Jobbsøknad

Så, jeg søker jobber for tiden. Tilværelsen som arbeidsledig er forutsigbar og uforutsigbar på en og samme tid. Det forutsigbare er at jeg hver eneste morgen blir vekket før 07, står opp, lager frokost, spiser den, gjør Emina klar til barnehagen og kjører henne dit, før jeg drar hjem og skriver ting, deriblant jobbsøknader. Det uforutsigbare er at jeg ikke vet hvor lenge det kommer til å være sånn.

Så langt vil jeg si at min nye livssituasjon har både fordeler og ulemper.
Fordeler: Jeg har plutselig tid til å gjøre ting jeg ikke har tatt meg tid til tidligere, og det er definitivt det festligste med livet uten fast jobb. Jeg skriver for eksempel ting jeg alltid har hatt lyst å skrive, til nå har jeg fem noveller og to kapitler til en barnebok, og dessuten har jeg (ved hjelp av min gode venn YouTube) lært meg første halvdelen av Debussys Clair de lune på keybordet mitt. Og jeg ligger ikke på etterskudd med noen av seriene jeg følger med på. Og jeg har lest sikkert 15 bøker siden desember.
Ulemper: Jeg har jo veldig lyst til å jobbe med de tingene jeg har lært, jeg har jo mye større ambisjoner enn dette, og dessuten har jeg jo regninger som skal betales.

Med utgangspunkt i disse ulempene skriver jeg altså jobbsøknader. Og det er her problemet egentlig ligger. Jeg vil nødig støte noen, om du er en arbeidsgiver som har fått en søknad av meg kan du være helt sikker på at jeg definitivt har lyst til å jobbe for deg. Jeg må likevel si det: å skrive jobbsøknader er på min topp tre liste over kjedelige ting man kan gjøre her på jorden. Helt seriøst, i forrige uke fikk jeg en akuttime hos tannlegen min fordi jeg hadde så vondt i en tann, og jeg synes det var mye hyggeligere enn å skrive søknader. ( I tillegg svarer tannlegen min meg når jeg henvender meg til henne, det er mer enn enkelte arbeidsgivere gidder).

Jeg synes det er vanskelig å være presis, og beskrive meg selv på en A4-side, for jeg må jo ta med det åpenbare; kompetansen min. Jeg vil fortelle at jeg er flink, at jeg har gode karakterer, jeg fikk B på bacheloren min og A på masteren, men at jeg vet at det er masse jeg ikke kan, men som jeg er villig til (og ønsker) å lære. At jeg er analytisk, selvstendig og sosial. Og da er det lite plass til annet, dessuten låser det seg helt noen ganger når jeg skriver søknader, jeg får lyst til å ta på caps lock og bare ANSETT MEG FOR HE….., JEG LOVER DU IKKE VIL ANGRE! Men det går jo ikke.
Så, her er derfor en liste over ting jeg skulle ønske jeg kunne skrive i jobbsøknadene mine, men som jeg aldri nevner:

