Det finnes ingen sannheter i februar

Vintrene blir lengre og lengre, da jeg var barn forsvant de på et øyeblikk, nå starter de i oktober og ender tidligst i april.

Når jeg er ute og går hender det at jeg heller vil løpe, men aldri av de rette grunnene.

Jeg blir sjalu hver gang jeg treffer hunder på tur, de burde vært mine, alle sammen.

Jeg vet ikke hvem sin vinterham jeg går med, men den er hvertfall ikke min. Den er alt for stor, og blir kald på feil plass.

Jeg skriver fremdeles 2016 når jeg skal skrive dato, og jeg har blitt ganske flink til å gjøre 6-tall om til 8-tall.

Datteren min trodde at vi feiret morsdag for da ble Jesus født.

Jeg klarer ikke gå forbi en katt på gaten uten å prøve å lokke den til meg. Om den kommer, går jeg ikke fra den før den går fra meg.

Det regner alltid i denne byen, store dråper, små dråper, myke dråper, harde dråper. Jeg skulle gjerne vært Andy Dufresne i Frihetens regn, men føler meg mest Gollum under paraplyen min.

 

img_1590

 

Reklamer

En hyllest til et fjell

Hva er det med Fløyen?

Det er ikke engang mitt byfjell.
Geografisk sett skulle dette vært en hyllest til Løvstakken, eller Damsgårdsfjellet.
Det er det ikke.
Jeg prøver meg på andre fjell. Jeg går på Løvstakken og Lyderhorn, jeg spretter opp Damsgårdsfjellet, jeg kjemper meg oppover Ulriken.
Jeg prøver meg på andre veier. Jeg går i Hordnesskogen, jeg går i Alvøskogen. Jeg jogger på Løvstien, triller barnevogn i Kanadaskogen. Og det er fint det også, ingen tvil om det. Men det er ikke Fløyen. Lyset er ikke like mykt, luften ikke like lett å puste i.

img_0165

Hva er det med Fløyen?
Slik alle veier fører til Rom, fører alle veier også til Fløyen.
Jeg kan selvskade meg oppover Stoltzekleiven, ende på Fløyen. Jeg kan trille barnevognen på bar asfalt fra Skansemyren, ende på Fløyen. Jeg kan gå i fred i Skredderdalen, gå i kø i Fløysvingene. Jeg ender på Fløyen. Alltid Fløyen.

img_0174

Kjære Fløyen, du er så tilgjengelig. Jeg treffer alle hos deg. Jeg elsker deg for dine turister, som står i kø for å ta identiske bilder ved utsiktspunktene. Jeg elsker deg for alle barnevognene som kan trille hele veien til toppen. Jeg elsker deg for løpegruppene som jogger i takt, med uforskammet lav puls. Jeg elsker kioskene, vinen jeg kan drikke, de nybakte bollene jeg kan spise. Jeg elsker deg for at du har lekeplasser som bestandig er fylt opp av skrikende, lekende barn, også mine egne. Jeg elsker deg for geitene som glir rundt og tror de eier deg.

img_0183

Ikke minst elsker jeg deg for Fløybanen, som gjør deg tilgjengelig for enda flere. Oksygentanker og rullestoler, krykker og proteser. Alle har plass på Fløyen.
Jeg elsker deg for alle benkene dine. For at jeg som høygravid har kunnet svimle meg oppover, med blodtrykksfall fra benk til benk. For at jeg som nybakt mor har kunnet amme spedbarn langs den samme ruten.

Jeg elsker deg for at du har et sted som heter Tippetue. Det er det fineste navnet jeg vet om, og det har en av de fineste utsiktene jeg vet:

img_0179

Livet med deg er så ukomplisert. En fot foran den andre, luft inn luft ut. Om jeg er nede får du meg opp, både bokstavlig og metaforisk, og om jeg har stirret ned i bakken en periode gir du meg i det minste noe fint å se på. Alle skulle hatt en Fløyen i livet sitt.

