.

Jeg trodde jeg var ferdig definert for lenge siden
skrevet med penn i en bok som ble lukket
helt til de kom
og visket meg ut
og skrev meg igjen

For i min bok skrev jeg tålmodig, og rolig, og ryddig, og effektiv,  jeg skrev at jeg sjelden hevet stemmen, var jeg stresset løp jeg i fjellene til det gikk over, sosial og glad i en fest skrev jeg og, selv om jeg trengte mye egentid, og dessuten var håret mitt nyvasket hver eneste dag.

Men så var det ikke sånn i det hele tatt. Jeg er ikke sånn i det hele tatt.
Og noen dager får jeg liksom ikke helt taket på hvem jeg er lengre.
Jeg vet ingenting.

Også vet jeg mye likevel.
For eksempel at treåringen er på sitt aller fineste når hun våkner seint på kvelden og kommer tuslende inn i stuen til oss, halvveis i søvne, med bustete år, og krøllete pysj, gjerne med en vannflaske eller bamse i hånden, og gnir seg i øynene, sjekker at vi er på plass liksom, før hun snubler seg tilbake i sengen. Helt upolert.

At babyen får latterkrampe hver eneste gang jeg later som om jeg får det.

Man kommer jo langt med det. Heldigvis.

IMG_0301IMG_9712IMG_9865IMG_0102IMG_0251IMG_9691

Reklamer

Pappa, del to.

Fire og et halvt år.
Nesten et helt halvt tiår
Det er lenge.
Nesten like lang tid som en mastergrad.
Lengre enn datteren min har levd.

Fire og et halvt år, og likevel tar jeg meg i å se etter han enda. Det hender enda at jeg forventer å finne han på sofaen i nye stuen på landet, liggende på ryggen med hendene flettet bak hodet og beina i kryss, sliten i slitte jeans etter en lang dag med arbeid på huset. Stryker jeg hånden over setet, kjenner jeg søkket av hvor han har lagt i hånden min. Noen ganger kan jeg nesten kjenne varmen også. Den grønne puten som fremdeles lukter som han.

Fire og et halvt år, og fremdeles kan jeg, i brøkdelen av et sekund, tenke at jeg må huske å ringe han og fortelle han noe. Jeg kan fremdeles, i brøkdelen av et sekund, se en bok eller en film og tenke at det må være en perfekt gave for han. Et glimt av en mann i byen, så lik på han at jeg fremdeles kan, i brøkdelen av et sekund, tenke at det er han.

Fire og et halvt år, og stemmen er fremdeles like klar. Siluetten av han. Ryggen litt stiv, skuldrene litt buet. Store arbeidshender. Fingeren han strøk over nesen når han slappet av, betraktet noe, tenkte, nesen som ble presset lett mot overleppen, som kom den i møte.

Fire og et halvt år, og sorgen kommer til meg på dager jeg aldri har fått dele med han. De første smilene, den første krabbingen, forsiktig stabbing på lubne bein. Klissete fingre på 17 mai.
Hadde du vært morfar eller bestefar?
Datteren min som ligner på han når hun sover. Sønnen min har miniatyrutgaver av hendene hans. Bittersøtt fester det seg i brystet mitt.

Fire og et halvt år, og man har lært seg å leve med savnet. Innimellom setter jeg til og med pris på det. Så lenge han er savnet blir han ikke borte, ikke når savnet står der som en bauta, et manifest på det som en gang var. Oftest kommer det til meg i de lyse, stille kvelder i den uklare overgangen mellom vår og sommer. Mens rhodendronen blomstrer, luften står stille og solen går ned i rødt, med løfter om en enkel morgendag.

