Tankekrig

Noen dager vet jeg at blir grå. Øynene går opp om morgenen, og man ser ikke at det er fint vær ute, at man ligger bra an med studiene, at man er varm, mett, trygg. At man er frisk. Jeg har gjerne kjent det i dagevis i forveien. Klumpen i magen som har borret seg lengre og lengre innover. Tanken som har prøvd å bli tenkt har bare blitt skjøvet bort. Distrahert vekk. Jeg surfer på mobilen. Ser på varedeklarasjonen på havregrynene. Leser innholdsfortegnelsen på sjampoflasken i dusjen. Jeg kjenner du er her, men jeg har ikke tid til å forholde meg til deg nå. Jeg leser. Tanken sklir av sted igjen, og jeg puster lettet ut, og fortrenger at den kommer tilbake.

Men en morgen er den tilbake, sammen med flere andre misligholdte tanker, og velter meg overende. Jeg har ikke sjans.

Jeg stivner inn i samme form. Puster ikke med magen. Løfter ikke hodet om jeg ikke må. Har ikke fem sanser, bare to. Tar på solbriller, enda det er overskyet. Hører ikke at vinden rister i trærne, eller at regnet trommer i takt på vinduene. Maten smaker ikke noe. Det varme vannet i dusjen omfavner meg, men det kunne like gjerne vært kaldt. Hvorfor dusjer jeg egentlig?  Gjør det jeg må, og hopper over resten. Før kunne jeg skyve alt bort i dagevis. Gikk på jobb/skole, gjorde forpliktelsene mine, og dro hjem og stivnet igjen.

Men, så fikk jeg barn. Hun som roper «deeeeer, deeeeer, deeeeer» helt til hun er helt sikker på at jeg også har sett fuglene som flyr over oss. Hun som lukter på alt som har blomstertrykk, enten det er klær, servietter, bøker eller dukkevognen i leketøysbutikken. Hun som danser når vi går forbi en hylle med klokker i butikken, for hun vet at jeg pleier å tullesynge tikktakk, tikktakk, tikktakk når vi er hjemme. Hun som blar i H&M katalogen, og peker på samtlige barneklær som har ett eller annet dyretrykk. Hun som plutselig løper gjennom stuen for å klemme de korte armene sine fast rundt låret mitt. Hun som sitter i sengen og ler trillende for seg selv, av noe som ikke var morsomt en time i forveien.Hun som blir så sint at hun skriker seg nesten blå, og som er blid som en sol igjen minuttet etter.  Hun som gjerne stopper opp og gir seg selv en skikkelig applaus, om hun synes at hun fortjener det.

Hun som kan lage regnbuer på de gråeste dager. Hun som gjør det menneskelige fint, og som gjør meg glad for å være nettopp det- bare et menneske.

bilde (16)

bilde (17)

bilde (19)

 

 

Reklamer

5 Tips for en rolig hjemmedag

Etter den forferdelige gårsdagen, er hun på 10 kg forståelig nok veldig sliten i dag. Vi skulle egentlig i åpen barnehage, men bestemte oss heller for å bli hjemme og ta en rolig dag. Uansett hvor nødvendig det er, så kan det jo likevel fort bli kjedelig med slike dager, så derfor tenkte jeg at Emina kunne komme med forslag til ting hun liker å gjøre hjemme, så kanskje noen blir inspirert av dette.

1) Du kan gi veldig høyt, og veldig tydelig uttrykk for at du er sulten NÅ, og at det eneste du vil ha er ost! Når du så får en osteskive maltrakterer du denne på det groveste, før du ikke ofrer den så mye som et blikk engang.

Processed with VSCOcam with f2 preset

2) Du kan stappe fingrene dine inn i de små, fargerike rørene. De kan si hva de vil, men om det ikke var meningen at man skulle gjøre dette, hadde de heller ikke hatt plass til nøyaktig en finger! Disse finner du ofte i jakkelommer og i vesker, begge deler ofte tilgjengelig i gangen.

Processed with VSCOcam with c1 preset

3) Du kan se på den hvite underholdningsmaskinen. Det er to måter å bruke denne på. Om den er i gang, er det kjekkest å se inn vinduet på den. Om den er avslått derimot, kan du trykke på de betydningsløse knappene på den. Det er ingen forskjell mellom 30 C finvask, eller 60 C syntetisk, så det spiller ingen rolle om du justerer på dette like før noen starter den.

Processed with VSCOcam with f2 preset

4) Du kan gå i klesskapet ditt, og finne nye måter du kan kombinere antrekkene dine på. Gjenbruk og flerbruk er i vinden som aldri før, og det er kjekt å finne nye bruksmåter for plagg du egentlig var lei av. Tenk nytt!