1) Jeg er aldri morgengretten. Jeg tror ikke jeg har vært morgengretten en dag av mitt liv. Ansetter du meg er det bare solskinn, også om klokken er 07.
2) Jeg har nesten alltid questbarer i vesken. Av og til sjokolade også. Dessuten deler jeg alltid, praktisk om du sitter på kontoret med lavt blodsukker en dag.
3) Jeg kan ikke danse. Så om du heller ikke kan det, så er vi to som ser latterlige ut på julebordet, men om du kan det, har du jo uansett noe å le av.
4) Jeg har selvdisiplin. Det er ikke uten grunn at jeg elsket livet på universitetet, jeg er flink til å disponere tiden min selv. Om det er travelt i perioder er jeg heller ikke redd for å jobbe ekstra, jeg skrev nesten hele masteroppgaven min på kvelden og natten fordi jeg var med Emina på dagtid.
5) Jeg er helt sinnsykt flink til å google ting. Er det noe jeg ikke kan, lærer jeg det på 1-2-3. Så lenge jeg har tilgang til internett, er jeg som et slags orakel.
6) Punktet over er også veldig praktisk om vi har quiz. Veldig mye av den rare kunnskapen jeg har tilegnet meg ved hjelp av google blir av en eller annen grunn hengende ved meg.
7) Jeg er vegetarianer, og vegetarrettene er som regel billigere enn kjøttrettene. Det er lettere for deg å holde kostnadene nede om du spanderer overtidsmat, med andre ord.
8) Jeg skriver fort. Ikke sånn lynfort, men fortfort, uansett om jeg skriver en artikkel eller en rapport. Effektiv, heter det vel. Dette blogginnlegget skrev jeg på under 45 minutter.
9) Jeg er ikke den som snakker høyest i en forsamling, eller som elsker full oppmerksomhet, men jeg er ikke redd for å fortelle deg at du har spinat mellom tennene, på en diskre måte selvfølgelig.
10) Trass det med å ikke elske full oppmerksomhet, holder jeg gode presentasjoner, helt uten PowerPoint. Jeg kan lage dine presentasjoner også. Man har da ikke en bachelorgrad i retorikk for ingenting.

Så, når kan jeg begynne?

Så, når kan jeg begynne?

