Pappa

Noen minner kan komme til meg som erindringen av en konkret hendelse, men når jeg tenker etter er det egentlig summen av mange små episoder som jeg selv har gjort til ett, bundet sammen i et slags forsøk på å huske mest mulig. Jeg er livredd for å glemme ting som gjør eller har gjort meg lykkelig. Jeg har alltid en notisblokk og en penn i vesken, hvor jeg noterer ned stikkord, i forsøk på å bevare en følelse eller hendelse, helst så lenge jeg lever. Sommeren er full av stikkord. 

Vi har vært en uke i sommerhuset vårt på Osterøy, hvor solen skinte som den aldri hadde gjort før, og sjøen glitret i alle farger. Vi badet, grillet, plukket bær, lå i de gamle fluktstolene, spiste måltider sammen rundt det gamle spisebordet i nyestuen, det samme bordet som vi alltid har spist ved i det huset. Alle minnene kom så sterkt til meg, mine egne skrubbeknær i Eminas, pappas skeive kulegrill i Kyrres nye gassgrill, alle dagene med raking etter at pappa hadde klippet plenen i lyden av Kyrre som klippet gresset, Mammas nystekte pannekaker til frokost i fraværet av appetitt på brødskiver om morgenen. Hver morgen når jeg åpnet vinduene på soverommet, så jeg for meg Palermo som vrinsket meg god morgen, slik han gjorde fra sommeren 1999 da han var med oss dit. 

Det er tidlig på morgenen, gresset er fuktig og luften er tung. Dagen er allerede varm, og jeg vet at det bare er begynnelsen. Lyden av bjeller og breking fra nabosauene treffer meg, og jeg slår halvhjertet bort en innpåsliten flue, mens jeg drikker kaffe og passer på at Emina ikke går opp i plaskebassenget med klærne på. I brøkdelen av et sekund synes jeg at jeg ser pappa gli forbi bak vinduet i gamlestuen, i slitte jeans og grå t-skjorte, med bustete sovehår. Jeg vet at det bare er et minne jeg har sett, og det glir bort imellom ripsbuskene og epletrærne, og innen det når lyden av elven er det borte.  

Det finnes to typer savn. Det fine savnet, det man kjenner i magen når man tenker på noen man er glad i, som man ikke har sett på en stund. Det kjipe savnet, det man kjenner i hele kroppen når man tenker på noen man er glad i, som man aldri vil treffe igjen. Det er det ensomme savnet. Selv om man snakker om den man savner, får man jo aldri snakke med han. 

På torsdag ville pappa fylt 67 år. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han at jeg savner han. 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer. 
Om natt og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når mørkt det er. 

A.O. Vinje 

20140729-202820-73700243.jpg

20140729-202819-73699989.jpg20140729-202820-73700044.jpg

20140729-202819-73699866.jpg

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s