5 ting jeg ikke visste før jeg fikk barn

Jeg hadde knapt nok tatt i en baby før jeg fikk Emina. Jeg vet at det høres ut som en klisje, men det er helt sant. I ettertid har jeg tenkt og telt, og kommet frem til at jeg i løpet av mitt (da) 28årige liv hadde holdt fire babyer, og det bare en gang hver. Dvs, teoretisk sett holdt jeg vel bare tre av de, den fjerde (eller første) fikk jeg plassert i fanget mens jeg satt helt frosset og turte ikke å bevege meg, før moren i grevens tid tok babyen tilbake da hun så at jeg var blå i ansiktet av oksygenmangel. Etter at Emina kom, viste det seg imidlertid at jeg var et naturtalent innen babyer og alt de fører med seg. Jeg tenkte likevel jeg kunne lage en liste over det som (for meg) var de største overraskelsene.

bilde (20)

1) Søvn. Jeg har alltid vært ganske standhaftig når det kommer til mine søvnrutiner; «Jeg må ha 7,5 timers søvn hver natt, ellers fungerer jeg ikke» pleide jeg å si i tiden før Emina. Vel… Jo, du gjør nok det Åse Marie. Du bare trenger helt sinnsykt mye kaffe, og en veldig god concealer. Jeg kan plutselig (takket være min gode venn Google) veldig mye om øyekremer og øyesminke. «Hvordan fjerne poser under øynene» var et flittig brukt googlesøk høsten 2012, og den kunnskapen brukes enda. Nå som jeg har begynt å studere igjen ligger jeg vel på rundt 5 timer pr natt, så nå Googles det i tillegg «Hvordan reversere rynker rundt øynene». Blant annet.

2) Punkt nummer to henger veldig sammen med punkt nummer 1. Jeg leste mye om nyfødte og deres søvnrutiner da jeg var gravid, og fant på den måten ut at babyer er veldig forskjellige, type «noen sover mye og andre sover lite». Okay, tenkte jeg, da får vi få oss en sånn som sover mye». Jeg hadde nemlig lest at de som trener under graviditeten får barn som lettere tilpasser seg livet på utsiden av magen, og tenkte ok, da får jeg trene nå, babyer blir jo sånn som vi former de. Feil. Babyer former oss, og de gjør det på en ganske brutal måte. Emina sov ikke, vi sov ikke. Punktum

3) Dette var helt seriøst et sjokk for meg, så mye at jeg nå tar på Caps Lock for å demonstrere akkurat hvor sjokkert jeg ble; IKKE ALLE BABYER LIKER Å BLI KJØRT RUNDT I VOGN». En ukes tid etter vi kom hjem fra KK skulle jeg endelig ut og vise frem babyen og vognen min. Lang historie kort; jeg trillet, Emina gråt. Jeg tok henne opp, Emina sluttet. Jeg la henne ned igjen, hun gråt videre. Redningen for meg ble bæresjal. Jeg er så glad i bæresjal at jeg klarer ikke å tulle med det en gang. Jeg bar Emina både ute og hjemme, noen dager hang hun på magen min i 12 timer, kun avbrutt av mating. Bæresjal gjorde oss lykkelige, begge to.

Det henger altså en bitteliten baby i isbjørnkostyme på magen min her

Det henger altså en bitteliten baby i isbjørnkostyme på magen min her

Her også!

Her også!

4) Jeg trodde ikke jeg skulle bli særlig sentimental, fordi at etter hvert som Emina vokste, ville jeg også få bedre kontakt med henne. Sånn, «det blir jo bare gøyere og gøyere dette her». Og det gjør jo for så vidt det, men jeg var helt håpløs. Jeg tok på henne klær i størrelse 50 (det tilsvarer størrelse helt ny, for de av dere som ikke har barn), lenge etter at de var blitt for kort i armer og bein, også fornektet jeg at de ikke passet. -Nei, hun har ikke vokst så mye, sa jeg da venner og familie påpekte at hun var blitt større, hun bruker fortsatt de samme klærne som for to måneder siden. Bruker og passer er ikke det samme, det ser jeg nå i ettertid. Jeg kan i tillegg avsløre at jeg gråt, ganske mye også, da hun gikk fra størrelse 1 i bleier, til størrelse 2. Det var denne berg og dalbanen, da.