Reklamer

6.januar- en dag i Misters liv

0705 :Dagen starter, selv om jeg er langt fra uthvilt. Natten i forveien har jeg vært oppe flere ganger og prøvd å vekke de andre i huset, for at de skulle gi meg en halv skive som lå på kjøkkenbenken. Til tross for alt arbeidet, all den hvileløse tassingen og pipingen annenhver time gjennom natten, går skiven rett i bosset når kvinnen i huset står opp. Hun banner, jeg banner.
0720 : Etter å ha stirret psykotisk på kjøkkenet i et langt kvarter, tar den minste i huset ansvar og gir meg frokosten sin. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Mer banning fra kvinnen.
0725 : Jeg får enda en skive av den minste i huset. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Mer banning.
0726 : Jeg blir sendt ut i gangen.
0726- 0800 : Høylytt piping i gangen
0800 : Husets herre drar på jobb. Jeg benytter anledningen til å gå ut av gangen og spørre den minste i huset om mat. Jeg får en halv banan. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Jeg elsker den jenten høyere enn himmelen. Hun roper etter mer banan. Kvinnen sukker.
0800-0900: Prøver meg på en formiddagslur. Blir vekket hvert 3.minutt av den minste i huset som klemmer meg, og legger leker rundt meg. Skjønner fremdeles ikke hvorfor vi fikk henne. Slitsomt.
0900: Jeg blir sendt ut for å tisse. Det regner.
0901-0903: Høylytt gråt på døren for å slippe inn.
0903-0905: Inne. Jeg går i beina til kvinnen og den minste i huset mens de kler på seg. Mer banning.
0905: De snakker om barnehage, og det går opp for meg at jeg ikke får være med. Tror kanskje det er det verste øyeblikket i mitt liv. Høylytt gråt.
0906: Frokost! Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Konstaterer at de andre drar. Kunne ikke brydd meg mindre.
0910-0940: : Powernap!
0940 : Kvinnen i huset kommer hjem. Overlykkelig! Trodde jeg aldri skulle se henne igjen! Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Hun lager seg en kopp te, mens jeg stirrer psykotisk på henne. Får kink i nakken av å skakke på hodet. Får ingen mat. Jeg er langt nede.
0945- 1200: Powernap!
1200: Tid for tur. Mye å gjøre, ting skal tisses på. Det regner.
1230: Klissvåt. Kvinnen spør om vi skal gå hjem. Veldig enig.
1240: Hundepølse! Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Føler meg lykkelig.
1242: Misfornøyd. Hundepølsen er borte. Vandrer hvileløst rundt i stuen, i tilfelle det ligger flere hundepølser der. Uten hell. Tror det er det verste øyeblikket i mitt liv. Får beskjed om å legge meg.
1245-1400: Powernap!
1400:Kvinnen lager seg lunsj. Jeg vil også ha. Får ikke. Høylytt gråt. Blir sendt i gangen.
1410: Oppdager at kvinnen ikke lukket døren til gangen skikkelig. Lister meg ut.
1411: Ligger på gulvet bak kvinnen og piper.
1413: I et svak(synt) øyeblikk, snur kvinnen seg og roper «Gå og legg deg!» til støvsugeren. Vet ikke om hun mener meg eller den.
1415: Fremdeles usikker på om det var meg eller støvsugeren hun mente, men jeg går og legger meg. Tid for powernap!
1417: Blir vekket av at kvinnen rydder kjøkkenet. Dødsangst. Piper.
1435: Kvinnen skal kjøre bil. Jeg får være med. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt.
1445: Bilen stopper. Jeg får ikke komme ut. Langt nede. Tror kanskje det er det verste øyeblikket i mitt liv.
1446: Powernap!
1450 : Kvinnen returnerer med den minste. Jeg trodde jeg aldri skulle se henne igjen. Overlykkelig! Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt.
1500: Hjemme igjen. Stormer inn og ser om noen har lagt fra seg noen hundepølser mens jeg var borte. Uten hell. Langt nede. Piper.
1505: Den minste i huset går etter meg med bamsene sine. Slitsomt. Skjønner ikke hvorfor vi fikk henne.
1510: Den minste i huset har fått en skive. Jeg elsker henne. Viser det med å legge meg ved siden av henne.
1512: Får beskjed om å legge meg. Langt nede. Piper.
1515-1700: Bytter på å være den jagede og jeger med den minste i huset, alt etter hvorvidt hun spiser noe.
1700: Tid for å jobbe litt:
10001038_820152514712314_79651370177905658_o
1705: Godbiter i belønning. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt!
1706: Spist opp. Langt nede. Vandrer hvileløst rundt på jakt etter mer.
1710: Får beskjed om å legge meg. Gjør det. Tid for powernap!
1800: Husets herre kommer hjem. Overlykkelig! Trodde jeg aldri skulle se han igjen. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt!
1810: Den lille spiser kvelds. Gir meg to skiver. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt. Elsker den jenten høyere enn himmelen!
1820: Den lille klemmer på meg og ber meg om å legge meg. Slitsomt. Skjønner fremdeles ikke hvorfor vi fikk henne.
1830: Den lille skal legge seg. Ingen mat i sikte. Benytter anledningen til en powernap!
1930: Mannen i huset lager middag. Jeg blir sendt ut for å tisse. Langt nede. Hylgråter.
1940: Får stå i kjøkkendøren og lære meg hvordan man tilbereder torsk. Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt.
2000: Får ikke torsk. Tror kanskje det er det verste øyeblikket i mitt liv. Piper høylytt.
2015: Tørrfor! Tror kanskje det er det beste øyeblikket i livet mitt så langt.
2020-2200: Misfornøyd. Piper.
2200: Konstaterer at det ikke blir spist mer i dette huset denne dagen, og trekker meg tilbake.
2205: Tenker over dagen. Blandede følelser. It was the best of times, it was the worst of times, som Charles Dickens ville sagt. Lurer på hva jeg får å spise i morgen.
2206: Ferdig filosofert. Sovner.

PostMaster

Hele høsten svettet jeg over masteroppgaven min, og tenkte at jeg aldri ville klare å komme i mål. Emina hadde en lang og tidvis sår barnehagetilvenning, og da hun endelig begynte å glede seg over tilværelsen som barnehagebarn tok barnehagesykdommene over. Hele familien har merket de på kroppen. Jeg hostet og leste, skrev og visket ut, analyserte, finleste og prøvde å binde alt sammen, til en helhet, noe ferdig. Jeg tenkte at det aldri ville gå bra, at jeg heller burde ha skrevet om en lettere tema, om noe som ikke var så mørkt og vanskelig. Mørkt var det ute også, jeg satt ofte til både ett og to om natten og stirret på sidetall, på antall ord, og tenkte at jeg var for trøtt denne kvelden også, at jeg ikke ville klare å skrive mer, og atter måtte legge meg uten å nå målet for dagen.