20140729-202820-73700044.jpg

 

 

With no direction home

Påsken er like om hjørnet, og med den kommer de alternative TV-reklamene. Dere vet, kanaler som sender fra Norge har forbud mot å sende kommersiell reklame på langfredag og første påskedag, og istedet gir de bort reklametiden til veldedige organisasjoner som får sende informative små filmsnutter hvor de forteller hvem de er og hva de driver med. Det er jo bra greie i seg selv, men disse «reklamene» bærer i tillegg ofte preg av lavt budsjett, så på den måten kan de også være underholdende, og i tillegg synes jeg det er morsomt å se hvor utrolig mange forskjellige støttegrupper og organisasjoner det finnes rundt om i landet. Jeg sitter med andre ord og følger med, hver eneste påske, og på en trilletur forleden lurte jeg på hvilken støttegruppe jeg kunne ha stiftet med troverdighet. Foruten det faktum at jeg er både svaksynt og nesesprayavhengig, har jeg en annen svakhet som har hemmet meg i store deler av livet mitt, og gjort enhver tur på nye veier til en forvirrende affære;

Jeg har ingen stedsans. Jeg mener det. Helt fullstendig lost.
Det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og jeg er ganske sikker på at det er medfødt. Selv om stedsans ofte er forbundet med å finne frem på nye områder kan jeg fortelle at det også gjelder områder jeg egentlig burde ha vært relativt kjent på, og ikke minst i bygninger. Jeg kan huske at jeg som barn alltid var stresset dagen før jeg skulle begynne på skolen igjen etter sommerferien, fordi jeg var redd jeg ikke skulle finne igjen klasserommet mitt, og at jeg kjente igjen den følelsen på universitetet, selv etter 5 år i de samme byggene.
Det er som om jeg alltid har gått meg litt vill, selv på hjemmebane.

Men stedsans kan jo trenes opp tenker kanskje du nå. Nei.
Jeg prøver og øver og trener, men det hjelper ikke. Jeg kan gå i ukjente gater og forsøke å memorere alt, «til høyre ved det rare røde huset som så ut som en hytte» eller «rett frem forbi det syke treet», men når jeg står der igjen, ved det rare huset, så tenker jeg sånn «eller var det dette huset egentlig? var det ikke det ved siden av» før jeg tar til venstre istedet. Det eneste som hjelper er å gå i de samme gatene, ca hundre ganger på kort tid, slik at jeg får de inn i beina på en måte, at føttene bare går uten at hjernen trenger å hjelpe til. For det er da det går galt.

Denne «lidelsen», om det er lov til å kalle den det, har sine fordeler og ulemper. En fordel er at jeg får oppleve nye fine steder før første gang mange ganger, når Kyrre og jeg er ute og kjører bil og jeg bare «Åh, her var det fint, her har jeg aldri vært før», og han bare «sukk, vi var her i forrige uke, og uken før der og uken før der» eller vi er ute og går tur og jeg bare «for et spennende hus, har du sett en sånn arkitektur før» og han bare «ja, det har du også, i forgårs da vi gikk her». Ulemper er jo at jeg virker ganske useriøs, for eksempel når jeg skal besøke venninner og alltid må spørre om adressen deres, selv om jeg har vært der mange ganger før, og om jeg skal ta meg frem i nye bygg må jeg sette av god tid. På utesteder fremstår jeg  forøvrig som full når jeg spør om veien til toalettet som jeg allerede har vært på to ganger den samme kvelden.

Bilkjøring er likevel det verste. Hver eneste gang jeg setter meg bak rattet må jeg først se for meg detaljert hvilken vei jeg skal kjøre for å komme meg til målet. Kyrre er vant til at jeg ringer han og spør etter «raskeste vei» når jeg skal noe, men jeg vet at han har avslørt at jeg egentlig bare spør om en eller annen vei,samme hva, for jeg har ikke peiling. Når jeg kjører bil må jeg jo også konsentere meg om å ikke kjøre i noe/noen, og da er det ekstra stress. Når jeg tenker på det så er det helt utrolig at jeg ikke har krasjet i løpet av de 11 årene jeg hadde hatt lappen. Hadde førerhunder kunnet gi veibeskrivelser verbalt, tror jeg nok at jeg hadde vært kvalifisert for en.

Uansett, om du kjenner deg igjen i dette, kanskje vi skulle laget en støttegruppe sammen, eventuelt en religion hvor vi tilber vedkommende som fant opp GPS´en, for uten den vet jeg ikke hvilken by/land jeg hadde gått meg vill til nå.

