Pakk

Jeg ser på meg selv som en relativt rasjonell person. Jeg er løsningsorientert, ganske flink til å planlegge og jeg er analytisk (noen ganger for mye) i de fleste situasjoner. Nå høres det kanskje ut som jeg planlegger taktikk for et jobbintervju, men jeg gjør ikke det altså. Jeg må bare poengtere at det er ingen fornuftig grunn til at jeg sliter med det som jeg nå skal fortelle:
Jeg.kan.ikke.pakke. Virkelig ikke.

Jeg sikter ikke til det fysiske aspektet med pakking, jeg vil heller påstå at jeg er over gjennomsnittlig flink til å stappe mest mulig klær inn på minst mulig plass, og fremdeles ha verdigheten i behold når jeg er ferdig . Jeg mener jeg kan ikke pakke, som i at jeg får panikk hver gang vi skal ut og reise og jeg innser at jeg ikke kan ta med meg HELE klesskapet mitt på denne turen heller.

Jeg stirrer og stirrer inn i skapet, og jeg blir helt overveldet. Hjertebanken øker i takt med pustebesværet og kaldsvettingen. Det blir mørkt, og jeg drar ut plagg etter plagg ut av hyllene, mens jeg mumler for meg selv: ”du får være med, du får selvfølgelig bli med på tur, ja, du får også være med”. Jeg vet egentlig ikke hva det er som skjer, men jeg tror urinstinktene mine kobler inn. Overlevelsesinstinkter om å holde seg varm for å overleve, kombinert med et stappfullt klesskap er en dårlig match. Jeg mister all fornuft, og bare putter usannsynlige mengder med klær i kofferten, helt uten hemninger og nesten uten skam.

Plutselig er det nemlig helt umulig å vite om jeg i løpet av de nærmeste dagene kanskje har lyst å bruke den grønne kjolen, den som jeg kjøpte for 50 kr på salg på Monki i forfjor og som fremdeles henger innerst i klesskapet med merkelappen på. ”Best å være på den sikre siden” tenker jeg, før jeg stapper den oppi sammen med de andre åtte kjolene jeg har tatt med i kofferten (for sikkerhetsskyld).

En gang leste jeg noen tips til hvordan man skulle pakke mindre og mer effektivt, og et tips var å pakke i antrekk. ”Så smart”, tenkte jeg, men resultatet for min del ble jo bare enda mer klær i kofferten, fordi jeg nå må tenke på hele antrekk til alle plaggene jeg pakker ned som jeg aldri kommer til å bruke. ”Hva passer til dette skjørtet som jeg ikke har brukt på fire år” undrer jeg, mens jeg roter bakerst i klesskapet, og drar frem en genser jeg ikke har brukt på like lenge.

Det har alltid vært sånn for meg. Man skulle jo kanskje tro at det å få barn ville gjøre det enklere å tenke effektivt, å utnytte plassen i kofferten enda bedre, men det har tvert i mot bare blitt verre. Nå har jeg to stykker jeg kan må panikkpakke for, for alle de fiktive situasjonene som krever klær. En kjole til meg betyr en kjole til henne. Ti kjoler til meg betyr ti kjoler til henne. Dessuten kan jeg bruke henne som unnskyldning hver gang jeg pakker nå. ”Ja, kofferten er tung, men jeg har jo pakket for oss begge” sa jeg da jeg ble konfrontert med min 19,8 kg tunge koffert som jeg hadde pakket for fire dager i Sverige .

Kyrre har helt meldt seg ut. Han takker høflig nei hver gang jeg spør om jeg skal hjelpe han å pakke, når han for eksempel skal på en tredagers jobbreise til Oslo. Jeg tror han synes det er en fordel når jeg vasker alle klærne han har (for sikkerhetsskyld) før vi skal en uke til USA, men han foretrekker å bestemme hva som skal i kofferten selv. I disse feriene blir han likevel ufrivillig en del av mitt pakkehysteri; ekstra koffertplass til meg. Han vil helst pakke i de minste koffertene, de som jeg knapt bruker på en helgetur, men jeg tvinger han selvsagt til å bruke den største han har, slik at jeg har plass til å få med meg det som jeg eventuelt handler på ferien. Min egen koffert står jo på spreng allerede på veien til.

Men hvordan kan jeg slutte med denne sinnsyke overpakkingen? Jeg ser følgende alternativer:
a) Neste ferie blir interrail, der jeg blir tvunget til å bære min egen bagasje hele turen.
b) Jeg kvitter meg med ¾ av klærne mine, så er det ikke så mye å velge mellom
c) Jeg bare skjerper meg
Ingen av disse alternativene frister imidlertid noe særlig, så jeg kan jo føye til:
d) Jeg aksepterer at det er sånn jeg er, og fortsetter slik resten av livet, med god samvittighet.

Jeg kan forresten også nevne at jeg skriver dette fra sommerhuset vårt. Da vi skulle dra hit pakket jeg ned så mye klær/sengeklær/håndklær/sko ++ , at vi faktisk ikke fikk plass til hunden vår i bilen, Kyrre måtte hente han igjen dagen etter. I løpet av de fem dagene vi har vært her har jeg tuslet rundt i samme shorts og byttet mellom to topper. Jeg vil anslå at jeg har brukt ca 5% av det jeg har pakket ned, og da legger jeg godviljen til. Jeg tror kanskje ikke at Kyrre er like fornøyd med alternativ d.

20140720-230603-83163714.jpg

20140720-230603-83163849.jpg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s