Etter noen intense arbeidsuker i november, satt jeg 1.desember og stirret ned på min 86 sider lange oppgave, med over 33.000 ord som jeg hadde skrevet, ord som hang sammen med hverandre, der det ene ordet ga betydning til det neste, og det neste til det som kom etter det, og tenkte at de søvnløse nettene hadde hjulpet, for jeg fikk i det minste levert, masterprosjektet skulle ikke henge over mine skuldre lengre, det skulle holdes i noen andres hender, leses og vurderes. Jeg lukket døren til hjemmekontoret, og har knapt orket å åpne den siden. Tre uker senere satt jeg på skolen etter å ha holdt en 30 minutter lang presentasjon, etterfulgt av 45 minutter med eksaminering, og fikk beskjed om at «Du har skrevet en særdeles god oppgave» og at «det gjenstår bare å gratulere deg med en A». Jeg danset ut av universitetet, men beina ble tunge da det gikk opp for meg at jeg ikke lengre var en del av den institusjonen, ferdig studert.

Julen kom, og gjorde meg takknemlig for alt det jeg har, og fikk meg til å savne alt det jeg skulle hatt men likevel ikke har, og da den forsvant var jeg to kilo tyngre og tre bøker klokere. Så ble det nyttår. Emina våknet rett før rakettene farget himmelen, stod plutselig i døren med bustete hår og søvnige øyne. Jeg tok henne inn i stuen, og satt med henne i vinduet da det plutselig var 2015 istedet for 2014. Hun snakket ivrig om farger og smell og glitter, og hun ville helst at jeg skulle holde armene mine rundt henne. Håret hennes luktet honning og de store kinnene hennes var varme og myke.

bilde-kopi

Under den samme himmelen

Jeg har dårlig tid. Jeg satt litt for lenge på Starbucks og drakk latterlig dyr kaffe, og nå må jeg skyndte meg om jeg skal rekke å gjøre noen ærend før jeg skal treffe en venninne for enda en kaffe. Det yrer og blåser. Jeg forsøker å holde den lille paraplyen min rett over meg, som et tak, men den er altfor liten, og klarer ikke holde alt regnet borte fra meg. Jeg kjenner at jeg blir gradvis våt på knærne, og forbanner meg selv som valgte å ta på buksen med store hull på hvert kne da jeg stod opp i morges. Jeg fryser.

Jeg leverte masteroppgaven min for bare noen dager siden, og etter å ha holdt et høyt tempo i hele høst, klarer jeg ikke å bremse ned enda. Jeg må gjøre på noe hele tiden, og jeg må helst ha det travelt mens jeg gjør det. Livet løper avgårde, og jeg spinner med. Jeg tenker på dette, mens jeg passerer den blå steinen, på vei inn i den lille massen med mennesker som skyndter seg fra A til B, mens de stirrer ned i den våte bakken eller stivt foran seg. Det er da jeg får øye på han.

Han sitter utenfor Sundt, på hjørnet. Det lille taket han har over seg hjelper ikke han mer enn min paraply hjelper meg. Han er dekket av duer. Jeg ser ikke engang beina hans, bare grå fjær. Han har en på skulderen, sikkert ti på fanget og beina, og enda flere rundt seg. Den ene hånden stikker han ned i en Rema pose han har liggende ved siden av seg, og drar opp biter av et brød som han deler med fuglene. Han smiler til de. Jeg stopper opp litt, og føler jeg er med i en film. Det er det vakreste jeg har sett på lenge.