 

IMG_8196

«Hvordan var det egentlig jeg kom meg hit? «

Innrømmelser fra Ammetåken 

Den første tiden med baby i hus er frustrerende, rar og fin på samme tid.
Dagene går med til å overse rot og klesvask, trille lange turer, og kysse små myke kinn som fremdeles lukter som nystekte vafler (og gulp). Jeg spiser questbar eller sjokolade til lunsj, og drikker 10 kopper med lunken eller kald kaffe til. Nå har det gått tre og en halv måned, og det føles litt som om det var i går han kom til oss, og litt som om han alltid har vært her. Jeg vet når gråten betyr at han er sulten, og når den betyr at han er trøtt, og jeg vet hva jeg må gjøre for å få høre hikstende babylatter – vi har altså blitt godt kjent.

Denne gangen har vi fått en baby som er trøtt innen klokken 20, og som helst vil ta kvelden da. Det i seg selv er helt fantastisk, men så er det denne ørlille haken han som så mange andre babyer setter ved det hele;
han sover kun om han får sove oppå en av oss, 80% av tiden.
Jeg er jo tilhenger av å gi babyer den nærheten de trenger, og husker jo fra forrige gang hvor (hjerteskjærende) fort tiden går, så mange av kveldene går dermed med til å sitte stille i sofaen mens han sover på meg.
For å unngå å se så mye på alt rotet rundt meg (det er nesten ikke til å unngå) så finner jeg andre ting å se på istedet.
Jeg har lest en haug med bøker de siste månedene, men jeg merker jo at ikke hodet henger helt med, så det blir mye lettlest krim og sånn istedet. Ofte når jeg leser «bestselger krim», vet jeg hvem som er morderen/hva som er plottet når jeg er litt over halvveis i boken, mens nå må jeg gjerne lese de siste kapitlene to ganger for å få med meg hele poenget. Ammetåke, tror jeg de kaller det, og det går fint, for jeg vet at denne tilstanden også er midlertidig, som alt annet. (Forøvrig sendte jeg Kyrre en tekstmelding for litt siden, og ble irritert fordi jeg aldri fikk svar, og da jeg skulle sende en sur melding nummer to oppdaget jeg at den forrige meldingen hadde jeg «sendt» i google søkemotoren på telefonen, så det blir jo noen morsomme historier av det også)
Ammetåken er forøvrig en ting, en annen er det at man blir så vanvittig sentimental av å få barn. Jeg ble det da vi fikk Emina, og det ble ikke akkurat mindre denne gangen. Jeg drømte for eksempel forleden natt at Emina (3 år) skulle dra alene til Afrika for å drive veldedig arbeid, og da jeg våknet tørket jeg en tåre og bare «hun vokser så altfor fort».

Uansett, jeg prøver altså å lese eller se på noe fornuftig mens jeg blir sovet på, og i forrige uke startet jeg på HBOs «The Knick». Den har fått gode kritikker, og jeg elsket den fra første stund. (Serien følger Knickerbocker sykehus i New York på tidlig 1900-tall og nå kommer spoilers).
Jeg skal ikke påstå at alt jeg vanligvis ser på er så smart, jeg elsker Svenske Hollywoodfruer og Ullared, men jeg liker best litt mørke, underfundige og intense serier, type True Detective og The Leftovers. The Knick passet dermed veldig bra, jeg synes den var litt krevende, med nærbilder av operasjoner som minnet mest om slakt og en intens elektronika i bakgrunnen, men jeg slukte hele første sesong på en uke, og i går begynte jeg på sesong to. Kyrre har sett på med et halvt øye, og mens jeg gjemte meg bak en pute i går, kom det fra han:
-du vet at du sitter der og ser på en såpeopera, ikke sant?
Jeg lo hånlig, men han fortsatte: -det er 1900tallets Chicago Hope du ser på.                            Nå begynte jeg å bli litt irritert,
-hvordan kan du påstå noe sånt, spurte jeg.
Men så prøvde jeg å se på det uten ammetåkeøynene mine, og bare,                                                   «ukjent kone dukker opp» check
«uønsket graviditet mellom forbudt kjærlighet» check
«Nonne utfører illegal abort» check
«Nonne fengslet»  check
«Sympatisk sosiotetskvinne møter sleezy svigerfar»
check
«Overarbeidet genikirurg har rusproblemer» check
«Den kjipe irske sjåføren viser seg å være god på bunnen og hjelper nonne i fengsel» check.                                              Og listen bare fortsatte og fortsatte, og jeg bare, hvem er jeg egentlig? Før jeg trykket spill av på neste episode også.

