Svart senker natten seg

«Finnes dette i virkeligheten?» Er de på ekte?»
Hun spør gang på gang, og jeg prøver å forklare at Markus og Martinus er på ekte, Dora og Nysgjerrige Nils på liksom, Karsten og Petra finnes på en måte, men er ikke helt ekte likevel. Jeg forteller at ting som barn ofte er redd for, som troll, hekser og spøkelser eller monstre under sengen ikke finnes i virkeligheten, bare inni oss når vi er redde.

Hun går i Luciatog, synger om svarte netter, truende skygger og tente lys, vinker til oss og smiler stolt, vi smiler enda stoltere tilbake. Etterpå sitter vi på små tripp trapp stoler, spiser Lussekatter og pepperkaker, og ser på fargerike tegninger på veggene, mens lyset sakte overvinner mørket utenfor.

Jeg drar hjem, lager kaffe og sjekker nettavisene mens minstemann sover.
Det har ikke gått mange minuttene før jeg spør meg selv
«Finnes dette i virkeligheten? Er de på ekte?»
I Aleppo har mørket senket seg
Ingen tente lys.

Jeg tvinger meg selv til å lese mer enn jeg pleier. Se flere filmer enn jeg pleier. Tenke mer over det enn jeg pleier.
Og det er så jævlig. Jeg klarer knapt å ta det innover meg, hva de gjennomgår, menneskene i Aleppo, barna i Aleppo, mødrene i Aleppo, fedrene i Aleppo, brødrene i Aleppo, søstrene i Aleppo, besteforeldrene i Aleppo, tantene, onklene, nevøene og niesene, vennene, venninnene, naboene i Aleppo, alle sammen mennesker, sånn som jeg og du.
En tenåringssønn i sjokk har akkurat mistet moren og søsteren i et desperat fluktforsøk fra bomber og regjeringsstyrker. En eldre mann skriker mot himmelen i frustrasjon og desperasjon «de dreper barna våre! de dreper kvinnene våre»

Spedbarn graves ut, ungdom dekkes over. Det er så mørkt.
Mødre som ikke kan fortelle barna at det de er redd for ikke finnes
som ikke kan fortelle at det ikke er noe å være redd for
uten å lyge.
Og de finnes. I virkeligheten. Helt på ekte.
Fire, fem timers flyreise fra oss.

aleppo

Foto: Thaer Mohammed 

Reklamer

2.desember

Fem år uten han.
Fem år med sorg, fem år med savn.
Fem år siden grunnmuren min raste.

Og jeg husker det så godt, hvordan verden gikk videre, enda min hadde nettopp kollapset. Folk hang julestjerner i vinduene, kledde verandaene med julelys, hang kranser på dørene sine. Og smilte. Jeg satt i møte med begravelsesbyrået, like ved nygårdshøyden, og tenkte på alle studentene som nettopp hadde gått forbi, som var ferdig med eksamener og feiringer, og som kanskje skulle hjem til jul. Og jeg tenkte at ingenting ville noensinne bli det samme igjen. Og det gjør det jo ikke heller.

For hva er livet, om ikke kontraster. For ett år og noen uker siden, mens jeg lå på KK og kjempet sønnen min til verden, ga andre slipp, noen før sin tid, andre på overtid. Sorg og glede og ørsmå marginer. Pappa som døde på Kyrre sin bursdag, og alle tankene som går i sløyfer.Hva om jeg hadde overtalt han til å stikke innom legevakten, vært litt mer standhaftig, insisterende. Men så kan man jo ikke tenke sånn heller. Hvor mange trafikkulykker kunne vært unngått om folk bare kjørte to minutter senere hjemmefra. Hvor mange vogntog har jeg allerede unngått fordi jeg har vært noen minutter forsinket. Eller for tidlig.

Og tiden, som forandrer alt. Det er vanskeligere å høre en stemme som har vært stille lenge, men den er fortsatt med meg, i alt jeg gjør. Grunnmuren som man bygger opp igjen, uten en gang å merke det. Jeg mistet en far, men har fremdeles en til barna mine. 2.desember, som har blitt en av de dagene hvor man stille tenker over alt det man har hatt, og høylytt feirer alt man fremdeles er så heldig å ha.