Processed with VSCOcam with f2 preset

5) Du kan ta deg en to timers høneblund, og nekte å sove andre steder enn oppå din mor, som er traumatisert etter gårsdagen og lar deg gjøre det du vil. Dette passer perfekt om hun virker litt stresset, og du mistenker at hun egentlig har mye å gjøre.

Processed with VSCOcam with f2 preset

For mer inspirasjon, les gjerne dette innlegget også! Ha en fin, kaotisk, rotete og produktiv mandag!

Juletrær til besvær

Da jeg flyttet inn til Kyrre i 2008 bodde han i en ganske liten leilighet. Vi hadde åpen kjøkkenløsning og stuen var ikke særlig stor, så da vi bodde to voksne, en 7-åring og en ekstremt skrullete hund der hadde vi naturlig nok ikke mye plass til ting. Helt greit for meg, jeg er ikke fan av å ha nips overalt. Men julepynt, det liker jeg. Første gang jeg skulle pynte leiligheten til jul gikk Kyrre ut i boden og kom tilbake med et 140 cm høyt, ferdig pyntet plastjuletre. Jeg var målløs, og ikke på den gode måten. – Er det ikke fint, spurte Kyrre, jeg har hatt det i flere år! Jeg nikket anerkjennende og presset frem et smil. Inni meg hylte jeg. Juletreet fikk bli, og Kyrre ante intet om at jeg hver eneste dag fantaserte om å smelte det om, resirkulere det, makulere det, -kort sagt, gi det en vond plastjuletredød.

Så flyttet vi i større leilighet på Nordnes, og plastjuletreet flyttet med. Julen 2009 og 2010 stod det og glitret hånlig mot meg hver morgen da jeg stod opp. -Se, jeg er her enda. Jeg er et plastjuletre, og det er meg du pynter stuen din med. Jeg vant, sa treet. Hatet og rivaliseringen mellom meg og treet vokste, Kyrre hadde fortsatt stjerner i øynene da han så på treet. – Når vi flytter i hus skal vi ikke ha plastjuletre lengre, sa jeg til Kyrre. Et hus fortjener ekte tre. -Jeg er allergisk mot juletrær, svarte Kyrre. Så beleilig, tenkte jeg, da jeg sa jeg ville ha katt var han allergisk mot det også. Jeg hadde aldri hørt om juletreallergi før, og synes det var et tåpelig og dårlig argument.

Julen 2011 er en eneste tåke når jeg tenker tilbake på den. Pappa var borte og alt var kaos, og jeg brydde meg ikke om pynt og trær, jeg ville bare få julen overstått. Noen måneder senere ryddet vi boden på Nordnes, og plutselig var plastjuletreet forsvunnet. – Mine bønner er hørt, tenkte jeg, endelig slipper jeg å se min julefiende igjen. Kyrre var litt lei seg, og mumlet noe innimellom om at han lurte på hvor det hadde tatt veien. -Man kan jo ikke bare miste et juletre, spurte Kyrre? Jeg svarte ikke, for jeg var opptatt med å smile skadefro.

Julen 2012 ble feiret hos mamma. Vi kjøpte juletre og pyntet hos henne, et høyt og seriøst juletre som luktet gran og barndomsminner. Vi skulle snart flytte fra Nordnes og det meste var derfor pakket ned, så vi hadde ingen julepynt der. Jeg var lykkelig likevel, for jeg hadde vunnet over plastjuletreet. Det var enda sporløst forsvunnet, og jeg var sikker på at det hadde blitt kastet eller kanskje noen hadde stjålet det fra tilhengeren da vi tømte boden og flyttet innholdet videre til en ny bod.

For 3 uker siden skulle Kyrre sjekke en eiendom han har på Bjorøy, en gammel hytte som står på en tomt han skal selge. Hvem/hva tror du stod og glitret skamløst i den råtne hyttestuen? Drittplastjuletreet. Kyrre ringte meg, og fortalte lykkelig om gjenforeningen. Jeg brøt sammen. -Det treet skal ikke inn i dette huset. Da flytter jeg. Vi bor i hus, vi skal ha et skikkelig tre. Det lovde du! (Han gjorde aldri det, han har bare dårlig hukommelse så jeg kan slenge ut sånne påstander innimellom, helt uten rot i virkeligheten) Min 140 cm høye plastfiende kom aldri inn i huset, bare til garasjen, hvor det forleden dag ble hentet og adoptert bort til en av Kyrres aleneboende kamerater. Kyrre holdt det løftet han aldri ga, og i dag kom han hjem med et svært ( over 2 meter høyt) juletre. Edelgran. Sjukt fint! Jeg var midt i leggingen av Emina, og gledet meg til å pynte det etter hun hadde sovnet. Kyrre skulle gjøre det klart for meg i mellomtiden. Da jeg kom ut av soverommet var han rød på øynene – skikkelig rød, og de rant. -Hva er det med deg, spurte jeg? -Jeg er allergisk mot juletrær, svarte Kyrre. Ops.

