Tid

Noen ganger ser jeg på datteren min og oppdager at hun har vokst. Nesten over natten har et småbarnstrekk falmet bort fra ansiktet hennes, og blitt erstattet av noe annet, noe mer markert. Jeg kan våkne en morgen og høre føttene hennes som treffer gulvet på soverommet noen meter bortenfor vårt, høre hvordan hun snubler borti leker og spinner gjennom døråpningen, før hun tripper over stuegulvet og kaster seg inn døren til rommet vårt, og jeg sverger, på den korte turen er det noen dager som om hun går fra å være to år når hun trer ut av sengen, og fire år innen hun har nådd meg. Om jeg spør henne, når var det du ble så stor?, og det gjør jeg hele tiden, så får jeg som regel et slags rasjonelt svar også.

Jeg husker da hun var en ny baby, og jeg var helt desperat etter å bevare alle de små detaljene, alle de små milepælene som de første ukene og månedene i et helt nytt liv gir. Jeg tok utallige bilder av henne hver eneste dag, jeg skrev ned datoer for små og store gjennombrudd og samlet de i en bok som jeg sentimentalt bladde i da hun hadde sovnet på kvelden, en bok som jeg senere la i en egen minneboks til henne. Når jeg tenker tilbake på de første månedene med henne, så er det som om de varte i åresvis.

546583_10152342232590181_1019299643_n[1]

Det er alle disse hverdagene, de som forsvinner mens man lager frokost og smører matpakker og dusjer og grer hår og går ut og kjører bil og kommer hjem og handler og pakker ut varer og lager middag og vasker klær og støvsuger og ser på tv og leser en bok og sjekker facebook og skriver en mail og legger seg og våkner til en ny hverdag og plutselig var det ikke ukedag men helg og ikke helg men ukedag og ikke januar men februar og ikke februar men mars og vinter og vår og sommer og høst og plutselig var enda et år over og plutselig var fire år gått.

Og jeg tenkte på det med vemod i dag, da sønnen min kom gående inn på kjøkkenet til meg, du krabber aldri lengre tenkte jeg, og tenner har kommet og de første ordene og, han kan klatre og peke og gjemme seg og jeg har jo ikke skrevet ned alle datoene kom jeg plutselig på, har jeg noen filmer av han som krabber lurte jeg, herregud har jeg i det hele tatt bilder av han som krabber, du krabber aldri lengre, hva gjør han nå, løper han, hvordan kom han seg opp på stuebordet og du krabber aldri lengre. 

Men så kommer hun på fire hjem, og prater og er så stor, så morsom og fin, også vil jeg ikke at hun skal være annerledes, eller mindre igjen, akkurat sånn tenker jeg, akkurat fire år, akkurat fem år, seks år, og syv år, og sånn går det jo, frem til tenårene hvertfall.

Om noen finner en måte å bryte den lineære tidsaksen på, blir jeg svært takknemlig om de gir meg en lyd.

Processed with VSCOcam with b5 preset

img_4287

20140706-235222-85942933.jpg

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s