2.desember

Fem år uten han.
Fem år med sorg, fem år med savn.
Fem år siden grunnmuren min raste.

Og jeg husker det så godt, hvordan verden gikk videre, enda min hadde nettopp kollapset. Folk hang julestjerner i vinduene, kledde verandaene med julelys, hang kranser på dørene sine. Og smilte. Jeg satt i møte med begravelsesbyrået, like ved nygårdshøyden, og tenkte på alle studentene som nettopp hadde gått forbi, som var ferdig med eksamener og feiringer, og som kanskje skulle hjem til jul. Og jeg tenkte at ingenting ville noensinne bli det samme igjen. Og det gjør det jo ikke heller.

For hva er livet, om ikke kontraster. For ett år og noen uker siden, mens jeg lå på KK og kjempet sønnen min til verden, ga andre slipp, noen før sin tid, andre på overtid. Sorg og glede og ørsmå marginer. Pappa som døde på Kyrre sin bursdag, og alle tankene som går i sløyfer.Hva om jeg hadde overtalt han til å stikke innom legevakten, vært litt mer standhaftig, insisterende. Men så kan man jo ikke tenke sånn heller. Hvor mange trafikkulykker kunne vært unngått om folk bare kjørte to minutter senere hjemmefra. Hvor mange vogntog har jeg allerede unngått fordi jeg har vært noen minutter forsinket. Eller for tidlig.

Og tiden, som forandrer alt. Det er vanskeligere å høre en stemme som har vært stille lenge, men den er fortsatt med meg, i alt jeg gjør. Grunnmuren som man bygger opp igjen, uten en gang å merke det. Jeg mistet en far, men har fremdeles en til barna mine. 2.desember, som har blitt en av de dagene hvor man stille tenker over alt det man har hatt, og høylytt feirer alt man fremdeles er så heldig å ha.

Og i år er det mitt kjøkkenvindu som har julestjerne, jeg som pynter terassen min med julelys, og døren min med kranser. Og tenker på pappa, som engasjert kunne forklare hvorfor tidsreiser i teorien var fullt mulig, og hvordan alt og alle egentlig er stjernestøv. Og fremdeles er det en av de aller fineste og mest skremmende tankene jeg vet om

Within the swaddling dust of the Serpens Cloud Core, astronomers are studying one of the youngest collections of stars ever seen in our galaxy. This infrared image uses data from the “warm” phase of NASA’s Spitzer Space Telescope, letting us peer in

Foto:nasa

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s