Og i år er det mitt kjøkkenvindu som har julestjerne, jeg som pynter terassen min med julelys, og døren min med kranser. Og tenker på pappa, som engasjert kunne forklare hvorfor tidsreiser i teorien var fullt mulig, og hvordan alt og alle egentlig er stjernestøv. Og fremdeles er det en av de aller fineste og mest skremmende tankene jeg vet om

Within the swaddling dust of the Serpens Cloud Core, astronomers are studying one of the youngest collections of stars ever seen in our galaxy. This infrared image uses data from the “warm” phase of NASA’s Spitzer Space Telescope, letting us peer in

Foto:nasa

 

 

Osterøy, 2016

Her står tiden stille
men det gjør ikke vi
Alt er det samme og
helt forandret
Jeg leter etter deg
i alle rom

Jordbæråkeren har for lengst grodd igjen
Plommetrærne veltet
Garnene henger tørt i kjelleren

Fluesnapperne ser vi ikke lengre
de kommer aldri hit igjen
Det gjør heller ikke du
enda du er overalt

img_2805

img_2817-1

img_2803-1

img_2829-1

 

21. september

Jeg har vært mamma i nesten fire år nå
og bært barn
i magen
på magen
på den ene armen
på den andre armen
på ryggen
på hoftene
på skuldrene
hengende rundt føttene

Barn er ikke så tunge
i starten
ikke fire kilo engang

Men noen ganger
for eksempel når de vil stå opp halv fem
enda jeg vil sove mer
Eller når jeg har influensa
og det har ikke de
og heller ikke barnevakt
Eller når de plutselig har over førti i feber
og lager underlige lyder når de puster
puster de
Så veier de kanskje 100 kilo hver

Og andre ganger
for eksempel når de klemmer meg ekte
Eller leker stille sammen
midt på stuegulvet
Trillende latter i kor
når de ligner på hverandre meg selv mange jeg er glad i
så veier de ingenting
Mindre enn en fjær
berøring som en sommerfugl
over hele meg

img_1824

Ublid Juli

Hei Bergen!

Juli kom og juli gikk og i mellom der så regnet det.
Og regnet det.
Og regnet det.

Gjennom hele den sure, mørke vinteren som vi nylig hadde lagt bak oss fantaserte jeg om lange trilleturer på Fløyen, om nakne tær og sjøbad på Nordnes, grilling på terassen og hvitvin i solnedgangen, jeg fantaserte om å trippe gjennom lyse dager i lette sommerkjoler. Kyrre hadde til og med tatt ut ferie i hele juli, jeg kan ikke huske sist vi hadde en hel måned fri sammen. Forsommeren var så vakker, lys og varm, og jeg tenkte at nå, nå er listen lagt for resten av sommeren, nå blir det som i 2014, med (nesten) evigvarende solskinn.
img_9880img_9973

Men så ble det jo ikke sånn.

Nedbørsrekorder, kulderekorder og ekstremvarsel på ekstremvarsel på ekstremvarsel.
På enda et ekstremvarsel.
Helt endeløst.

Dere skal vite det at i begynnelsen, den første uken kanskje, så fulgte jeg ivrig med på værmeldinger, og trass heller dystre prognoser var jeg likevel optimistisk da jeg tittet ut vinduet om morgenen, i håp om at de kanskje hadde meldt feil. Det hadde de stort sett ikke, men jeg holdt humøret oppe, på med regntøy og ut likevel. Men etterhvert som dagene gikk, så innså jeg at det ble jo ikke bedre.
Sommerkjolene i skapet som ble hengende. Jeansskjortsene  som ble lagt bakerst i hyllen igjen, og høstuniformen som ble hentet frem. Lange bukser, tunge støvler og den klamme, ekle regnkåpen jeg er så lei av. Hele sommeren kollapset liksom litt. Luften gikk helt ut av meg. Og jeg vet at det er sånn, vi bor tross alt i en by som er kjent for alt regnet sitt, men likevel så tok jeg meg selv i å ta det personlig. «Hvorfor gjør du dette mot meg?» ville jeg skrike høyt til Bergen «din jævla drittby, ingen liker deg!». Kanskje jeg gjorde det også.
img_1395

Tilslutt orket jeg ikke engang å lese om alle rekordene vi var i ferd med å sette, om nedbørsrekorder som ble knust og årets juli som gikk inn i værhistoriebøkene og jeg vet ikke hva. Helt til jeg snublet over dette intervjuet med psykologiprofessor Lindstrøm som sier at værsyke bare eksisterer i hodene våre. Det er bare et kulturelt fenomen, og et tegn på at vi egentlig har det bra; om man bare beklager seg over regnet, så lever man tross alt egentlig et trygt og bekymringsløst liv.» Verden rammes av terror, det skjer dødsulykker på veiene, mediene rapporterer om krig og elendighet, og samtidig går vi rundt og klager over ferieværet» sier hun.
Ikke bare skal vi være deprimert av alt regnet, man skal altså attpåtil ha dårlig samvittighet for at man er det i tillegg.
Som om ikke det går an å både bekymre seg for andre ting, for sykdom, sorg eller økonomi , være bekymret for verden rundt oss og likevel være lei av drittværet. Glem behovet for d-vitaminer, glem hvilken rolle dagslys og sollys spiller på søvn og psyke.
Jeg nekter å tro det. Vi er ikke skapt for dette klimaet. Om det området som vi i dag kjenner som Bergen hadde blitt oppdaget først nå, så ser jeg for meg at oppdageren hadde sagt noe sånt som «Åh, det er en nydelig plass, men klimaet gjør det helt ubeboelig, dessverre.»