Ha meg unnskyldt, jeg skal nå se tre episoder til på rappen.

 Zzz

Betraktelser fra en fersk tilværelse som to(?) barnsmor

«De sier at en er som en, og to er som ti, men det har ikke jeg merket noe til, jeg synes den største overgangen var fra null til en, at to føles som to, ikke mer og ikke mindre» Utsagnet kom fra undertegnede en lørdag ettermiddag, på vei ut i bilen etter en handlerunde. Kyrre så på meg med skepsis i blikket, «det er jeg helt uenig i» sa han, «to føles som langt mer enn to, før kunne en av oss slappe av og nå må vi begge være på hele tiden for å få alt til å gå rundt». Jeg tenkte han var farget av at det var han som med lavt blodsukker fem minutter i forveien hadde gått og letet og jaktet etter treåringen som ville leke gjemsel på Rema (selv om vi ga ganske klar beskjed om at det ville ikke vi) og lot hele temaet ligge for en stund.

Det er ikke til å stikke under en stol at tilværelsen som tobarnsmor langt oftere gir meg følelsen av dårlig samvittighet enn det jeg hadde da jeg bare hadde ett barn å tenke på. Allerede fra tidlig i graviditeten begynte jeg å kjenne på dårlig samvittighet over at jeg var mye trøtt og hadde store humørsvigninger og etterhvert som magen vokste, vokste også den dårlige samvittigheten over begrensningene den satt for meg i mammarollen. «Mamma kan ikke bære deg mer nå», «mamma kan ikke være med i den store sklien på ADO» og «mamma må bare hvile litt», «mamma må sove litt lengre i dag også, pappa står opp med deg», jeg visste jo innerst inne at det hverken var traumatiserende for henne eller noen grunn til å ha dårlig samvittighet, men kombinert med den hormonelle berg og dalbanen en graviditet er, følte jeg at hver avvisning gradvis gjorde meg til en dårligere og dårligere mor. Ettersom jeg gikk 15 (!) lange døgn over termindato, hadde vi noen veldig slitsomme uker før babyen kom. For meg føltes hvert døgn over termindato som en uke, og dermed følte jeg selv at jeg hadde vært en kjip mor i minst tre måneder i strekk. Jeg lovet henne bot og bedring i det samme «jeg ikke hadde den store magen mer», som jeg så ofte fortalte henne.

Så kom babyen, og jeg hadde vel kanskje glemt hvor enormt krevende et så lite menneske er. Jeg hoppet i det, og dro hjem fra KK allerede et halvt døgn etter fødselen, og en overivrig storesøster ble naturlig nok avvist litt i starten, her også. «Mamma skal mate babyen nå» «mamma må sove nå» «babyen sover nå, du må være musestille», og plutselig innså jeg at jeg fremdeles kom til å føle meg kjip ovenfor henne en stund til, slik jeg fremdeles gjør to måneder senere, men jeg vet jo at det går seg til etterhvert, og ikke minst at det vil være verdt det for henne, det å få et søsken å leke med er jo en kjempegave, tross alt.

Så, til trass for den dårlige samvittigheten har jeg altså ikke følt at de to barna var mer enn to barn, og hvertfall ikke ti, helt til forrige uke, da Kyrre dro til Oslo i to dager. Med han borte, forstod jeg hvor samkjørte vi har blitt i hverdagen, og ikke minst hvor nødvendig det er. Plutselig var det vanskelig å rekke å levere i barnehagen klokken 10, det var vanskelig å rekke å ta seg en dusj om morgenen, det var vanskelig å rekke å lage ordentlig mat, og leggingen var så vanskelig å gjennomføre alene at jeg måtte ty til min mamma for å få det til. All ære og respekt til aleneforeldre altså, jeg forstår ikke hvordan dere får det til, og håper at jeg aldri trenger å finne det ut heller.

