Nei

Ingen sier nei like fint som det hun gjør. Emina, skal vi gå på badet og bytte bleien? Næi! Næi! Hun løper bort, men når jeg går på badet kommer hun tassende etter meg likevel. Emina, kan mamma få se på leken din? Næi! Næi! Hun har akkurat strekt armen mot meg, men idet jeg skal gripe etter det hun holder opp, drar hun armen til seg, smiler og går bort. Emina, kan mamma få en kos? Næi! Næi! Hun løper bort fra meg, men et halvt minutt senere klemmer hun armene rundt lårene mine likevel. Jeg vet at det kommer en tid hvor alle næi`ene gjør meg frustrert og lei, men akkurat nå er det en av de fineste lydene jeg vet om. Det lille mennesket har en egen vilje, og hun vet det selv. Jeg håper hun fortsetter å si nei når hun vokser opp, de gangene det er nødvendig.

Det er så rart å høre stemmen hennes. Små ord  kommer plutselig ut av den lille munnen som jeg har kysset på de siste 16 mnd. Hun stirrer på munnen min når jeg snakker og lager lyder. Forsøker å gjenta det etterpå. En dag stiller hun seg opp ved stuebordet vårt, og begynner å tørke på det med en serviett. En annen dag stiller hun seg foran Mister, peker på han og lager kjeftelyder. Hun er som en liten svamp, som suger til seg alt vi sier og gjør. Det minner meg på hvilken innflytelse vi har over livet hennes, både det som hun lever akkurat nå, og det hun skal leve som voksen. Det er fint og skremmende på samme tid.

Jeg er som regel den siste hun ser når hun sovner, og den første hun ser når hun våkner. I natt hadde hun feber og ville bare ligge oppå meg, klemme meg og kysse meg – om hun ikke gråt fordi hun klødde i nesen. Jeg tror ikke jeg har vært så sliten siden hun var helt ny, og ikke verken visste eller viste forskjell på dag og natt. Hun ville bare sove inntil oss, og vi var så redd for å gjøre noe feil. Jeg husker en helsesøster som kom hjem til oss, og spurte hvordan det var med søvn. – Vi sover med henne i sengen, svarte jeg, fordi hun gråter bare når vi legger henne over i babykurven. Nå er det viktig at dere får henne til å forstå at det å ha en egen seng, det er et privilegium, at hun er heldig som har en seng. Jeg så på helsesøsteren, også så jeg ned på den 5 dager gamle, knapt 3.5 kg tunge babyen som lå ved siden av meg, blikket var knapt festet der hun lå og slevet. Snakket hun til oss? Nei, tenkte jeg, mens jeg nikket til det velmenende, absurde rådet vi akkurat hadde fått.

Den kampen må dere nesten bare ta!  Jeg tenker på alle de rådene vi fikk,  ofte fra mer eller mindre ukjente mennesker og uten at vi nødvendigvis hadde bedt om dem, de første månedene. Dere må venne henne til egen seng, ellers vil hun aldri ligge andre steder enn hos dere. Du må ikke bære henne hele tiden. Hun blir bortskjemt! Jeg tror ikke det er bra å ha henne inni det bæresjalet, får hun virkelig nok luft? Bysser du henne i søvn? Dere kommer til å få problemer senere!  Jeg så ikke helt behovet for å kjempe mot en som ikke hadde bedt om krig, bare hudkontakt og trygghet. Nå sovner hun i egen seng hver kveld, vil ikke bæres rundt, men løpe på egenhånd. Det er ikke alltid hun vil holde hånden min en gang. Vi får skryt for en trygg, tillitsfull og lykkelig jente, og vi har ikke kjempet mot henne en eneste gang. Kampene kommer tidsnok, men foreløpig, om hun en kveld i blant ikke finner roen på egen hånd, får hun selvfølgelig sovne i armkroken min i stedet.

Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette en gang. Husk å velge hvilke råd du skal følge med omhu, og si NÆI til det som ikke føles riktig. Sånn er det egentlig i de fleste situasjoner her i livet.

2008-01-01 00.00.00-94

 

2008-01-01 00.00.00-290

Reklamer

5 Tips for en rolig hjemmedag

Etter den forferdelige gårsdagen, er hun på 10 kg forståelig nok veldig sliten i dag. Vi skulle egentlig i åpen barnehage, men bestemte oss heller for å bli hjemme og ta en rolig dag. Uansett hvor nødvendig det er, så kan det jo likevel fort bli kjedelig med slike dager, så derfor tenkte jeg at Emina kunne komme med forslag til ting hun liker å gjøre hjemme, så kanskje noen blir inspirert av dette.

1) Du kan gi veldig høyt, og veldig tydelig uttrykk for at du er sulten NÅ, og at det eneste du vil ha er ost! Når du så får en osteskive maltrakterer du denne på det groveste, før du ikke ofrer den så mye som et blikk engang.

Processed with VSCOcam with f2 preset

2) Du kan stappe fingrene dine inn i de små, fargerike rørene. De kan si hva de vil, men om det ikke var meningen at man skulle gjøre dette, hadde de heller ikke hatt plass til nøyaktig en finger! Disse finner du ofte i jakkelommer og i vesker, begge deler ofte tilgjengelig i gangen.

Processed with VSCOcam with c1 preset

3) Du kan se på den hvite underholdningsmaskinen. Det er to måter å bruke denne på. Om den er i gang, er det kjekkest å se inn vinduet på den. Om den er avslått derimot, kan du trykke på de betydningsløse knappene på den. Det er ingen forskjell mellom 30 C finvask, eller 60 C syntetisk, så det spiller ingen rolle om du justerer på dette like før noen starter den.

Processed with VSCOcam with f2 preset

4) Du kan gå i klesskapet ditt, og finne nye måter du kan kombinere antrekkene dine på. Gjenbruk og flerbruk er i vinden som aldri før, og det er kjekt å finne nye bruksmåter for plagg du egentlig var lei av. Tenk nytt!

Processed with VSCOcam with f2 preset

5) Du kan ta deg en to timers høneblund, og nekte å sove andre steder enn oppå din mor, som er traumatisert etter gårsdagen og lar deg gjøre det du vil. Dette passer perfekt om hun virker litt stresset, og du mistenker at hun egentlig har mye å gjøre.

Processed with VSCOcam with f2 preset

For mer inspirasjon, les gjerne dette innlegget også! Ha en fin, kaotisk, rotete og produktiv mandag!

5 ting jeg ikke visste før jeg fikk barn

Jeg hadde knapt nok tatt i en baby før jeg fikk Emina. Jeg vet at det høres ut som en klisje, men det er helt sant. I ettertid har jeg tenkt og telt, og kommet frem til at jeg i løpet av mitt (da) 28årige liv hadde holdt fire babyer, og det bare en gang hver. Dvs, teoretisk sett holdt jeg vel bare tre av de, den fjerde (eller første) fikk jeg plassert i fanget mens jeg satt helt frosset og turte ikke å bevege meg, før moren i grevens tid tok babyen tilbake da hun så at jeg var blå i ansiktet av oksygenmangel. Etter at Emina kom, viste det seg imidlertid at jeg var et naturtalent innen babyer og alt de fører med seg. Jeg tenkte likevel jeg kunne lage en liste over det som (for meg) var de største overraskelsene.

bilde (20)

1) Søvn. Jeg har alltid vært ganske standhaftig når det kommer til mine søvnrutiner; «Jeg må ha 7,5 timers søvn hver natt, ellers fungerer jeg ikke» pleide jeg å si i tiden før Emina. Vel… Jo, du gjør nok det Åse Marie. Du bare trenger helt sinnsykt mye kaffe, og en veldig god concealer. Jeg kan plutselig (takket være min gode venn Google) veldig mye om øyekremer og øyesminke. «Hvordan fjerne poser under øynene» var et flittig brukt googlesøk høsten 2012, og den kunnskapen brukes enda. Nå som jeg har begynt å studere igjen ligger jeg vel på rundt 5 timer pr natt, så nå Googles det i tillegg «Hvordan reversere rynker rundt øynene». Blant annet.