På et punkt er jeg jo dermed enig med Lindstrøm. «Skal man bo i Bergen må man tåle mye vær» sier hun. Hvis ikke man takler det, er det nok bedre å flytte til tørrere og varmere strøk.» Og jeg har tenkt mye på det denne sommeren, det å flytte er ikke bare,bare, man er bundet til jobb og familie og bolig og alt som hører med, men hvorfor planlegger man ikke bare å dra bort på sommeren, leie ut huset og dra bort i stedet? Vi kunne jo vært en måned i sør-Europa? Etter å ha tenkt mye på dette gikk det en dag  opp for meg at bergenseren i meg er så miljøskadd at jeg er livredd for at solen skal skinne her hjemme når jeg er borte, at jeg har så angst for å gå glipp av en eventuell solskinnsdag i denne byen at jeg heller blir værende i regnet istedet. Som en slags geografisk variant av Stockholmsyndromet.

Deprimerende i seg selv, ja, men det sier jo egentlig mye om hvor fint det kan være her, om bare solen skinner. Og det skal den visst også gjøre hele neste uke. Hurra!

img_1843

 

 

 

FerieFrihet

«Det er jo litt gøy når vi bare tar ting på sparket, uten å ha planlagt for mye på forhånd, for mange planer kan jo fort bare føre til at vi må begrense oss»
– sitat meg selv, før bilferien 2016.

Kyrre og jeg har pleid å dra på bilferie hver eneste sommer. Jeg har alltid elsket bilturer. Jeg liker den friheten det gir, det å pakke med seg det man trenger og å være sin egen transport dit man skal. Siden Kyrre foretrekker å kjøre, kan jeg sitte og se ut vinduet og oppdage masse fine små steder, hus og fantastisk natur. Av en eller annen grunn tenker jeg uvanlig klart når jeg sitter i passasjersetet på en bil, og dessuten er all tiden det tar helt perfekt å bruke til å høre seg opp på nye album og ikke minst, bare prate uforstyrret.

Nå har vi jo fått to små de siste tre årene, og det er klart at de er med på å påvirke feriene våre, på godt og vondt. Om jeg skal sette fingeren på hva og hvordan denne ferien ble påvirket, ser det omtrent sånn ut.

1) Plassering. Bilen vår har bare fire seter, og istedet for å la de to små få styre baksetet på egenhånd, bestemte vi oss for å flytte treåringen frem til passasjersetet foran, og meg bak førersetet. Tanken var god; vi skulle ha bedre kontroll på henne, og jeg hadde god plass i baksetet og full kontroll på babyen. Men altså, der satt hun, bakovervendt i forsetet, med en ny følelse av full kontroll over alle i bilen. Bilen var plutselig omgjort til et diktatur, med henne som maktsyk og utilregnelig diktator.

2) Musikk. Da vi kjørte hjemmefra var det tid for en lur for minstemann, og hun på tre var naturlig nok veldig giret. For å få henne til å roe seg ned tok jeg derfor på musikk fra min egenlagde spilleliste «E sine skrullesanger». Det var bare det at hun insisterte på å høre på denne musikken, tur-retur Bergen/Kristiansand. Spillelisten består av 12 sanger, deriblant Fantorangen, Hanne Krogh som synger Hompetitten og noen julesanger fra Barnas superjul. Vi hadde altså valget mellom a)disse sangene eller b)konstant mas om å høre disse sangene. Vi valgte det første, og fremdeles, nesten to uker etter, er Hanne Krogh det siste jeg hører før jeg sovner om kvelden.