Ti minutter senere går jeg forbi han på ny, fremdeles like stresset. Duene er borte nå, og mannen sitter alene igjen. Han stirrer tomt i bakken foran seg. Han har også et hull i det ene kneet. Det andre vet jeg ikke. Der leggen hans skulle vært, er det bare en tom bukse, som er knytt under kneet. Ved siden av Rema posen ligger det en enslig krykke. Jeg skulle ønske jeg var med i en film, men det er jeg ikke. Det er det tristeste jeg har sett på lenge.

2008-01-01 00.00.00-286

Sommerens siste dag

I dag, 31. august, siste dag vi kan kalle det sommer for i år, var jeg på en melankolsk joggetur (ja, joggetur).
Det føltes som sen vår, en fin dag i mai kanskje. Luften var mild som babyshampo, det luktet tennveske og grillkull og trærne var uforskammet grønne, så grønne at de fikk meg til å tenke på en venninne som alltid så fresh ut på nachspiel før i tiden, vi andre var bleke og stripete,  trøtte med sminke under øynene og bustete hår som luktet kvamende av hårspray og sigarettrøyk, og hun så ut som en magasinforside, hver gang.

Sommeren har vart lenge i år. Jeg vil ha mer. 

Jeg leser pro-høst artikler, blogginnlegg og facebook-statuser, og jeg blir bare frustrert. Dere kan ha de «deilige, over-sized ullgenserene», kakaoen med krem, de myke teppene dere tuller dere inn i, rødvinen, de levende lysene, filmkveldene, lag-på-lag bekledningen, de varme ankelbootsene,»den deilige lyden av regnet som trommer på vinduene» og mørketiden for dere selv. Jeg vil ikke ha høst. Ikke enda. 

Skapet mitt er fullt av fine sommerkjoler som jeg føler jeg ikke har brukt nok. Det gjør jeg aldri. Jeg vil våkne tidlig, etter fem timers søvn, og føle meg uthvilt og lykkelig av dagslys og fuglesang. Jeg vil se meg i speilet og tenke at jeg ser brun og fresh ut, og droppe sminken for tredje dag på rad, i sommerselvtilliten. Jeg vil ikke kle på Emina i ti minutter fordi vi skal rett ut i hagen. Jeg vil at hun skal løpe bekymringsløst rundt i bare bleien om hun vil. Jeg selv vil løpe i fjellet, sorgløst og med verdighet. -Men hva med ski da? tenker kanskje du. Om du hadde sett meg med ski på føttene, hadde du isåfall visst at det er så langt unna verdighet og sorgløshet du kommer.  Jeg vil ha prosecco og lange kvelder på terassen. Jeg vil ha sommer. Alltid sommer. 

Uansett, tilbake til min årlige joggetur: Jo mer jeg tenkte på dette i dag, jo mer desperat ble jeg. Jeg begynte å tenke på at det var en uvanlig varm vår. -Gikk jeg ikke bare i en tynn bluse i slutten av mars kanskje, tenkte jeg, så kanskje høsten blir likedan.  Kanskje sommeren såvidt har begynt, kanskje det ikke blir høst i år. 

Og da, plutselig, holdt jeg på å trakke på denne: 

20140831-220304-79384600.jpg

Hvis ikke dette er et tegn, så vet ikke jeg. Ha en fin sommer nummer to da, dere. 

 

 

Pappa

Noen minner kan komme til meg som erindringen av en konkret hendelse, men når jeg tenker etter er det egentlig summen av mange små episoder som jeg selv har gjort til ett, bundet sammen i et slags forsøk på å huske mest mulig. Jeg er livredd for å glemme ting som gjør eller har gjort meg lykkelig. Jeg har alltid en notisblokk og en penn i vesken, hvor jeg noterer ned stikkord, i forsøk på å bevare en følelse eller hendelse, helst så lenge jeg lever. Sommeren er full av stikkord. 

