Betraktelser fra en fersk tilværelse som to(?) barnsmor

«De sier at en er som en, og to er som ti, men det har ikke jeg merket noe til, jeg synes den største overgangen var fra null til en, at to føles som to, ikke mer og ikke mindre» Utsagnet kom fra undertegnede en lørdag ettermiddag, på vei ut i bilen etter en handlerunde. Kyrre så på meg med skepsis i blikket, «det er jeg helt uenig i» sa han, «to føles som langt mer enn to, før kunne en av oss slappe av og nå må vi begge være på hele tiden for å få alt til å gå rundt». Jeg tenkte han var farget av at det var han som med lavt blodsukker fem minutter i forveien hadde gått og letet og jaktet etter treåringen som ville leke gjemsel på Rema (selv om vi ga ganske klar beskjed om at det ville ikke vi) og lot hele temaet ligge for en stund.

Det er ikke til å stikke under en stol at tilværelsen som tobarnsmor langt oftere gir meg følelsen av dårlig samvittighet enn det jeg hadde da jeg bare hadde ett barn å tenke på. Allerede fra tidlig i graviditeten begynte jeg å kjenne på dårlig samvittighet over at jeg var mye trøtt og hadde store humørsvigninger og etterhvert som magen vokste, vokste også den dårlige samvittigheten over begrensningene den satt for meg i mammarollen. «Mamma kan ikke bære deg mer nå», «mamma kan ikke være med i den store sklien på ADO» og «mamma må bare hvile litt», «mamma må sove litt lengre i dag også, pappa står opp med deg», jeg visste jo innerst inne at det hverken var traumatiserende for henne eller noen grunn til å ha dårlig samvittighet, men kombinert med den hormonelle berg og dalbanen en graviditet er, følte jeg at hver avvisning gradvis gjorde meg til en dårligere og dårligere mor. Ettersom jeg gikk 15 (!) lange døgn over termindato, hadde vi noen veldig slitsomme uker før babyen kom. For meg føltes hvert døgn over termindato som en uke, og dermed følte jeg selv at jeg hadde vært en kjip mor i minst tre måneder i strekk. Jeg lovet henne bot og bedring i det samme «jeg ikke hadde den store magen mer», som jeg så ofte fortalte henne.

Så kom babyen, og jeg hadde vel kanskje glemt hvor enormt krevende et så lite menneske er. Jeg hoppet i det, og dro hjem fra KK allerede et halvt døgn etter fødselen, og en overivrig storesøster ble naturlig nok avvist litt i starten, her også. «Mamma skal mate babyen nå» «mamma må sove nå» «babyen sover nå, du må være musestille», og plutselig innså jeg at jeg fremdeles kom til å føle meg kjip ovenfor henne en stund til, slik jeg fremdeles gjør to måneder senere, men jeg vet jo at det går seg til etterhvert, og ikke minst at det vil være verdt det for henne, det å få et søsken å leke med er jo en kjempegave, tross alt.

Så, til trass for den dårlige samvittigheten har jeg altså ikke følt at de to barna var mer enn to barn, og hvertfall ikke ti, helt til forrige uke, da Kyrre dro til Oslo i to dager. Med han borte, forstod jeg hvor samkjørte vi har blitt i hverdagen, og ikke minst hvor nødvendig det er. Plutselig var det vanskelig å rekke å levere i barnehagen klokken 10, det var vanskelig å rekke å ta seg en dusj om morgenen, det var vanskelig å rekke å lage ordentlig mat, og leggingen var så vanskelig å gjennomføre alene at jeg måtte ty til min mamma for å få det til. All ære og respekt til aleneforeldre altså, jeg forstår ikke hvordan dere får det til, og håper at jeg aldri trenger å finne det ut heller.

Det verste er å være alene når begge to gråter, og babyen vil bæres og treåringen vil klemmes, og man får vondt av babyen som ikke skjønner noenting og treåringen som skjønner litt for mye, og uansett hva man gjør blir det feil. Likevel, de har ikke føltes som ti barn før en av morgenene da Kyrre var borte. Babyen hadde vært urolig hele natten, og jeg hadde vært våken fra fire til halv seks, da jeg omsider klarte å legge han ned i babynestet ved siden av meg. Jeg sank ned på madrassen, pakket dynen rundt meg, og hadde nesten sovnet da jeg merket at døren til soverommet sakte, sakte gled opp, og en knapp meter lang skygge gled stille inn. «Hei Emina», hvisket jeg, «du må være stille, Jesper har nettopp sovnet». Jeg har lagt merke til at denne sårbarheten en sovende baby er, har gitt henne en slags form for makt -makten til å vekke han, en ny kraft som hun er veldig klar over at hun besitter. Det var dette jeg så i smilet hennes, i dette mørke soverommet klokken halv seks en onsdag morgen, før hun hevet hånden, jeg så hun bar på en avlang gjenstand, i en skrekkfilm ville det ha vært en kniv, men det var altså heldigvis (?) bare en mikrofon. Du kan jo tenke deg selv hvordan de neste sekundene utspant seg.

IMG_6169

 

Reklamer

Uten punktum

Før han var født hadde jeg tenkt at jeg skulle skrive litt hver dag etter at han var kommet, for tiden går så fort og man glemmer så fort, og plutselig har det gått for fort så jeg har knapt nok skrevet et eneste ord, ikke engang mitt eget navn enda det har gått over åtte uker allerede, og dagene går ikke fort de flyr, og har du noensinne prøvd å holde deg våken med en sovende baby på brystet, det er helt umulig og hva er dag og hva er natt uansett, og noen dager når jeg lukter gulp og har blitt kalt for bæsj for tyvende gangen eller slem kanskje, så tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg var atten år igjen eller kanskje tyve, men så kommer jeg på at da jeg var atten synes jeg at Paris Hilton hadde en bra stil, det går ikke an å ønske seg tilbake til noe sånt, ikke sant, så jeg gleder meg til de blir litt større og vi litt friere igjen, weekendturer på egenhånd og sove til vi våkner av oss selv, men så kommer jeg på at da er det slutt på tannløse glis og en treåring som kaller meg sin aller beste venn og den tanken er nesten ikke til å bære, jeg elsker jo småbarn, vær liten for alltid tenker jeg til de ,kanskje jeg sier det også, vær mine for alltid, og noen har enda flere ,jeg har bare to, av en eller annen grunn får den tanken meg til å smile, men hva er det egentlig jeg vil da, pokker ta deg linær tid, i morgen vil jeg være en pensjonist som drikker iskald hvitvin i Florida, og i overimorgen en trassig treåring som kaller alle mine meningsmotstandere for bæsj ,også vil jeg ha muligheten til ha en baby og en treåring for alltid

IMG_1938