5) Shopping. Normalt sett pleier vi å bruke minst to hele dager på Manhattan, med Prosecco-pauser og god tid. Det hadde vi selvfølgelig ikke regnet med denne gangen, men det ble et par turer inn til Manhattan (med Emina i bæresele på ryggen). På disse turene rakk jeg innom et par av favorittbutikkene, hvor jeg fikk kjøpt meg et par nye kjoler. Noen butikker (som feks Uniqlo) selger dame, herre og barneklær- veldig tidssparende, spesielt når man har en liten en som også liker kjoler. Ellers er det alltid spennende å komme hjem med poser som man ikke riktig husker hva inneholder fordi man var så stresset når man shoppet. Jeg kom for eksempel hjem med to like BH-er, i forskjellige størrelser, ingen av de var min.
Det beste kjøpet var en splitter ny Stokke Scoot vogn, (som har veiledende pris 4700 her hjemme) som vi kjøpte for 500 dollar. 1700 kroner spart, også slapp vi drasse vogn med begge veier.

Når Emina engasjerer seg i shoppingen er det slike ting jeg kommer hjem med

Når Emina engasjerer seg i shoppingen er det slike ting jeg kommer hjem med

6) Aktiviteter. Dette var det minste problemet på hele turen. Emina har en favorittaktivitet i hele verden – å gå. Vi gikk og gikk og gikk, og innimellom var vi på gigantiske lekeplasser, med apparater for alle aldersgrupper, i store parker, kikket på gatemusikanter, ekorn, og ellers alt som er spennende for en liten jente. Jeg tror både hun ( og meg) kunne gått rundt i den byen i månedsvis, uten å bli lei. Vi hadde egentlig planer om å dra til Montauk og tivoli på Coney Island, men vi hadde dessverre ikke været på vår side. Det virket uansett som den minste synes det var akkurat passe mye action og inntrykk når vi bare hang ut, uten de store utfluktene.

20140706-235222-85942498.jpg
20140706-235225-85945290.jpg

7) Leiebil. Bilstol-problematikken gjorde seg også til kjenne da vi skulle leie bil for å kjøre til Woodbury (gigantisk outlet med gode priser). Vi lærte på den harde måten (2 * 45 minutters gange i striregn) at ikke alle leiebilselskaper tilbyr bilstoler, selv om de sier at de gjør det på nettsidene deres).

God stemning, klokken 09 om morgenen

God stemning, klokken 09 om morgenen


Vi fant tilslutt noen som faktisk hadde det, men de kunne ikke særlig om montering. Det er det altså en fordel å kunne selv. T-banen er forøvrig den enkleste måten å ta seg rundt i byen på, da slipper man å tenke på bilstoler og rush- hour. Bare husk antibac, hvertfall om du er like hysterisk som meg.

Gleder oss allerede til neste tur!

Gleder oss allerede til neste tur!