Vi har vært en uke i sommerhuset vårt på Osterøy, hvor solen skinte som den aldri hadde gjort før, og sjøen glitret i alle farger. Vi badet, grillet, plukket bær, lå i de gamle fluktstolene, spiste måltider sammen rundt det gamle spisebordet i nyestuen, det samme bordet som vi alltid har spist ved i det huset. Alle minnene kom så sterkt til meg, mine egne skrubbeknær i Eminas, pappas skeive kulegrill i Kyrres nye gassgrill, alle dagene med raking etter at pappa hadde klippet plenen i lyden av Kyrre som klippet gresset, Mammas nystekte pannekaker til frokost i fraværet av appetitt på brødskiver om morgenen. Hver morgen når jeg åpnet vinduene på soverommet, så jeg for meg Palermo som vrinsket meg god morgen, slik han gjorde fra sommeren 1999 da han var med oss dit. 

Det er tidlig på morgenen, gresset er fuktig og luften er tung. Dagen er allerede varm, og jeg vet at det bare er begynnelsen. Lyden av bjeller og breking fra nabosauene treffer meg, og jeg slår halvhjertet bort en innpåsliten flue, mens jeg drikker kaffe og passer på at Emina ikke går opp i plaskebassenget med klærne på. I brøkdelen av et sekund synes jeg at jeg ser pappa gli forbi bak vinduet i gamlestuen, i slitte jeans og grå t-skjorte, med bustete sovehår. Jeg vet at det bare er et minne jeg har sett, og det glir bort imellom ripsbuskene og epletrærne, og innen det når lyden av elven er det borte.  

Det finnes to typer savn. Det fine savnet, det man kjenner i magen når man tenker på noen man er glad i, som man ikke har sett på en stund. Det kjipe savnet, det man kjenner i hele kroppen når man tenker på noen man er glad i, som man aldri vil treffe igjen. Det er det ensomme savnet. Selv om man snakker om den man savner, får man jo aldri snakke med han. 

På torsdag ville pappa fylt 67 år. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han at jeg savner han. 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer. 
Om natt og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når mørkt det er. 

A.O. Vinje 

20140729-202820-73700243.jpg

20140729-202819-73699989.jpg20140729-202820-73700044.jpg

20140729-202819-73699866.jpg

 

 

 

 

Pakk

Jeg ser på meg selv som en relativt rasjonell person. Jeg er løsningsorientert, ganske flink til å planlegge og jeg er analytisk (noen ganger for mye) i de fleste situasjoner. Nå høres det kanskje ut som jeg planlegger taktikk for et jobbintervju, men jeg gjør ikke det altså. Jeg må bare poengtere at det er ingen fornuftig grunn til at jeg sliter med det som jeg nå skal fortelle:
Jeg.kan.ikke.pakke. Virkelig ikke.

Jeg sikter ikke til det fysiske aspektet med pakking, jeg vil heller påstå at jeg er over gjennomsnittlig flink til å stappe mest mulig klær inn på minst mulig plass, og fremdeles ha verdigheten i behold når jeg er ferdig . Jeg mener jeg kan ikke pakke, som i at jeg får panikk hver gang vi skal ut og reise og jeg innser at jeg ikke kan ta med meg HELE klesskapet mitt på denne turen heller.

Jeg stirrer og stirrer inn i skapet, og jeg blir helt overveldet. Hjertebanken øker i takt med pustebesværet og kaldsvettingen. Det blir mørkt, og jeg drar ut plagg etter plagg ut av hyllene, mens jeg mumler for meg selv: ”du får være med, du får selvfølgelig bli med på tur, ja, du får også være med”. Jeg vet egentlig ikke hva det er som skjer, men jeg tror urinstinktene mine kobler inn. Overlevelsesinstinkter om å holde seg varm for å overleve, kombinert med et stappfullt klesskap er en dårlig match. Jeg mister all fornuft, og bare putter usannsynlige mengder med klær i kofferten, helt uten hemninger og nesten uten skam.