Det verste er å være alene når begge to gråter, og babyen vil bæres og treåringen vil klemmes, og man får vondt av babyen som ikke skjønner noenting og treåringen som skjønner litt for mye, og uansett hva man gjør blir det feil. Likevel, de har ikke føltes som ti barn før en av morgenene da Kyrre var borte. Babyen hadde vært urolig hele natten, og jeg hadde vært våken fra fire til halv seks, da jeg omsider klarte å legge han ned i babynestet ved siden av meg. Jeg sank ned på madrassen, pakket dynen rundt meg, og hadde nesten sovnet da jeg merket at døren til soverommet sakte, sakte gled opp, og en knapp meter lang skygge gled stille inn. «Hei Emina», hvisket jeg, «du må være stille, Jesper har nettopp sovnet». Jeg har lagt merke til at denne sårbarheten en sovende baby er, har gitt henne en slags form for makt -makten til å vekke han, en ny kraft som hun er veldig klar over at hun besitter. Det var dette jeg så i smilet hennes, i dette mørke soverommet klokken halv seks en onsdag morgen, før hun hevet hånden, jeg så hun bar på en avlang gjenstand, i en skrekkfilm ville det ha vært en kniv, men det var altså heldigvis (?) bare en mikrofon. Du kan jo tenke deg selv hvordan de neste sekundene utspant seg.

IMG_6169

 

Uten punktum

Før han var født hadde jeg tenkt at jeg skulle skrive litt hver dag etter at han var kommet, for tiden går så fort og man glemmer så fort, og plutselig har det gått for fort så jeg har knapt nok skrevet et eneste ord, ikke engang mitt eget navn enda det har gått over åtte uker allerede, og dagene går ikke fort de flyr, og har du noensinne prøvd å holde deg våken med en sovende baby på brystet, det er helt umulig og hva er dag og hva er natt uansett, og noen dager når jeg lukter gulp og har blitt kalt for bæsj for tyvende gangen eller slem kanskje, så tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg var atten år igjen eller kanskje tyve, men så kommer jeg på at da jeg var atten synes jeg at Paris Hilton hadde en bra stil, det går ikke an å ønske seg tilbake til noe sånt, ikke sant, så jeg gleder meg til de blir litt større og vi litt friere igjen, weekendturer på egenhånd og sove til vi våkner av oss selv, men så kommer jeg på at da er det slutt på tannløse glis og en treåring som kaller meg sin aller beste venn og den tanken er nesten ikke til å bære, jeg elsker jo småbarn, vær liten for alltid tenker jeg til de ,kanskje jeg sier det også, vær mine for alltid, og noen har enda flere ,jeg har bare to, av en eller annen grunn får den tanken meg til å smile, men hva er det egentlig jeg vil da, pokker ta deg linær tid, i morgen vil jeg være en pensjonist som drikker iskald hvitvin i Florida, og i overimorgen en trassig treåring som kaller alle mine meningsmotstandere for bæsj ,også vil jeg ha muligheten til ha en baby og en treåring for alltid

IMG_1938

Betraktelser fra slutten på et 400 måneder langt svangerskap

I mars følte jeg meg ikke helt som meg selv. Humørsvingningene målte ca 10 på Richters skala, jeg hadde kronisk vondt i magen og dessuten sov jeg både tre og fire middagslurer på en vanlig dag. Vage minner fra tre år i forveien slo mot meg en morgen da jeg våknet, og plutselig skjønte jeg at løpet var kjørt. Men herregud, vi har jo allerede en baby, (Emina, da 2,5 år) tenkte jeg, hvordan skal dette gå? Det tenker jeg forsåvidt fortsatt, men jeg har jo gjort meg opp noen nye tanker underveis også. Det er nemlig mange myter og teorier om svangerskap, som for meg er ganske urealistiske. Her er fem av de.

