With no direction home

Påsken er like om hjørnet, og med den kommer de alternative TV-reklamene. Dere vet, kanaler som sender fra Norge har forbud mot å sende kommersiell reklame på langfredag og første påskedag, og istedet gir de bort reklametiden til veldedige organisasjoner som får sende informative små filmsnutter hvor de forteller hvem de er og hva de driver med. Det er jo bra greie i seg selv, men disse «reklamene» bærer i tillegg ofte preg av lavt budsjett, så på den måten kan de også være underholdende, og i tillegg synes jeg det er morsomt å se hvor utrolig mange forskjellige støttegrupper og organisasjoner det finnes rundt om i landet. Jeg sitter med andre ord og følger med, hver eneste påske, og på en trilletur forleden lurte jeg på hvilken støttegruppe jeg kunne ha stiftet med troverdighet. Foruten det faktum at jeg er både svaksynt og nesesprayavhengig, har jeg en annen svakhet som har hemmet meg i store deler av livet mitt, og gjort enhver tur på nye veier til en forvirrende affære;

Jeg har ingen stedsans. Jeg mener det. Helt fullstendig lost.
Det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og jeg er ganske sikker på at det er medfødt. Selv om stedsans ofte er forbundet med å finne frem på nye områder kan jeg fortelle at det også gjelder områder jeg egentlig burde ha vært relativt kjent på, og ikke minst i bygninger. Jeg kan huske at jeg som barn alltid var stresset dagen før jeg skulle begynne på skolen igjen etter sommerferien, fordi jeg var redd jeg ikke skulle finne igjen klasserommet mitt, og at jeg kjente igjen den følelsen på universitetet, selv etter 5 år i de samme byggene.
Det er som om jeg alltid har gått meg litt vill, selv på hjemmebane.

Men stedsans kan jo trenes opp tenker kanskje du nå. Nei.
Jeg prøver og øver og trener, men det hjelper ikke. Jeg kan gå i ukjente gater og forsøke å memorere alt, «til høyre ved det rare røde huset som så ut som en hytte» eller «rett frem forbi det syke treet», men når jeg står der igjen, ved det rare huset, så tenker jeg sånn «eller var det dette huset egentlig? var det ikke det ved siden av» før jeg tar til venstre istedet. Det eneste som hjelper er å gå i de samme gatene, ca hundre ganger på kort tid, slik at jeg får de inn i beina på en måte, at føttene bare går uten at hjernen trenger å hjelpe til. For det er da det går galt.

Denne «lidelsen», om det er lov til å kalle den det, har sine fordeler og ulemper. En fordel er at jeg får oppleve nye fine steder før første gang mange ganger, når Kyrre og jeg er ute og kjører bil og jeg bare «Åh, her var det fint, her har jeg aldri vært før», og han bare «sukk, vi var her i forrige uke, og uken før der og uken før der» eller vi er ute og går tur og jeg bare «for et spennende hus, har du sett en sånn arkitektur før» og han bare «ja, det har du også, i forgårs da vi gikk her». Ulemper er jo at jeg virker ganske useriøs, for eksempel når jeg skal besøke venninner og alltid må spørre om adressen deres, selv om jeg har vært der mange ganger før, og om jeg skal ta meg frem i nye bygg må jeg sette av god tid. På utesteder fremstår jeg  forøvrig som full når jeg spør om veien til toalettet som jeg allerede har vært på to ganger den samme kvelden.

Bilkjøring er likevel det verste. Hver eneste gang jeg setter meg bak rattet må jeg først se for meg detaljert hvilken vei jeg skal kjøre for å komme meg til målet. Kyrre er vant til at jeg ringer han og spør etter «raskeste vei» når jeg skal noe, men jeg vet at han har avslørt at jeg egentlig bare spør om en eller annen vei,samme hva, for jeg har ikke peiling. Når jeg kjører bil må jeg jo også konsentere meg om å ikke kjøre i noe/noen, og da er det ekstra stress. Når jeg tenker på det så er det helt utrolig at jeg ikke har krasjet i løpet av de 11 årene jeg hadde hatt lappen. Hadde førerhunder kunnet gi veibeskrivelser verbalt, tror jeg nok at jeg hadde vært kvalifisert for en.

Uansett, om du kjenner deg igjen i dette, kanskje vi skulle laget en støttegruppe sammen, eventuelt en religion hvor vi tilber vedkommende som fant opp GPS´en, for uten den vet jeg ikke hvilken by/land jeg hadde gått meg vill til nå.

 

IMG_8196

«Hvordan var det egentlig jeg kom meg hit? «

Reklamer