Plutselig er det nemlig helt umulig å vite om jeg i løpet av de nærmeste dagene kanskje har lyst å bruke den grønne kjolen, den som jeg kjøpte for 50 kr på salg på Monki i forfjor og som fremdeles henger innerst i klesskapet med merkelappen på. ”Best å være på den sikre siden” tenker jeg, før jeg stapper den oppi sammen med de andre åtte kjolene jeg har tatt med i kofferten (for sikkerhetsskyld).

En gang leste jeg noen tips til hvordan man skulle pakke mindre og mer effektivt, og et tips var å pakke i antrekk. ”Så smart”, tenkte jeg, men resultatet for min del ble jo bare enda mer klær i kofferten, fordi jeg nå må tenke på hele antrekk til alle plaggene jeg pakker ned som jeg aldri kommer til å bruke. ”Hva passer til dette skjørtet som jeg ikke har brukt på fire år” undrer jeg, mens jeg roter bakerst i klesskapet, og drar frem en genser jeg ikke har brukt på like lenge.

Det har alltid vært sånn for meg. Man skulle jo kanskje tro at det å få barn ville gjøre det enklere å tenke effektivt, å utnytte plassen i kofferten enda bedre, men det har tvert i mot bare blitt verre. Nå har jeg to stykker jeg kan må panikkpakke for, for alle de fiktive situasjonene som krever klær. En kjole til meg betyr en kjole til henne. Ti kjoler til meg betyr ti kjoler til henne. Dessuten kan jeg bruke henne som unnskyldning hver gang jeg pakker nå. ”Ja, kofferten er tung, men jeg har jo pakket for oss begge” sa jeg da jeg ble konfrontert med min 19,8 kg tunge koffert som jeg hadde pakket for fire dager i Sverige .

Kyrre har helt meldt seg ut. Han takker høflig nei hver gang jeg spør om jeg skal hjelpe han å pakke, når han for eksempel skal på en tredagers jobbreise til Oslo. Jeg tror han synes det er en fordel når jeg vasker alle klærne han har (for sikkerhetsskyld) før vi skal en uke til USA, men han foretrekker å bestemme hva som skal i kofferten selv. I disse feriene blir han likevel ufrivillig en del av mitt pakkehysteri; ekstra koffertplass til meg. Han vil helst pakke i de minste koffertene, de som jeg knapt bruker på en helgetur, men jeg tvinger han selvsagt til å bruke den største han har, slik at jeg har plass til å få med meg det som jeg eventuelt handler på ferien. Min egen koffert står jo på spreng allerede på veien til.

Men hvordan kan jeg slutte med denne sinnsyke overpakkingen? Jeg ser følgende alternativer:
a) Neste ferie blir interrail, der jeg blir tvunget til å bære min egen bagasje hele turen.
b) Jeg kvitter meg med ¾ av klærne mine, så er det ikke så mye å velge mellom
c) Jeg bare skjerper meg
Ingen av disse alternativene frister imidlertid noe særlig, så jeg kan jo føye til:
d) Jeg aksepterer at det er sånn jeg er, og fortsetter slik resten av livet, med god samvittighet.

Jeg kan forresten også nevne at jeg skriver dette fra sommerhuset vårt. Da vi skulle dra hit pakket jeg ned så mye klær/sengeklær/håndklær/sko ++ , at vi faktisk ikke fikk plass til hunden vår i bilen, Kyrre måtte hente han igjen dagen etter. I løpet av de fem dagene vi har vært her har jeg tuslet rundt i samme shorts og byttet mellom to topper. Jeg vil anslå at jeg har brukt ca 5% av det jeg har pakket ned, og da legger jeg godviljen til. Jeg tror kanskje ikke at Kyrre er like fornøyd med alternativ d.

20140720-230603-83163714.jpg

20140720-230603-83163849.jpg