23.mai 2017

Tidligere, før jeg fikk barn, var jeg ikke en som tok lett til tårene på vegne av andre. Jeg var ikke ufølsom eller noe, og kunne bli opprørt/trist/sint over saker som ikke angikk meg, men det fremkalte sjeldent fysiske reaksjoner.
Første og eneste gangen jeg virkelig gråt over noe som ikke handlet om meg selv eller noen jeg var glad i, var tidlig om morgenen den 23.juli 2011, da Norge våknet til nyheten om over 80 drepte på Utøya. (Tallet ble senere nedjustert).  Jeg reagerte slik som de fleste andre gjorde den dagen, med sjokk og fortvilelse. Og hva annet kunne jeg gjøre fra soverommet mitt på Nordnes dagen etter, borte fra angrepet i både tid og rom, enn å gråte. Jeg lå på min venstre side og leste nyheter på mobilen mens jeg gråt så både håret og lakenet under hodet mitt ble klissvått. I dagene etter gråt jeg mye. Jeg gråt under minnesgudstjenesten, jeg gråt mens jeg så intervjuer med overlevende, jeg gråt da jeg leste nyheter, jeg gråt da jeg så på bilder av de som mistet livet. Men så gikk det gradvis over, og tilslutt gråt jeg ikke lengre.

Så fikk jeg barn. Mange forteller at de blir mye mer følsom og emosjonell i det samme de blir foreldre, men for meg har det vært en slags prosess. Jeg ble emosjonell som mor med det samme, og kunne for eksempel gråte over mitt barn som vokste fort, men jeg tok ikke til tårene av å treffe nyfødte babyer, eller av å se barn som sultet på TV.
Med tiden har følsomheten på vegne av andres barn også blitt mye sterkere, og nå gråter jeg ofte. Tårene renner når jeg ser bilder av utsultede barn, dobbelt så gammel som min eldste, og dobbelt så lett som min yngste. Jeg gråter av overfylte båter på middelhavet, eller av reportasjer om overgrep og Det mørke nettet. Sønderbombede gater og små barn med tomme blikk. Gråtende foreldre med livløse barn i armene. Jeg gråter av modige foreldre som forteller om livet med alvorlig syke barn, eller om livet som alvorlig syk forelder som ikke skal få se sine barn vokse opp.

Jeg gråter fordi jeg kan identifisere meg selv med foreldrene, og fordi jeg ser mine egne barn i barna. Hvordan deres liv kunne vært våre liv, hadde vi bare blitt født en annen plass. Samtidig har det å bli mor gjort meg så bevisst på hvor kort en barndom egentlig er, hvor fort det går. Jeg gråter kanskje mest av denne tanken; Om disse barna så overlever, om de så får gode liv, har de likevel mistet så mye av barndommen sin. De får jo aldri den igjen. Det er for jævlig.

Da jeg ble mor for første gang, var det smertefullt å innse at jeg ikke kunne beskytte barnet mitt mot alle farer. Jeg var redd for sykdommer, for å kjøpe feil bilstol, for å kvele henne i bæresjalet mitt. Jeg hadde lenge angst etter at hun hadde hatt matallergiske reaksjoner. Selv søvnen var en potensiell fare; Jeg var så utslitt av å bekymre meg for krybbedød, at jeg spurte Kyrre om vi ikke kunne leie inn noen til å se på henne mens hun sov, slik at jeg kunne hvile. For slik er det jo å være forelder. Man er bekymret. Men så må man jo bare akseptere det, at man kan ikke beskytte sitt barn mot alt. Og her er også poenget med denne teksten; I dag gråter jeg for alle de som mistet sine små i Manchester i natt. For at vi lever i en verden hvor barn ikke kan gå trygt på konsert. For påminnelsen om at vi ikke kan beskytte de mot alt. Og jeg gråter over alle de barna som nå har mistet litt av barndommen sin, på grunn av andres hat og ondskap.

img_6891img_5797img_6483

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s