Jeg vet ikke, men det er så mye liv som er levd allerede. Alle disse endringene. Alle disse nettene jeg våkner etter drømmer om en annen tid, hvor jeg sorgløst galopperer på hesten min, hvor jeg klemmer pappa, reiser på lange ferier, er ansvarsfri.
Jeg er et barn, jeg er en ungdom, jeg er voksen. Jeg er singel, jeg er i et forhold, jeg er datter, jeg er mor. Jeg lever i symbiose med mitt nyfødte barn, jeg løper etter en trassig fireåring. Alt endrer seg, alt går over. Men ikke du. Alltid har du stått der, alltid skal du stå der. Det er jeg evig takknemlig for.

img_0172img_2674img_0173img_0170

Hva sykkel-VM har lært meg om livet og raske briller så langt

Bla Bla Bla. Sykkel-VM. Sykkel-VM. Sykkel-VM.
Jeg var ganske lei av alt snakket før det i det hele tatt var i gang, og før jeg egentlig skjønte hvor stort det var. Kyrre prøvde riktig nok å ta det opp med meg med jevne mellomrom, samtaler som ofte startet med at han leste ett eller annet rundt planleggingen av arrangementet, og prøvde entusiastisk å videreformidle den nye kunnskapen til meg. Det hørtes omtrent sånn ut;
Kyrre: -Sykkel-VM, blablabla, visste du at [sett inn unyttig fakta her]?
Jeg: –Hmmm, ja, du nevnte det i går også, det er helt utrolig.
Kyrre: – Hvordan kan jeg ha nevnt det i går når jeg leste det nettopp nå?
Jeg: -Hmmm, ja, det er helt utrolig.
Kyrre: -Jeg tror ikke du er klar over hvor stort dette egentlig er?!
Jeg: -Hmmm, ja, det er helt utrolig.
Dere skjønner tegningen. Utrolig lite interessert.
Sett bort i fra dette med at min personlige interesse for sykkelsporten er tilnærmet lik null, så har naturlig nok det lille engasjementet jeg kunne ha vist blitt ødelagt av at det faktisk har vært snakket om i tre år nå. Jeg tenkte tilslutt kanskje bare at det var noe som bare skulle snakkes om, men aldri ville skje. Et slags hypotetisk/imaginært sykkel-VM.
Dette bildet illuserer forresten mitt forhold til sykkel:

IMG_2804

Ikke helt sport, der altså.

Men så ble det jo VM tilslutt da. Jeg insisterte på at vi skulle ta åpningshelgen på landstedet vårt, og Kyrre var overarbeidet og dermed lett å overtale. Lørdagen var fin, vi var ute i båten og slappet av, men etterhvert ble instagram og snapchat fylt opp av bilder fra en by som så kjent ut, men som jeg ikke kjente likevel. 17.mai i Bergen i dag, tenkte jeg, hvor kommer alle disse menneskene fra?
Søndag morgen brøt jeg sammen og sa at jeg ville hjem og se på hvordan det imaginære sykkel-VM fungerte i praksis. Og siden har jeg vært i sentrum hver eneste dag, og lært mye nytt. Noe av det vil jeg dele med dere:

1) Raske briller. Sykkelsporten er på en måte de raske brillers ansikt utad. Jeg har sjelden sett SÅ mange SÅ raske briller på SÅ kort tid. Det gir mening på utøverne, men jeg har sett ganske mange blant publikum også. Dessuten ser det ut til at ganske mange politimenn trykker disse til sitt bryst/ansikt. Illustrasjonsbilde:
img_9631

2) Jeg sier til meg selv at jeg bare liker Bergen når solen skinner, men i dag måtte jeg innrømme at jeg ikke bare liker, men elsker byen ganske ofte. For eksempel når 12-15.000 mennesker stikker på Fløyen i regnvær for å heie alle i mål, og det ser sånn ut:

img_9634

Foto: Cornelius Poppe/ NTB scanpix

3) Litt off topic, men laksenæringen i Norge ville informere/ øke kunnskapen om betydningen av laksen, og valgte seg sloganet «Laks er viktig for Norge». Knis.