  1. Når du har barn fra før av, glemmer du nesten at du er gravid, og tiden går så fort at du er ferdig før du vet ordet av det. Lol, nei. Når du har barn fra før av, går tiden akkurat like sakte som den gjorde da du var gravid med det barnet også. Alle bare «tiden flyr», mens jeg lurer på om jeg er med i en eller annen form for Truman Show, hvor noen innimellom stiller datoen noen dager tilbake i tid, slik at jeg er «30 uker på vei» i tre uker, minst. Noen ganger i denne graviditeten har jeg tatt meg selv i å ville lyge når noen spør hvor lenge det er igjen, i håp om at om jeg flytter terminen til en tidligere dato og sier det mange nok ganger, så kommer babyen da istedet.
  2. Alle gravide får morsomme cravings. Altså, utenom frukt og bær, har jeg ikke cravet noe på seks måneder. Ingenting. Jeg leser om folk som vil ha murpuss og sylteagurker og skosåler og rødbeter med bringebærsyltetøy, mens jeg for min del kan spise havregrøt eller brødskiver med banan på til middag i ukesvis. Det spiller nærmest ingen rolle om det er sushi eller kneip, og det er så dørgende kjedelig. Jeg gleder meg til maten smaker godt igjen. Dette fører meg til neste punkt:
  3. Alle gravide får et automatisk instinkt som gjør at de unngår ting som ikke er bra for barnet. Der jeg ikke craver mat, craver jeg istedet lukter. Jeg var dønn lik da jeg gikk med E, og det er bare den lille viljestyrken jeg har igjen som gjør at jeg ikke er tungt løsemiddelskadet. Med Emina var det særlig lukten av avfetting i bilvask og neglelakk jeg trengte, mens denne gangen er det vaskemaskinpulver, skyllemiddel, klorin, maling og lakk som gjør meg lykkelig. Noen ganger, når alt er tungt og kjipt sprayer jeg klorin i vasken, også står jeg og lukter på det med et fårete smil etterpå, og i forrige uke, da Kyrre lakket en benk i gangen vår, vurderte jeg å flytte sengen vår inn dit istedet. Jeg elsker forøvrig å gå forbi folk som røyker på gaten, enda jeg selv ikke har røykt en sigarett på over fire år.
  4. Når du er gravid, blir du kreativ og huslig. Noe av det som jeg synes er mest slitsomt med å være gravid, er den konstante følelsen av å være hangover, bare uten festen i forveien. Jeg vet ikke med dere, men jeg forbinder ikke akkurat fyllesyke med kreativitet. For hver dag som går i graviditeten, kjenner jeg at jeg blir litt og litt dummere. Ordforrådet mitt er nå skrenket inn med 2000 ord, minst, og jeg er like flink til å tenke før jeg snakker som Per Sandberg. Heldigvis vet jeg denne gangen at IQ`en kommer tilbake. Når babyen er rundt året, kanskje.
  5. Når du er gravid for andre gang, bekymrer du deg mindre fordi du har vært igjennom det før. Lol, nei. Jeg er like hard på googlingen denne gangen, og jeg bekymrer meg minst like mye som jeg gjorde forrige gang. Etter at vi fikk E, lovet jeg meg selv at dersom jeg en dag skulle bli gravid igjen, skulle jeg ikke skulle kaste bort tid på å bekymre meg over ting jeg ikke selv kan kontrollere, men den tanken forkastet jeg i det samme øyeblikket graviditeten var et faktum. Jeg er bekymret for det aller meste, ca 90% av min våkne tid.

Men, en vesentlig forskjell fra første og andre gang, er at jeg denne gangen i det minste vet at det er verdt det tilslutt. For mens jeg hater den enorme gravide kroppen min, og hodet som er fylt med rot og usammenhengende setninger, henger jeg ut med det fantastiske resultatet fra forrige graviditet, (for tiden er hun forøvrig flinkere enn meg til å uttrykke seg), også tar jeg meg selv i å glede meg til babyen kommer, og ikke bare til jeg ikke er gravid mer.

Så nå for tiden teller jeg ned dager og netter, mens jeg sniffer på en flaske tøymykner (eventuelt klorin) og stikker nåler i woodoo-dukkene jeg har laget av alle som har bedt meg om å «nyte den siste tiden».

IMG_5236