Min dårlige samvittighet varte i fem minutter minst. Helt til jeg innså at juletreet nå er et slags våpen. -Du er redd for juletreet du, sa jeg til Kyrre etter jeg hadde pyntet det. -Ikke redd, svarte Kyrre, bare allergisk. -Det er det samme det vel, sa jeg. Pass deg ellers legger jeg litt tre på puten din etter at du har sovnet. Kyrre ristet på hodet og gikk bort. -Jeg vil varme de kalde hendene  mine på magen din, sa jeg fem minutter senere. -Det kan du glemme, sa Kyrre og holdt meg igjen. -Du må ikke tro du er uovervinnelig, svarte jeg. Kall deg gjerne supermann, men jeg har funnet din kryptonitt! La meg varme hendene mine, ellers henter jeg edelgranen!

Unnskyld Kyrre, jeg blir stormannsgal.

Vi kan dessverre ikke ha pynt i høyde ettåring

Vi kan dessverre ikke ha pynt i høyde ettåring

Gammel mann

Jeg har alltid vært håpløst svak for eldre mennesker. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er sånn, men jeg antar at det kanskje er litt medfødt, og litt som et resultat av at mine besteforeldre dessverre gikk bort altfor tidlig. Et av mine tidligste minner er at jeg som 2-3 åring gikk fra fang til fang på pleiehjemmet min oldemor bodde på, og skrukkete, slitte hender mot nye, myke kinn. Glitrende øyne som lot seg underholde, samme hva enn jeg gjorde. Skjelvende stemmer «Åååå, så fin du er!» – Jeg var smigret og solgt.

Da jeg var yngre trodde jeg at alle over 70 år automatisk var kloke. Dette har vi jo imidlertid nå fått avkreftet med Charterfeber, om noen fulgte med på den siste sesongen så må dere være enig med meg når jeg sier at de fire pensjonistene til sammen var omtrent like smart som Mister ikke var heldig i måten de ble fremstilt på. Men trass i at Charterfeber altså har ødelagt den illusjonen, er det likevel ikke til å stikke under en stol at mange av de mest interessante samtalene jeg har hatt har vært med eldre mennesker. En ting er at de har erfaringer som vi kanskje forhåpentligvis aldri vil få, som for eksempel å oppleve okkupasjon og krig i sitt hjemland, men jeg liker best å høre på deres betraktninger om den tiden vi lever i nå. Etter vi fikk Emina snakker jeg mer med de eldre også, fordi der er så mye lettere å komme i kontakt med dem. Særlig nå som hun har lært seg å gå får hun veldig mye oppmerksomhet, forleden dag ble vi stoppet tre ganger på vei over Torgallmenningen av gamle damer som lurte på hvor gammel den «lille dukken» var. Jeg soler meg selvsagt i glansen.

Tidvis ser jeg at min forkjærlighet for eldre nok kan være på grensen til det usunne. Særlig i trafikken. Jeg kan bli ganske sint når jeg/vi havner bak en bil som for eksempel kjører langt under fartsgrensen,  stopper på fotoverganger når det ikke er noen som skal over veien, eller helt bremser ned selv om lysene er grønne. Type «Hva er det som feiler han foran oss, er han blind eller? Blind og ruset? For en idiot, han burde aldri hatt lappen! Han har nok ikke det heller! Drittfyr». Men om jeg etterpå oppdager at vedkommende som kjørte bilen er over 70, da blir det sånn; » Å neeeeei, det var en gammel mann! Stakkars, jeg kalte han blind og kanskje han ER blind. Ånei, ånei! Klart de eldre også må få kjøre bil! Tror du han skjønte at jeg var sint på han Kyrre»? mens jeg tørker en tåre eller to. Kyrre prøvde å være en motvekt. Da vi akkurat hadde møtt hverandre sa han ting som «Jeg tror den gamle mannen var nazist under krigen, så det gjorde ingenting at du kjeftet på han», eller » Det er ikke en menneskerett å kjøre bil, han kan ta en drosje isteden » men det gjorde ofte vondt verre. Jeg kalte han ofte iskald og avstumpet, og stirret i taushet ut sidevinduet resten av turen. Nå han lært seg å bare jatte med, eller bare la meg jatte i fred.

Uansett, jeg snakker meg bort. All lesingen og skrivingen på hjemmeeksamener, semesteroppgaver og masteroppgaven (iiik!) gjør meg sliten, og da kommer ordene og setningene hulter til bulter. Jeg ville egentlig bare si til Kyrre som hadde bursdag denne uken at det gjør ingenting at han blir eldre. Jeg liker deg nemlig bare bedre da.

Bra gjeng

Bra gjeng