5) Dette gjelder sikkert ikke alle altså, men jeg ble så utrolig mye kjipere etter at jeg fikk barn. Jeg hadde sykt mange planer da jeg var gravid, som alle omhandlet barnevakt, vin, festing, ferier og reising. Da hun kom oppdaget jeg til min store overraskelse at jeg hadde lyst å henge ut med henne hele tiden. Det har sikkert litt med de øvrige punktene å gjøre, som søvnmangel og hyper-sentimentalitet («tenk om jeg overlater henne til noen andre, og akkurat den dagen lærer hun seg å sitte, stå, krabbe, gå, løpe, snakke og kjøre bil, da»), men i bunn og grunn tror jeg bare at det er det som kalles kjærlighet.

Reklamer

«Bare vent, det blir verre!»

Jeg hadde det som både leger, jordmødre, sykepleiere og annet helsepersonell kalte for en ukomplisert graviditet. Jeg var ikke spesielt kvalm, jeg fikk ikke bekkenløsning,jeg ble ikke spesielt stor, med andre ord; jeg fungerte fysisk relativt bra. Jeg var vel kanskje en av de som jeg selv ville irritert meg mye over, om jeg hadde hatt noen av de nevnte plagene. Jeg løp min siste mil da jeg var 21 uker på vei, og jeg gikk Stoltzen på 22 minutter da jeg var 7 måneder på vei.

Bolle på joggetur

Bolle på joggetur

Jeg likte imidlertid overhodet ikke å være gravid, og kunne nesten ikke vente til det hele skulle være over, og jeg skulle få ha kroppen min for meg selv igjen. Mentalt var jeg på en 9 måneder lang emosjonell berg og dalbanetur, hvor jeg svingte fra panikk til glede til frustrasjon til sult (bunnløs sult) til hysteri til kjedsomhet, osv. I denne perioden hadde jeg også altfor mye tid. Jeg hadde sommerferie fra juni måned, og termin i slutten av september. Nesten fire måneder til å gjøre det som jeg kan aller best i verden; Google. Jeg googlet, og googlet og googlet. Jeg leste debattinnlegg, mammablogger, diskusjonsforum, temasider – alt jeg kom over av info som jeg som redd/glad/frustrert/lykkelig/ulykkelig/sulten førstegangsgravid overhodet ikke hadde godt av. Mine da 4 år på universitetet har imidlertid heldigvis gjort meg kildekritisk, og jeg tok  mye litt med en klype salt.Jeg merket likevel en tendens som gikk igjen i de fleste tekstene jeg leste, enten det var lommelegen eller tenåringsmødre sine mammablogger; -man får mange plager på slutten av graviditeten, og nyfødttiden er tøff. Jeg ventet og ventet på alle plagene, og da de ikke kom, tenkte jeg at jeg ville få alt på en gang etter hun var født. Jeg begynte å forberede meg på hvordan jeg skulle takle det å være ufør samtidig som jeg var i en mørk, dyp fødselsdepresjon. Jeg googlet meg gjennom side på side med råd og tips, jeg forberedte Kyrre på hva som ville komme (gjerne midt på natten kunne jeg vekke han og spørre om ikke han gruet seg til jeg skulle bli fødselsdeprimert), og når noen spurte om jeg gledet meg til babyen skulle komme svarte jeg alltid at jeg gledet meg mest til jeg var ferdig med nyfødttiden.

Veldig høygravid

Veldig høygravid

 

Så kom hun. Over en uke på overtid, etter mye kjefting, trusler og gråt til magen hadde jeg tilslutt innfunnet meg med at jeg kom til å være gravid resten av livet. Magen var ikke lengre en midlertidig tilstand, men det som skulle definere meg;  hun evig-gravide jenten med de store humørsvingningene. I all min naivitet, umodenhet, og uopplysthet gikk det ikke opp for meg før jeg så det bittelitte, rosa, varme myke mennesket for første gang – men hun lever jo! Jeg fikk henne opp på magen, kjente på varmen, telte små fingre og tær, stirret inn i helt nye øyne som ikke hadde sett noe annet av verden enn den lille, store virkeligheten som fantes i rommet. Hun lå på magen min, så lett og likevel så tung.

Jeg fikk aldri noen fødselsdepresjon. Jeg gråt de første dagene over dårlig samvittighet for at jeg hadde vært sint på magen, uten å forstå hva som befant seg inni den, men tilslutt slakket berg og dalbanen farten, og nå er den akkurat så stor og rask som den bør være. Ikke er jeg ufør heller. (Jeg har imidlertid ikke gått Stoltzen siden jeg var 7 måneder på vei, jogging har jeg endelig forstått at jeg hater og dermed sluttet med, det også.). Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje en livredd førstegangsgravid en dag leser det, og tenker at det kanskje ikke går så galt, likevel. For det må ikke nødvendigvis det.