2) Punkt nummer to henger veldig sammen med punkt nummer 1. Jeg leste mye om nyfødte og deres søvnrutiner da jeg var gravid, og fant på den måten ut at babyer er veldig forskjellige, type «noen sover mye og andre sover lite». Okay, tenkte jeg, da får vi få oss en sånn som sover mye». Jeg hadde nemlig lest at de som trener under graviditeten får barn som lettere tilpasser seg livet på utsiden av magen, og tenkte ok, da får jeg trene nå, babyer blir jo sånn som vi former de. Feil. Babyer former oss, og de gjør det på en ganske brutal måte. Emina sov ikke, vi sov ikke. Punktum

3) Dette var helt seriøst et sjokk for meg, så mye at jeg nå tar på Caps Lock for å demonstrere akkurat hvor sjokkert jeg ble; IKKE ALLE BABYER LIKER Å BLI KJØRT RUNDT I VOGN». En ukes tid etter vi kom hjem fra KK skulle jeg endelig ut og vise frem babyen og vognen min. Lang historie kort; jeg trillet, Emina gråt. Jeg tok henne opp, Emina sluttet. Jeg la henne ned igjen, hun gråt videre. Redningen for meg ble bæresjal. Jeg er så glad i bæresjal at jeg klarer ikke å tulle med det en gang. Jeg bar Emina både ute og hjemme, noen dager hang hun på magen min i 12 timer, kun avbrutt av mating. Bæresjal gjorde oss lykkelige, begge to.

Det henger altså en bitteliten baby i isbjørnkostyme på magen min her

Det henger altså en bitteliten baby i isbjørnkostyme på magen min her

Her også!

Her også!

4) Jeg trodde ikke jeg skulle bli særlig sentimental, fordi at etter hvert som Emina vokste, ville jeg også få bedre kontakt med henne. Sånn, «det blir jo bare gøyere og gøyere dette her». Og det gjør jo for så vidt det, men jeg var helt håpløs. Jeg tok på henne klær i størrelse 50 (det tilsvarer størrelse helt ny, for de av dere som ikke har barn), lenge etter at de var blitt for kort i armer og bein, også fornektet jeg at de ikke passet. -Nei, hun har ikke vokst så mye, sa jeg da venner og familie påpekte at hun var blitt større, hun bruker fortsatt de samme klærne som for to måneder siden. Bruker og passer er ikke det samme, det ser jeg nå i ettertid. Jeg kan i tillegg avsløre at jeg gråt, ganske mye også, da hun gikk fra størrelse 1 i bleier, til størrelse 2. Det var denne berg og dalbanen, da.

5) Dette gjelder sikkert ikke alle altså, men jeg ble så utrolig mye kjipere etter at jeg fikk barn. Jeg hadde sykt mange planer da jeg var gravid, som alle omhandlet barnevakt, vin, festing, ferier og reising. Da hun kom oppdaget jeg til min store overraskelse at jeg hadde lyst å henge ut med henne hele tiden. Det har sikkert litt med de øvrige punktene å gjøre, som søvnmangel og hyper-sentimentalitet («tenk om jeg overlater henne til noen andre, og akkurat den dagen lærer hun seg å sitte, stå, krabbe, gå, løpe, snakke og kjøre bil, da»), men i bunn og grunn tror jeg bare at det er det som kalles kjærlighet.

«Bare vent, det blir verre!»