3) Småspising. Vanligvis er bilferie synonymt med frisone for dårlig samvittighet om jeg gjør noen raske karbohydrat-krumspring (les:spiser 200 gram sjokolade på ti minutter). Alle vet imidlertid hva som skjer når småbarn spiser mye sukker, så det gjelder såklart ikke for henne. Men hun fulgte meg jo med argusøyne, så det var nesten umulig å spise uten at hun fikk det med seg. Tilslutt fylte jeg vesken med non-stop og tok det eldgamle «late som jeg hoster mens jeg egentlig spiser i smug»-trikset, men mistet fullstendig oversikt over hvor mye jeg egentlig hadde stappet i meg, og endte opp kvalm (og lubben). Enda godt at vi ikke akkurat har trengt å kle oss i bikini denne sommeren.

4) Ladepauser. Vi kjørte el-bil, og tenkte at det kom til å være null stress, fordi vi uansett måtte ta mange pauser underveis. Problemet var bare det at noen av ladepausene måtte taes når babyen nettopp hadde sovnet, og dermed ble vekket igjen.

5) Underholdning. Treåringen hadde jo psykomusikken sin, og dessuten fikk hun låne telefonene våre til film og spill, og ikke minst bare prate og tøyse sånn som treåringer er god på. Det var verre med babyen, som (naturlig nok) hverken ville se ut vinduet, eller reflektere over noe som helst. Vi hadde med massevis av bråkete leker, og jeg tømte vesken min for alt som kunne ristes på, men de siste timene var han så lei, at det eneste som hjalp var at jeg la hodet mitt på siden i fanget hans. Etterhvert mistet jeg imidlertid følelsen i halve nakken, en følelse som spredde seg videre nedover skuldre og rygg, og dessuten ville han tilslutt kun ha meg der sånn at han kunne dra meg i håret. Da han oppdaget øynene mine ble jeg tvunget til å velge mellom å beholde (relativ) stillhet eller synet mitt, og jeg valgte det siste og satte meg opp. Han svarte med et tredve minutter langt vræl.

6)Plass. Den gode plassen jeg hadde i baksetet ble ersattet med alle lekene/smoothieposene/bleiene/jakkene/teppene/skoene/flaskene vi hadde med til barna, og på et tidspunkt var det så trangt at jeg oppdaget at jeg satt med høyre foten i en menypose, og venstre i en unaturlig posisjon som fikk det til å se ut som jeg hadde et åpent brudd i leggen en plass. Bare en fun fact, egentlig.

Da vi endelig var fremme i Kristianssand hvor vi skulle tilbringe noen dager før vi (egentlig) hadde tenkt oss videre til Danmark, følte jeg at vi hadde landet på månen uten å helt vite hvordan vi skulle komme oss hjem igjen. Etter å ha konstatert at flybilletter for meg og mini kostet fra 3500 kroner spurte jeg Kyrre bedende om vi ikke bare kunne fjernselge huset vårt og bli værende. Etter å ha tenkt oss nøye om, kom vi frem til at vi heller skulle prøve å kjøre hjem om natten istedet, når barna uansett skulle sove. Siste dagen kjente jeg midlertidig på pannen til minstemann, og synes at han var bekymringsfullt varm. 39,5 i feber, tilsynelatende uten grunn. Vi bestemte oss derfor å kjøre med det samme, siden han uansett bare ville sove, og jeg ikke ville kjøre om natten i tilfelle vi skulle trenge legehjelp. Det var (selvfølgelig) omgangssyke han hadde fått. Da vi fjorten timer(!!!) senere parkerte bilen utenfor hjemme, bestemte vi oss for å heller prøve en (veldig) planlagt sydentur til neste år.

Men så er de jo verdens fineste uansett, og nå, nesten to uker senere skulle jeg allerede ønske at vi skulle ut på en ny biltur snart likevel.

img_1246

Ladepause

img_1277

I Dyreparken, hvor regnet i det minste holdt vepsen på avstand

Snart er du fire

Jeg har vært takknemlig for hver eneste milepæl
for alt fra meningsløs babbel
og små riskorn av melketenner
til de første stegene

Jeg er takknemlig for alle ordene du bare trenger å høre en gang
før du gjør de til dine egne
Underfundige samtaler
Filosofiske spørsmål

Plutselig selvhjulpen
jeg er takknemlig for det også
Klær blir funnet frem
av og til med sko på rett fot

Men det er bare det, at noen ganger
når du springer avgårde
uten å se deg tilbake
Hade, mamma, roper du kanskje
over skulderen
om du har tid
Så får det meg til å tenke på at du skal ut i verden
på egenhånd en dag
Du skal vite det
at jeg fantaserer om å kunne putte deg i vaskemaskinen
60 grader, eller kanskje på 90
og krympe deg tilbake i armkroken min
For å kunne ha deg der
for alltid

img_1303

img_1092