FerieFrihet

«Det er jo litt gøy når vi bare tar ting på sparket, uten å ha planlagt for mye på forhånd, for mange planer kan jo fort bare føre til at vi må begrense oss»
– sitat meg selv, før bilferien 2016.

Kyrre og jeg har pleid å dra på bilferie hver eneste sommer. Jeg har alltid elsket bilturer. Jeg liker den friheten det gir, det å pakke med seg det man trenger og å være sin egen transport dit man skal. Siden Kyrre foretrekker å kjøre, kan jeg sitte og se ut vinduet og oppdage masse fine små steder, hus og fantastisk natur. Av en eller annen grunn tenker jeg uvanlig klart når jeg sitter i passasjersetet på en bil, og dessuten er all tiden det tar helt perfekt å bruke til å høre seg opp på nye album og ikke minst, bare prate uforstyrret.

Nå har vi jo fått to små de siste tre årene, og det er klart at de er med på å påvirke feriene våre, på godt og vondt. Om jeg skal sette fingeren på hva og hvordan denne ferien ble påvirket, ser det omtrent sånn ut.

1) Plassering. Bilen vår har bare fire seter, og istedet for å la de to små få styre baksetet på egenhånd, bestemte vi oss for å flytte treåringen frem til passasjersetet foran, og meg bak førersetet. Tanken var god; vi skulle ha bedre kontroll på henne, og jeg hadde god plass i baksetet og full kontroll på babyen. Men altså, der satt hun, bakovervendt i forsetet, med en ny følelse av full kontroll over alle i bilen. Bilen var plutselig omgjort til et diktatur, med henne som maktsyk og utilregnelig diktator.

2) Musikk. Da vi kjørte hjemmefra var det tid for en lur for minstemann, og hun på tre var naturlig nok veldig giret. For å få henne til å roe seg ned tok jeg derfor på musikk fra min egenlagde spilleliste «E sine skrullesanger». Det var bare det at hun insisterte på å høre på denne musikken, tur-retur Bergen/Kristiansand. Spillelisten består av 12 sanger, deriblant Fantorangen, Hanne Krogh som synger Hompetitten og noen julesanger fra Barnas superjul. Vi hadde altså valget mellom a)disse sangene eller b)konstant mas om å høre disse sangene. Vi valgte det første, og fremdeles, nesten to uker etter, er Hanne Krogh det siste jeg hører før jeg sovner om kvelden.

3) Småspising. Vanligvis er bilferie synonymt med frisone for dårlig samvittighet om jeg gjør noen raske karbohydrat-krumspring (les:spiser 200 gram sjokolade på ti minutter). Alle vet imidlertid hva som skjer når småbarn spiser mye sukker, så det gjelder såklart ikke for henne. Men hun fulgte meg jo med argusøyne, så det var nesten umulig å spise uten at hun fikk det med seg. Tilslutt fylte jeg vesken med non-stop og tok det eldgamle «late som jeg hoster mens jeg egentlig spiser i smug»-trikset, men mistet fullstendig oversikt over hvor mye jeg egentlig hadde stappet i meg, og endte opp kvalm (og lubben). Enda godt at vi ikke akkurat har trengt å kle oss i bikini denne sommeren.

4) Ladepauser. Vi kjørte el-bil, og tenkte at det kom til å være null stress, fordi vi uansett måtte ta mange pauser underveis. Problemet var bare det at noen av ladepausene måtte taes når babyen nettopp hadde sovnet, og dermed ble vekket igjen.

5) Underholdning. Treåringen hadde jo psykomusikken sin, og dessuten fikk hun låne telefonene våre til film og spill, og ikke minst bare prate og tøyse sånn som treåringer er god på. Det var verre med babyen, som (naturlig nok) hverken ville se ut vinduet, eller reflektere over noe som helst. Vi hadde med massevis av bråkete leker, og jeg tømte vesken min for alt som kunne ristes på, men de siste timene var han så lei, at det eneste som hjalp var at jeg la hodet mitt på siden i fanget hans. Etterhvert mistet jeg imidlertid følelsen i halve nakken, en følelse som spredde seg videre nedover skuldre og rygg, og dessuten ville han tilslutt kun ha meg der sånn at han kunne dra meg i håret. Da han oppdaget øynene mine ble jeg tvunget til å velge mellom å beholde (relativ) stillhet eller synet mitt, og jeg valgte det siste og satte meg opp. Han svarte med et tredve minutter langt vræl.

6)Plass. Den gode plassen jeg hadde i baksetet ble ersattet med alle lekene/smoothieposene/bleiene/jakkene/teppene/skoene/flaskene vi hadde med til barna, og på et tidspunkt var det så trangt at jeg oppdaget at jeg satt med høyre foten i en menypose, og venstre i en unaturlig posisjon som fikk det til å se ut som jeg hadde et åpent brudd i leggen en plass. Bare en fun fact, egentlig.

Da vi endelig var fremme i Kristianssand hvor vi skulle tilbringe noen dager før vi (egentlig) hadde tenkt oss videre til Danmark, følte jeg at vi hadde landet på månen uten å helt vite hvordan vi skulle komme oss hjem igjen. Etter å ha konstatert at flybilletter for meg og mini kostet fra 3500 kroner spurte jeg Kyrre bedende om vi ikke bare kunne fjernselge huset vårt og bli værende. Etter å ha tenkt oss nøye om, kom vi frem til at vi heller skulle prøve å kjøre hjem om natten istedet, når barna uansett skulle sove. Siste dagen kjente jeg midlertidig på pannen til minstemann, og synes at han var bekymringsfullt varm. 39,5 i feber, tilsynelatende uten grunn. Vi bestemte oss derfor å kjøre med det samme, siden han uansett bare ville sove, og jeg ikke ville kjøre om natten i tilfelle vi skulle trenge legehjelp. Det var (selvfølgelig) omgangssyke han hadde fått. Da vi fjorten timer(!!!) senere parkerte bilen utenfor hjemme, bestemte vi oss for å heller prøve en (veldig) planlagt sydentur til neste år.

Men så er de jo verdens fineste uansett, og nå, nesten to uker senere skulle jeg allerede ønske at vi skulle ut på en ny biltur snart likevel.

img_1246

Ladepause

img_1277

I Dyreparken, hvor regnet i det minste holdt vepsen på avstand

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s