4) Jeg har alltid vært en stor tilhenger av bil i byen. I forrige uke mimret jeg melankolsk tilbake på tiden der Festplassen var en diger parkeringsplass, og jeg sier ting som «uten bilen dør byen» og sånn. Biler er kanskje et slags onde, men det er et nødvendig et, har jeg tenkt. Men på søndag, da jeg kom (syklende, faktisk) nedover Olav Kyrresgate, midt i veien og uten en eneste bil i siktet, da følte jeg meg litt som Will Smith i I am legend, bare på en bra måte. Jeg bare;
img_9633Og jeg elsker, elsker, elsker det. Nå kan jeg fjerne påkjørsel fra den hundre punkter lange listen jeg har over potensielle farer for barna mine. Jeg kan gå der jeg vil, og jeg trenger ikke bekymre meg for om noen tvinger meg til å lukeparkere ut bilen min. Dessuten får jeg trim når jeg sykler/ går istedet, og jeg har hørt rykter om at luften er sykt bra nå også. Bilfri by for alltid ❤

Okei, listen ble litt kortere enn jeg hadde trodd, men VM er langt fra over, og ny sykkelsport-livserfaring er bare to kilometer unna de neste fire dagene også. Sees i sentrum!

Gøy på landet 

«Er det gøy på landet?» Spørsmålet er rettet mot fireåringen, og jeg vet ikke selv at jeg stiller det engang. Det er nærmest blitt en refleks. Pappa spurte meg alltid om det samme,  som regel i løpet av den første timen etter at jeg hadde kommet frem på landstedet. Spørsmålet dukket opp flere ganger på samme opphold, uansett om jeg var der i en uke eller en ettermiddag. Alltid fikk han de samme svarene, «Jada» og «kjempefint». Da han døde hatet jeg all stillheten etter han.  Men nå har altså spørsmålet dukket opp igjen, i min egen skikkelse. Jeg lurer på om pappas far spurte han om han synes det var gøy på landet. 

Barna.                                                   De løper rundt hele dagen, mellom ripsbusker og gamle epletrær, på sokkelesten i nyklippet gress. Jeg løper etter.                            Forfedrene.                                       Hver kveld sitter jeg ute, og ser på den samme utsikten som de så på, den samme sjøen, de samme fjellene, og det gjør meg helt svimmel noen ganger, hvor bittesmå vi er og hvor store vi er. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er ofte i den kjærligheten jeg føler for mine barn at savnet etter min egen far dukker opp. Fordi kjærligheten kan være egoistisk også. I tillegg til å savne pappa, savner jeg kjærligheten pappa hadde til meg. Hans oppriktige ønske om at jeg alltid skulle ha det bra, og hans bidrag til det.

Alt blir så tydelig her, her henger de på veggene, alle de som har brydd seg om hverandre og de som har savnet hverandre når noen har gått bort, og her skal kanskje jeg henge en dag, og her skal kanskje noen savne meg en dag. Og kanskje skal fireåringen en dag spørre sine egne barn om det er gøy på landet. 

Og det er det, altså. 

