.

Jeg trodde jeg var ferdig definert for lenge siden
skrevet med penn i en bok som ble lukket
helt til de kom
og visket meg ut
og skrev meg igjen

For i min bok skrev jeg tålmodig, og rolig, og ryddig, og effektiv,  jeg skrev at jeg sjelden hevet stemmen, var jeg stresset løp jeg i fjellene til det gikk over, sosial og glad i en fest skrev jeg og, selv om jeg trengte mye egentid, og dessuten var håret mitt nyvasket hver eneste dag.

Men så var det ikke sånn i det hele tatt. Jeg er ikke sånn i det hele tatt.
Og noen dager får jeg liksom ikke helt taket på hvem jeg er lengre.
Jeg vet ingenting.

Også vet jeg mye likevel.
For eksempel at treåringen er på sitt aller fineste når hun våkner seint på kvelden og kommer tuslende inn i stuen til oss, halvveis i søvne, med bustete år, og krøllete pysj, gjerne med en vannflaske eller bamse i hånden, og gnir seg i øynene, sjekker at vi er på plass liksom, før hun snubler seg tilbake i sengen. Helt upolert.

At babyen får latterkrampe hver eneste gang jeg later som om jeg får det.

Man kommer jo langt med det. Heldigvis.

IMG_0301IMG_9712IMG_9865IMG_0102IMG_0251IMG_9691

Reklamer