En hyllest til et fjell

Hva er det med Fløyen?

Det er ikke engang mitt byfjell.
Geografisk sett skulle dette vært en hyllest til Løvstakken, eller Damsgårdsfjellet.
Det er det ikke.
Jeg prøver meg på andre fjell. Jeg går på Løvstakken og Lyderhorn, jeg spretter opp Damsgårdsfjellet, jeg kjemper meg oppover Ulriken.
Jeg prøver meg på andre veier. Jeg går i Hordnesskogen, jeg går i Alvøskogen. Jeg jogger på Løvstien, triller barnevogn i Kanadaskogen. Og det er fint det også, ingen tvil om det. Men det er ikke Fløyen. Lyset er ikke like mykt, luften ikke like lett å puste i.

img_0165

Hva er det med Fløyen?
Slik alle veier fører til Rom, fører alle veier også til Fløyen.
Jeg kan selvskade meg oppover Stoltzekleiven, ende på Fløyen. Jeg kan trille barnevognen på bar asfalt fra Skansemyren, ende på Fløyen. Jeg kan gå i fred i Skredderdalen, gå i kø i Fløysvingene. Jeg ender på Fløyen. Alltid Fløyen.

img_0174

Kjære Fløyen, du er så tilgjengelig. Jeg treffer alle hos deg. Jeg elsker deg for dine turister, som står i kø for å ta identiske bilder ved utsiktspunktene. Jeg elsker deg for alle barnevognene som kan trille hele veien til toppen. Jeg elsker deg for løpegruppene som jogger i takt, med uforskammet lav puls. Jeg elsker kioskene, vinen jeg kan drikke, de nybakte bollene jeg kan spise. Jeg elsker deg for at du har lekeplasser som bestandig er fylt opp av skrikende, lekende barn, også mine egne. Jeg elsker deg for geitene som glir rundt og tror de eier deg.

img_0183

Ikke minst elsker jeg deg for Fløybanen, som gjør deg tilgjengelig for enda flere. Oksygentanker og rullestoler, krykker og proteser. Alle har plass på Fløyen.
Jeg elsker deg for alle benkene dine. For at jeg som høygravid har kunnet svimle meg oppover, med blodtrykksfall fra benk til benk. For at jeg som nybakt mor har kunnet amme spedbarn langs den samme ruten.

Jeg elsker deg for at du har et sted som heter Tippetue. Det er det fineste navnet jeg vet om, og det har en av de fineste utsiktene jeg vet:

img_0179

Livet med deg er så ukomplisert. En fot foran den andre, luft inn luft ut. Om jeg er nede får du meg opp, både bokstavlig og metaforisk, og om jeg har stirret ned i bakken en periode gir du meg i det minste noe fint å se på. Alle skulle hatt en Fløyen i livet sitt.

Jeg vet ikke, men det er så mye liv som er levd allerede. Alle disse endringene. Alle disse nettene jeg våkner etter drømmer om en annen tid, hvor jeg sorgløst galopperer på hesten min, hvor jeg klemmer pappa, reiser på lange ferier, er ansvarsfri.
Jeg er et barn, jeg er en ungdom, jeg er voksen. Jeg er singel, jeg er i et forhold, jeg er datter, jeg er mor. Jeg lever i symbiose med mitt nyfødte barn, jeg løper etter en trassig fireåring. Alt endrer seg, alt går over. Men ikke du. Alltid har du stått der, alltid skal du stå der. Det er jeg evig takknemlig for.

img_0172img_2674img_0173img_0170

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s