PostMaster

Hele høsten svettet jeg over masteroppgaven min, og tenkte at jeg aldri ville klare å komme i mål. Emina hadde en lang og tidvis sår barnehagetilvenning, og da hun endelig begynte å glede seg over tilværelsen som barnehagebarn tok barnehagesykdommene over. Hele familien har merket de på kroppen. Jeg hostet og leste, skrev og visket ut, analyserte, finleste og prøvde å binde alt sammen, til en helhet, noe ferdig. Jeg tenkte at det aldri ville gå bra, at jeg heller burde ha skrevet om en lettere tema, om noe som ikke var så mørkt og vanskelig. Mørkt var det ute også, jeg satt ofte til både ett og to om natten og stirret på sidetall, på antall ord, og tenkte at jeg var for trøtt denne kvelden også, at jeg ikke ville klare å skrive mer, og atter måtte legge meg uten å nå målet for dagen.

Etter noen intense arbeidsuker i november, satt jeg 1.desember og stirret ned på min 86 sider lange oppgave, med over 33.000 ord som jeg hadde skrevet, ord som hang sammen med hverandre, der det ene ordet ga betydning til det neste, og det neste til det som kom etter det, og tenkte at de søvnløse nettene hadde hjulpet, for jeg fikk i det minste levert, masterprosjektet skulle ikke henge over mine skuldre lengre, det skulle holdes i noen andres hender, leses og vurderes. Jeg lukket døren til hjemmekontoret, og har knapt orket å åpne den siden. Tre uker senere satt jeg på skolen etter å ha holdt en 30 minutter lang presentasjon, etterfulgt av 45 minutter med eksaminering, og fikk beskjed om at «Du har skrevet en særdeles god oppgave» og at «det gjenstår bare å gratulere deg med en A». Jeg danset ut av universitetet, men beina ble tunge da det gikk opp for meg at jeg ikke lengre var en del av den institusjonen, ferdig studert.

Julen kom, og gjorde meg takknemlig for alt det jeg har, og fikk meg til å savne alt det jeg skulle hatt men likevel ikke har, og da den forsvant var jeg to kilo tyngre og tre bøker klokere. Så ble det nyttår. Emina våknet rett før rakettene farget himmelen, stod plutselig i døren med bustete hår og søvnige øyne. Jeg tok henne inn i stuen, og satt med henne i vinduet da det plutselig var 2015 istedet for 2014. Hun snakket ivrig om farger og smell og glitter, og hun ville helst at jeg skulle holde armene mine rundt henne. Håret hennes luktet honning og de store kinnene hennes var varme og myke.

bilde-kopi

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s