23.mai 2017

Tidligere, før jeg fikk barn, var jeg ikke en som tok lett til tårene på vegne av andre. Jeg var ikke ufølsom eller noe, og kunne bli opprørt/trist/sint over saker som ikke angikk meg, men det fremkalte sjeldent fysiske reaksjoner.
Første og eneste gangen jeg virkelig gråt over noe som ikke handlet om meg selv eller noen jeg var glad i, var tidlig om morgenen den 23.juli 2011, da Norge våknet til nyheten om over 80 drepte på Utøya. (Tallet ble senere nedjustert).  Jeg reagerte slik som de fleste andre gjorde den dagen, med sjokk og fortvilelse. Og hva annet kunne jeg gjøre fra soverommet mitt på Nordnes dagen etter, borte fra angrepet i både tid og rom, enn å gråte. Jeg lå på min venstre side og leste nyheter på mobilen mens jeg gråt så både håret og lakenet under hodet mitt ble klissvått. I dagene etter gråt jeg mye. Jeg gråt under minnesgudstjenesten, jeg gråt mens jeg så intervjuer med overlevende, jeg gråt da jeg leste nyheter, jeg gråt da jeg så på bilder av de som mistet livet. Men så gikk det gradvis over, og tilslutt gråt jeg ikke lengre.

Så fikk jeg barn. Mange forteller at de blir mye mer følsom og emosjonell i det samme de blir foreldre, men for meg har det vært en slags prosess. Jeg ble emosjonell som mor med det samme, og kunne for eksempel gråte over mitt barn som vokste fort, men jeg tok ikke til tårene av å treffe nyfødte babyer, eller av å se barn som sultet på TV.
Med tiden har følsomheten på vegne av andres barn også blitt mye sterkere, og nå gråter jeg ofte. Tårene renner når jeg ser bilder av utsultede barn, dobbelt så gammel som min eldste, og dobbelt så lett som min yngste. Jeg gråter av overfylte båter på middelhavet, eller av reportasjer om overgrep og Det mørke nettet. Sønderbombede gater og små barn med tomme blikk. Gråtende foreldre med livløse barn i armene. Jeg gråter av modige foreldre som forteller om livet med alvorlig syke barn, eller om livet som alvorlig syk forelder som ikke skal få se sine barn vokse opp.

Jeg gråter fordi jeg kan identifisere meg selv med foreldrene, og fordi jeg ser mine egne barn i barna. Hvordan deres liv kunne vært våre liv, hadde vi bare blitt født en annen plass. Samtidig har det å bli mor gjort meg så bevisst på hvor kort en barndom egentlig er, hvor fort det går. Jeg gråter kanskje mest av denne tanken; Om disse barna så overlever, om de så får gode liv, har de likevel mistet så mye av barndommen sin. De får jo aldri den igjen. Det er for jævlig.

Da jeg ble mor for første gang, var det smertefullt å innse at jeg ikke kunne beskytte barnet mitt mot alle farer. Jeg var redd for sykdommer, for å kjøpe feil bilstol, for å kvele henne i bæresjalet mitt. Jeg hadde lenge angst etter at hun hadde hatt matallergiske reaksjoner. Selv søvnen var en potensiell fare; Jeg var så utslitt av å bekymre meg for krybbedød, at jeg spurte Kyrre om vi ikke kunne leie inn noen til å se på henne mens hun sov, slik at jeg kunne hvile. For slik er det jo å være forelder. Man er bekymret. Men så må man jo bare akseptere det, at man kan ikke beskytte sitt barn mot alt. Og her er også poenget med denne teksten; I dag gråter jeg for alle de som mistet sine små i Manchester i natt. For at vi lever i en verden hvor barn ikke kan gå trygt på konsert. For påminnelsen om at vi ikke kan beskytte de mot alt. Og jeg gråter over alle de barna som nå har mistet litt av barndommen sin, på grunn av andres hat og ondskap.

img_6891img_5797img_6483

Tid

Noen ganger ser jeg på datteren min og oppdager at hun har vokst. Nesten over natten har et småbarnstrekk falmet bort fra ansiktet hennes, og blitt erstattet av noe annet, noe mer markert. Jeg kan våkne en morgen og høre føttene hennes som treffer gulvet på soverommet noen meter bortenfor vårt, høre hvordan hun snubler borti leker og spinner gjennom døråpningen, før hun tripper over stuegulvet og kaster seg inn døren til rommet vårt, og jeg sverger, på den korte turen er det noen dager som om hun går fra å være to år når hun trer ut av sengen, og fire år innen hun har nådd meg. Om jeg spør henne, når var det du ble så stor?, og det gjør jeg hele tiden, så får jeg som regel et slags rasjonelt svar også.