Jeg hadde det som både leger, jordmødre, sykepleiere og annet helsepersonell kalte for en ukomplisert graviditet. Jeg var ikke spesielt kvalm, jeg fikk ikke bekkenløsning,jeg ble ikke spesielt stor, med andre ord; jeg fungerte fysisk relativt bra. Jeg var vel kanskje en av de som jeg selv ville irritert meg mye over, om jeg hadde hatt noen av de nevnte plagene. Jeg løp min siste mil da jeg var 21 uker på vei, og jeg gikk Stoltzen på 22 minutter da jeg var 7 måneder på vei.

Bolle på joggetur

Bolle på joggetur

Jeg likte imidlertid overhodet ikke å være gravid, og kunne nesten ikke vente til det hele skulle være over, og jeg skulle få ha kroppen min for meg selv igjen. Mentalt var jeg på en 9 måneder lang emosjonell berg og dalbanetur, hvor jeg svingte fra panikk til glede til frustrasjon til sult (bunnløs sult) til hysteri til kjedsomhet, osv. I denne perioden hadde jeg også altfor mye tid. Jeg hadde sommerferie fra juni måned, og termin i slutten av september. Nesten fire måneder til å gjøre det som jeg kan aller best i verden; Google. Jeg googlet, og googlet og googlet. Jeg leste debattinnlegg, mammablogger, diskusjonsforum, temasider – alt jeg kom over av info som jeg som redd/glad/frustrert/lykkelig/ulykkelig/sulten førstegangsgravid overhodet ikke hadde godt av. Mine da 4 år på universitetet har imidlertid heldigvis gjort meg kildekritisk, og jeg tok  mye litt med en klype salt.Jeg merket likevel en tendens som gikk igjen i de fleste tekstene jeg leste, enten det var lommelegen eller tenåringsmødre sine mammablogger; -man får mange plager på slutten av graviditeten, og nyfødttiden er tøff. Jeg ventet og ventet på alle plagene, og da de ikke kom, tenkte jeg at jeg ville få alt på en gang etter hun var født. Jeg begynte å forberede meg på hvordan jeg skulle takle det å være ufør samtidig som jeg var i en mørk, dyp fødselsdepresjon. Jeg googlet meg gjennom side på side med råd og tips, jeg forberedte Kyrre på hva som ville komme (gjerne midt på natten kunne jeg vekke han og spørre om ikke han gruet seg til jeg skulle bli fødselsdeprimert), og når noen spurte om jeg gledet meg til babyen skulle komme svarte jeg alltid at jeg gledet meg mest til jeg var ferdig med nyfødttiden.

Veldig høygravid

Veldig høygravid

 

Så kom hun. Over en uke på overtid, etter mye kjefting, trusler og gråt til magen hadde jeg tilslutt innfunnet meg med at jeg kom til å være gravid resten av livet. Magen var ikke lengre en midlertidig tilstand, men det som skulle definere meg;  hun evig-gravide jenten med de store humørsvingningene. I all min naivitet, umodenhet, og uopplysthet gikk det ikke opp for meg før jeg så det bittelitte, rosa, varme myke mennesket for første gang – men hun lever jo! Jeg fikk henne opp på magen, kjente på varmen, telte små fingre og tær, stirret inn i helt nye øyne som ikke hadde sett noe annet av verden enn den lille, store virkeligheten som fantes i rommet. Hun lå på magen min, så lett og likevel så tung.

Jeg fikk aldri noen fødselsdepresjon. Jeg gråt de første dagene over dårlig samvittighet for at jeg hadde vært sint på magen, uten å forstå hva som befant seg inni den, men tilslutt slakket berg og dalbanen farten, og nå er den akkurat så stor og rask som den bør være. Ikke er jeg ufør heller. (Jeg har imidlertid ikke gått Stoltzen siden jeg var 7 måneder på vei, jogging har jeg endelig forstått at jeg hater og dermed sluttet med, det også.). Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje en livredd førstegangsgravid en dag leser det, og tenker at det kanskje ikke går så galt, likevel. For det må ikke nødvendigvis det.