Svart senker natten seg

«Finnes dette i virkeligheten?» Er de på ekte?»
Hun spør gang på gang, og jeg prøver å forklare at Markus og Martinus er på ekte, Dora og Nysgjerrige Nils på liksom, Karsten og Petra finnes på en måte, men er ikke helt ekte likevel. Jeg forteller at ting som barn ofte er redd for, som troll, hekser og spøkelser eller monstre under sengen ikke finnes i virkeligheten, bare inni oss når vi er redde.

Hun går i Luciatog, synger om svarte netter, truende skygger og tente lys, vinker til oss og smiler stolt, vi smiler enda stoltere tilbake. Etterpå sitter vi på små tripp trapp stoler, spiser Lussekatter og pepperkaker, og ser på fargerike tegninger på veggene, mens lyset sakte overvinner mørket utenfor.

Jeg drar hjem, lager kaffe og sjekker nettavisene mens minstemann sover.
Det har ikke gått mange minuttene før jeg spør meg selv
«Finnes dette i virkeligheten? Er de på ekte?»
I Aleppo har mørket senket seg
Ingen tente lys.

Jeg tvinger meg selv til å lese mer enn jeg pleier. Se flere filmer enn jeg pleier. Tenke mer over det enn jeg pleier.
Og det er så jævlig. Jeg klarer knapt å ta det innover meg, hva de gjennomgår, menneskene i Aleppo, barna i Aleppo, mødrene i Aleppo, fedrene i Aleppo, brødrene i Aleppo, søstrene i Aleppo, besteforeldrene i Aleppo, tantene, onklene, nevøene og niesene, vennene, venninnene, naboene i Aleppo, alle sammen mennesker, sånn som jeg og du.
En tenåringssønn i sjokk har akkurat mistet moren og søsteren i et desperat fluktforsøk fra bomber og regjeringsstyrker. En eldre mann skriker mot himmelen i frustrasjon og desperasjon «de dreper barna våre! de dreper kvinnene våre»

Spedbarn graves ut, ungdom dekkes over. Det er så mørkt.
Mødre som ikke kan fortelle barna at det de er redd for ikke finnes
som ikke kan fortelle at det ikke er noe å være redd for
uten å lyge.
Og de finnes. I virkeligheten. Helt på ekte.
Fire, fem timers flyreise fra oss.

aleppo

Foto: Thaer Mohammed 

Reklamer

2.desember

Fem år uten han.
Fem år med sorg, fem år med savn.
Fem år siden grunnmuren min raste.

Og jeg husker det så godt, hvordan verden gikk videre, enda min hadde nettopp kollapset. Folk hang julestjerner i vinduene, kledde verandaene med julelys, hang kranser på dørene sine. Og smilte. Jeg satt i møte med begravelsesbyrået, like ved nygårdshøyden, og tenkte på alle studentene som nettopp hadde gått forbi, som var ferdig med eksamener og feiringer, og som kanskje skulle hjem til jul. Og jeg tenkte at ingenting ville noensinne bli det samme igjen. Og det gjør det jo ikke heller.

For hva er livet, om ikke kontraster. For ett år og noen uker siden, mens jeg lå på KK og kjempet sønnen min til verden, ga andre slipp, noen før sin tid, andre på overtid. Sorg og glede og ørsmå marginer. Pappa som døde på Kyrre sin bursdag, og alle tankene som går i sløyfer.Hva om jeg hadde overtalt han til å stikke innom legevakten, vært litt mer standhaftig, insisterende. Men så kan man jo ikke tenke sånn heller. Hvor mange trafikkulykker kunne vært unngått om folk bare kjørte to minutter senere hjemmefra. Hvor mange vogntog har jeg allerede unngått fordi jeg har vært noen minutter forsinket. Eller for tidlig.

Og tiden, som forandrer alt. Det er vanskeligere å høre en stemme som har vært stille lenge, men den er fortsatt med meg, i alt jeg gjør. Grunnmuren som man bygger opp igjen, uten en gang å merke det. Jeg mistet en far, men har fremdeles en til barna mine. 2.desember, som har blitt en av de dagene hvor man stille tenker over alt det man har hatt, og høylytt feirer alt man fremdeles er så heldig å ha.

Og i år er det mitt kjøkkenvindu som har julestjerne, jeg som pynter terassen min med julelys, og døren min med kranser. Og tenker på pappa, som engasjert kunne forklare hvorfor tidsreiser i teorien var fullt mulig, og hvordan alt og alle egentlig er stjernestøv. Og fremdeles er det en av de aller fineste og mest skremmende tankene jeg vet om

Within the swaddling dust of the Serpens Cloud Core, astronomers are studying one of the youngest collections of stars ever seen in our galaxy. This infrared image uses data from the “warm” phase of NASA’s Spitzer Space Telescope, letting us peer in

Foto:nasa