Innrømmelser fra Ammetåken 

Den første tiden med baby i hus er frustrerende, rar og fin på samme tid.
Dagene går med til å overse rot og klesvask, trille lange turer, og kysse små myke kinn som fremdeles lukter som nystekte vafler (og gulp). Jeg spiser questbar eller sjokolade til lunsj, og drikker 10 kopper med lunken eller kald kaffe til. Nå har det gått tre og en halv måned, og det føles litt som om det var i går han kom til oss, og litt som om han alltid har vært her. Jeg vet når gråten betyr at han er sulten, og når den betyr at han er trøtt, og jeg vet hva jeg må gjøre for å få høre hikstende babylatter – vi har altså blitt godt kjent.

Denne gangen har vi fått en baby som er trøtt innen klokken 20, og som helst vil ta kvelden da. Det i seg selv er helt fantastisk, men så er det denne ørlille haken han som så mange andre babyer setter ved det hele;
han sover kun om han får sove oppå en av oss, 80% av tiden.
Jeg er jo tilhenger av å gi babyer den nærheten de trenger, og husker jo fra forrige gang hvor (hjerteskjærende) fort tiden går, så mange av kveldene går dermed med til å sitte stille i sofaen mens han sover på meg.
For å unngå å se så mye på alt rotet rundt meg (det er nesten ikke til å unngå) så finner jeg andre ting å se på istedet.
Jeg har lest en haug med bøker de siste månedene, men jeg merker jo at ikke hodet henger helt med, så det blir mye lettlest krim og sånn istedet. Ofte når jeg leser «bestselger krim», vet jeg hvem som er morderen/hva som er plottet når jeg er litt over halvveis i boken, mens nå må jeg gjerne lese de siste kapitlene to ganger for å få med meg hele poenget. Ammetåke, tror jeg de kaller det, og det går fint, for jeg vet at denne tilstanden også er midlertidig, som alt annet. (Forøvrig sendte jeg Kyrre en tekstmelding for litt siden, og ble irritert fordi jeg aldri fikk svar, og da jeg skulle sende en sur melding nummer to oppdaget jeg at den forrige meldingen hadde jeg «sendt» i google søkemotoren på telefonen, så det blir jo noen morsomme historier av det også)
Ammetåken er forøvrig en ting, en annen er det at man blir så vanvittig sentimental av å få barn. Jeg ble det da vi fikk Emina, og det ble ikke akkurat mindre denne gangen. Jeg drømte for eksempel forleden natt at Emina (3 år) skulle dra alene til Afrika for å drive veldedig arbeid, og da jeg våknet tørket jeg en tåre og bare «hun vokser så altfor fort».

Uansett, jeg prøver altså å lese eller se på noe fornuftig mens jeg blir sovet på, og i forrige uke startet jeg på HBOs «The Knick». Den har fått gode kritikker, og jeg elsket den fra første stund. (Serien følger Knickerbocker sykehus i New York på tidlig 1900-tall og nå kommer spoilers).
Jeg skal ikke påstå at alt jeg vanligvis ser på er så smart, jeg elsker Svenske Hollywoodfruer og Ullared, men jeg liker best litt mørke, underfundige og intense serier, type True Detective og The Leftovers. The Knick passet dermed veldig bra, jeg synes den var litt krevende, med nærbilder av operasjoner som minnet mest om slakt og en intens elektronika i bakgrunnen, men jeg slukte hele første sesong på en uke, og i går begynte jeg på sesong to. Kyrre har sett på med et halvt øye, og mens jeg gjemte meg bak en pute i går, kom det fra han:
-du vet at du sitter der og ser på en såpeopera, ikke sant?
Jeg lo hånlig, men han fortsatte: -det er 1900tallets Chicago Hope du ser på.                            Nå begynte jeg å bli litt irritert,
-hvordan kan du påstå noe sånt, spurte jeg.
Men så prøvde jeg å se på det uten ammetåkeøynene mine, og bare,                                                   «ukjent kone dukker opp» check
«uønsket graviditet mellom forbudt kjærlighet» check
«Nonne utfører illegal abort» check
«Nonne fengslet»  check
«Sympatisk sosiotetskvinne møter sleezy svigerfar»
check
«Overarbeidet genikirurg har rusproblemer» check
«Den kjipe irske sjåføren viser seg å være god på bunnen og hjelper nonne i fengsel» check.                                              Og listen bare fortsatte og fortsatte, og jeg bare, hvem er jeg egentlig? Før jeg trykket spill av på neste episode også.

Ha meg unnskyldt, jeg skal nå se tre episoder til på rappen.

 Zzz

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s