Jeg husker da hun var en ny baby, og jeg var helt desperat etter å bevare alle de små detaljene, alle de små milepælene som de første ukene og månedene i et helt nytt liv gir. Jeg tok utallige bilder av henne hver eneste dag, jeg skrev ned datoer for små og store gjennombrudd og samlet de i en bok som jeg sentimentalt bladde i da hun hadde sovnet på kvelden, en bok som jeg senere la i en egen minneboks til henne. Når jeg tenker tilbake på de første månedene med henne, så er det som om de varte i åresvis.

546583_10152342232590181_1019299643_n[1]

Det er alle disse hverdagene, de som forsvinner mens man lager frokost og smører matpakker og dusjer og grer hår og går ut og kjører bil og kommer hjem og handler og pakker ut varer og lager middag og vasker klær og støvsuger og ser på tv og leser en bok og sjekker facebook og skriver en mail og legger seg og våkner til en ny hverdag og plutselig var det ikke ukedag men helg og ikke helg men ukedag og ikke januar men februar og ikke februar men mars og vinter og vår og sommer og høst og plutselig var enda et år over og plutselig var fire år gått.

Og jeg tenkte på det med vemod i dag, da sønnen min kom gående inn på kjøkkenet til meg, du krabber aldri lengre tenkte jeg, og tenner har kommet og de første ordene og, han kan klatre og peke og gjemme seg og jeg har jo ikke skrevet ned alle datoene kom jeg plutselig på, har jeg noen filmer av han som krabber lurte jeg, herregud har jeg i det hele tatt bilder av han som krabber, du krabber aldri lengre, hva gjør han nå, løper han, hvordan kom han seg opp på stuebordet og du krabber aldri lengre. 

Men så kommer hun på fire hjem, og prater og er så stor, så morsom og fin, også vil jeg ikke at hun skal være annerledes, eller mindre igjen, akkurat sånn tenker jeg, akkurat fire år, akkurat fem år, seks år, og syv år, og sånn går det jo, frem til tenårene hvertfall.

Om noen finner en måte å bryte den lineære tidsaksen på, blir jeg svært takknemlig om de gir meg en lyd.

Processed with VSCOcam with b5 preset

img_4287

20140706-235222-85942933.jpg

 

Minus åtte

Grader altså. Det var temperaturen da jeg tok barna ut på tur i dag. Det er noe med januar og februar, noe med mørket og regnet og snøen og stormene og isen og de nakne trærne, noe med den tørre huden, de stive klærne, de kalde tærne, det elektriske håret, de klumpete skoene, kulden på utsiden og kulden på innsiden som gjør at jeg tenker at dette kommer til å vare evig, men så gjør det jo ikke det. Heldigvis.

Og i dag snublet jeg over dette fine diktet.

Nothing will die 

When will the stream be aweary of flowing
Under my eye ?
When will the wind be aweary of blowing
Over the sky?
When will the clouds be aweary of fleeting?
When will the heart be aweary of beating?
And nature die?
Never, oh! never, nothing will die;
The stream flows,
The wind blows,
The cloud fleets,
The heart beats,
Nothing will die

Nothing will die;
All things will change
Thro`eternity
´Tis the worlds winter;
Autumn and summer
Are gone long ago;
Earth is dry to the centre
But spring, a new comer
A spring rich and strange,
Shall make the winds blow
Round and round
Thro`and thro`,
Here and there,
Till the air
And the ground
Shall be fill`d with life anew

The world was never made;
It will change, but it will not fade
So let the wind range;
For even and morn
Ever will be
Thro`eternity.
Nothing was born;
Nothing will die;
All things will change

Alfred, Lord Tennyson 

20140328-142408.jpg

20140328-142245.jpg

IMG_0272